Ettervirkning av religiøst press som barn

[Gjest YinYangKvinnen]

Da jeg var barn vokste jeg opp i en nærmest fundamentalistisk kristen familie. Vi hadde regler for det meste, som gjorde at vi ble veldig synlige for andre. F.eks strenge regler for hva vi ikke kunne spise, helligdagen var på en annen dag enn søndag, vi fikk ikke gå på kino, skulle helst være så åpne som mulig om hva vi trodde på for å "vitne" for andre. Troen skulle være synlig og vi måtte aldri skamme oss over hva vi trodde på, det ville være en synd. Dette gjorde meg kjempeengstelig bestandig i sosiale settinger. Var bestandig livredd for hva andre tenke om meg. Alt dreide seg om hva som var synd og hva som var rett, det var ingen gråsoner. Jeg hadde elendig samvittighet første gang jeg smakte cola f.eks, for cola var synd.

Flere av mine søsken hadde voldsomme ungdomsopprør, og jeg hadde en veldig følsom samvittighet så jeg prøvde å være så mye til lags som jeg bare kunne for å veie opp for dette. Jeg hadde en voldsom ambivalens i meg, jeg ønsket å tro og være en god kristen hjemme men ble samtidig dratt imot venner og hadde et sterkt ønske om å passe inn sosialt blant mine "verdslige" venner uten å lykkes med det. Jeg var for annerledes og til slutt turte jeg ikke nærme meg andre lenger heller. Frykten for å bli avvist var for stor. Etter hvert var jeg veldig nær ved å utvikle anorexi, sultet meg, misbrukte avføringsmidler og ble veldig tynn.

Jeg var langt nede. Men så fort jeg ble gammel nok flyttet jeg til andre enden av landet og kom etterhvert i et bedre spor. Gradvis klarte jeg å bygge mer selvtillit, tok sjansen på å bli kjent med andre. Det hjalp å skifte miljø, få en sosial krets som ikke var forutinntatt mot meg.

I dag er jeg i 30-årene, ikke med i noen menighet. Jeg har tatt en bra utdannelse, har jobb, har venner, er gift og har barn, kommer veldig godt ut av det med kolleger og jeg vet objektivt at jeg har gode sosiale evner. På mange måter har jeg greid å frigjøre meg fra fortida. Men likevel sliter jeg fortsatt med et negativt tankemønster. Jeg kan grue meg hvis jeg f.eks skal i selskap, har mest lyst til å rømme unna. Det er fordi jeg frykter at jeg ikke skal presentere "godt nok" sosialt. Når jeg er i den sosiale settingen går det stort sett bra, jeg har det kjempehyggelig, er avslappet. Men neste dag kan jeg få skikkelig kvaler over ting jeg har sagt f.eks (bagateller) som jeg tenker at jeg ikke burde sagt. Jeg kan gå og gruble over ting jeg har gjort eller sagt for flere år siden, som jeg angrer på. Kan også gruble over ting jeg har gjort som jeg angrer på, selv om det er bitte små bagateller.

Jeg bruker altså veldig mye energi på dårlig samvittighet for rene bagateller som ingen andre enn jeg engang husker! Det er jo helt utrolig egentlig, jeg blir til og med flau over å si det her.

Prøver å la være å gruble, for det er så destruktivt. Det er akkurat som at disse tankene kommer helt uventet, som en brottsjø. Jeg klarer ikke å styre det. Og da føler jeg meg så dum, at jeg ikke evner å være sammen med andre, at det er best jeg bare er alene, at jeg ikke har noen verdi. Det er bedre og verre i perioder. I dårlige perioder kjenner jeg meg nedstemt i dagevis, mens i gode perioder kan jeg bare få et blaff av vonde tanker innimellom. Utad er det heldigvis ikke synlig for andre. På utsiden har jeg masse humor, er nok ansett som ei artig, grei og hyggelig dame, mens innsiden ser bare jeg. Den er atskillig mørkere..

Det er akkurat som at jeg har et indre ideal om at jeg må være helt perfekt. Når jeg ikke innfrir idealet, oppstår masse indre støy som sliter meg ut.

Hva kan jeg gjøre for å jobbe med meg selv? Jeg har sikkert dårlig selvfølelse, og er vel oppdratt til å ha dårlig samvittighet for alt mulig siden jeg var barn, men jeg ser jo hvor tullete det er.

Har jeg et snev av en slags personlighetsforstyrrelse eller noe?

Jeg frykter at livet skal passere mens jeg ikke greier å nyte det ordentlig på grunn av at disse tankene hele tiden kommer feiende inn og tar vekk fokus.

[Gjest svarteste natta]

vokste opp med en "overdose" religion selv. ble misbrukt i guds navn:(( det har nok ødelagt for min respekt for sterkt religiøse.

er det noe jeg har mye av,så er det dårlig samvittighet!! Alt jeg bør,ikke bør,skal føle,ikke føle etc

alt dette er jo min skyld,sier overgriperne(4 stk tilsammen)

Huff,dette ble deprimerende lesning,beklager. ikke var det store poenget heller:/

[Gjest YinYangKvinnen]

vokste opp med en "overdose" religion selv. ble misbrukt i guds navn:(( det har nok ødelagt for min respekt for sterkt religiøse.

er det noe jeg har mye av,så er det dårlig samvittighet!! Alt jeg bør,ikke bør,skal føle,ikke føle etc

alt dette er jo min skyld,sier overgriperne(4 stk tilsammen)

Huff,dette ble deprimerende lesning,beklager. ikke var det store poenget heller:/

Er det noe som virkelig skremmer meg, så er det religiøs fanatisme. :-( Det er ikke din skyld, uansett hva de sier, du vet vel det?

[Gjest navy]

Hei, ikke rart du sliter i forhold til dette. Vokste selv opp med dette "presset" fra farsiden. Tror ikke det er noe jeg respekterer mindre idag enn religiøs fanatisme, uansett religion.

Jeg ble fortalt at jeg var syndig fordi jeg gjorde ting som de ikke likte. Jeg kom helt sikkert til å havne i he....., de snakket ikke til meg, enkelte tema ble lagt dødt, fra deres side.

Det som skremmer meg mest er hvor lite tolerante slike mennesker er. De tror på et sett leveregeler (laget av menn?), og mener at dette er det eneste riktige. Men samtidig går de imot sine regler, fordømmer og begår overgrep.

Slike mennesker har jeg null respekt for. Er det noe jeg står for så er det at vi skal respektere andre mennesker, uansett farge, sexuell legning, handicap osv.

Har sett mange bli ødelagt av denne "galskapen", skremmende!!

Samtidig vil jeg si at jeg respekterer at alle har sin tro, bare de oppfører seg pent imot andre mennesker og respekterer at andre kan ha andre meninger.

Den dårlige samvittigheten din må du gjøre noe med, kanskje søke legehjelp el noe?

[Gjest YinYangKvinnen]

Hei, ikke rart du sliter i forhold til dette. Vokste selv opp med dette "presset" fra farsiden. Tror ikke det er noe jeg respekterer mindre idag enn religiøs fanatisme, uansett religion.

Jeg ble fortalt at jeg var syndig fordi jeg gjorde ting som de ikke likte. Jeg kom helt sikkert til å havne i he....., de snakket ikke til meg, enkelte tema ble lagt dødt, fra deres side.

Det som skremmer meg mest er hvor lite tolerante slike mennesker er. De tror på et sett leveregeler (laget av menn?), og mener at dette er det eneste riktige. Men samtidig går de imot sine regler, fordømmer og begår overgrep.

Slike mennesker har jeg null respekt for. Er det noe jeg står for så er det at vi skal respektere andre mennesker, uansett farge, sexuell legning, handicap osv.

Har sett mange bli ødelagt av denne "galskapen", skremmende!!

Samtidig vil jeg si at jeg respekterer at alle har sin tro, bare de oppfører seg pent imot andre mennesker og respekterer at andre kan ha andre meninger.

Den dårlige samvittigheten din må du gjøre noe med, kanskje søke legehjelp el noe?

Takk for svar!

''Samtidig vil jeg si at jeg respekterer at alle har sin tro, bare de oppfører seg pent imot andre mennesker og respekterer at andre kan ha andre meninger.''

Veldig enig!

''Den dårlige samvittigheten din må du gjøre noe med, kanskje søke legehjelp el noe?''

Er usikker på hva en lege kan hjelpe meg med, men jeg skal tenke på det..

[Gjest Kimmie]

Takk for svar!

''Samtidig vil jeg si at jeg respekterer at alle har sin tro, bare de oppfører seg pent imot andre mennesker og respekterer at andre kan ha andre meninger.''

Veldig enig!

''Den dårlige samvittigheten din må du gjøre noe med, kanskje søke legehjelp el noe?''

Er usikker på hva en lege kan hjelpe meg med, men jeg skal tenke på det..

Hva med selvutviklingskurs?

Da kan du få mer tro på deg selv

[Gjest svarteste natta]

Er det noe som virkelig skremmer meg, så er det religiøs fanatisme. :-( Det er ikke din skyld, uansett hva de sier, du vet vel det?

joda,mentalt VET jeg jo det. men det er ikke alltid følelsene er enig:/

[Lærke]

Hei:) Du beskriver en oppvekst som er lik min egen og med mange av de samme tankene du har idag.

Jeg har ingen gode råd egentlig, har vært på leting etter forståelse og finne en bedre måte å takle disse "traumene" på.

Som deg forstår jeg også at dette var/er en "gal" verden å vokse opp med. Likevel bærer jeg med meg så mye skam og engstelse, at jeg er redd jeg aldri blir normal. I perioder når livet er vanskelig blir disse ideene og stemmene fra barndommen vanskelig å takle.

Om du vil, skulle jeg gjerne pratet med deg på MSN eller mail. Hadde vært så godt å møtt noen med samme problemstilling.

Håper du finner "noe" som kan hjelpe deg videre.

Mvh

[FGT]

Ingen samvittighet heller ? Det må ikke være lett for deg. Det er viktig med noen gode rimelige regler som barn må ha, men hvis det er foreldrene som er veldig strenge i tillegg, da blir det ikke et godt miljø å vokse opp i, Kjærligheten som er selve smurningen i familiemaskineriet vil bli skudd til side eller å stanse opp, fordi opprøsket og splittelse og dårlig kommunikasjon vil vinne.