Nå er det skikkelig vanskelig

[sundaygirl]

Jeg er nærmere å le enn å gråte, dette er helt sinnsykt hvor vanskelig ting kan bli.

Mannen min, jeg og datteren vår lever i en liten hytte et godt stykke utenfor sentrum. dette var i begynneslsen en romantisk drøm for oss begge. Men ganske raskt etter realiseringen merket jeg at dette slett ikke var så flott alikevel. Jeg angret. det er ca ett år siden. Min mann derimot. Han elsket det. han virkelig forguder denne enkle livsstilen.

Han har bygget opp hytten mer eller mindre fra grunnen av og lagt ned en hel masse blod, svette og tårer. Og han er selvfølgelig rasende på meg fordi jeg ikke klarer å få det til å fungere.

Vi har ikke bil og bruker over en time til barnehagen hver dag. Derifra er det videre på jobb, tilsammen ca 2 timers reise vei daglig, uansett vær.

Han har vært permitert dette året og har tilbrakt det meste av tiden hjemme. Jeg har gått til og fra BH og jobb, og hatt det aller meste av ansvaret for vårt barn. Ettersom han har bygd hus.

Vi har i lengre perioder levd helt uten dusj og vann i springen og det lekker fra taket. Det er farer over allt for vår toåring som derfor har veldig begrenset plass å boltre seg på. Jeg er alltid på alerten og setter meg aldri ned uten dårlig samvittighet for noe praktisk som skulle vært gjort. Til tider føles det som om jeg bor i en arbeidsleir med en offiser heller enn hjemme med kjæresten og barnet mitt.

Jeg kunne ha ramset opp i timesvis men; Nå har han imidlertid gått med på å selge, vi har så utrolig dålig lånebetingelser og betaler mer her enn om vi skulle hatt en 3 roms på beste frogner. Vi har rett og slett ikke råd. Resultatet av dette (legg til at moren hans døde i november) er at han ikke har den minste snurt av lunte.

Han farer opp og kjefter på alt og alle. Spesiellt jeg får gjennomgå. Jeg får daglig høre at jeg slettes ikke har bidratt over hodet for "drømmeprosjektet" og at jeg verken rydder eller er nyttig til noe som helst. Bare som nanny da selvfølgelig, men det virker ikke som han synes det er mye til ansvar.

Også datteren vår får høre det, mister helt styringa i bleieskift og påpass, blir skikkelig iritert og hever stemmen og oser dårlig stemning. Det synes jeg naturligvis ikke noe om.

I dag har han, selvom han senest i går lovet å skjerpe seg, blitt skikkelig sur og ubehagelig å være rundt 4 ganger. En fordi jeg glemte å ringe FØR jeg og datteren gikk av bussen og vi alle måtte vente 5 min på neste. To, fordi ølsalget hadde stengt tidlig. Tre fordi dattern vår gråt under bleieskift og Fire da han oppdaget at også ICA var stengt.... Merklig nok får liksom jeg skylden for alt.

Han blir også veldig "uopprettelig" sur, sitter å tier lenge og er tydelig fornermet i flere timer... akk. Og han mener generellt at det er min holdning til denne jævla hytta som gjør han sån.

Konsevens av det har vært at jeg har reist bort en uke med barnet og kom hjem i går. Alikevel altså, like forbannet i dag. Han bedyret at det hadde vert så deilig å være her alene hele uken og jeg kunne heller egentlig ikke si noe annet. Forskjellen er at han har jo hatt fri og bare seg selv å tenke på. Så fort familien er tilbake kjenner han begrensningene med å bo slik, og blir sur, og skylder ikke på bo og økonomisksituasjon som jeg gjør, men på meg...??

Vi satt forøvrig opp en arbeidsliste før salg i går, som jeg har slavisk fulgt hele dagen, i tilleg til å kun kvitre til han og være søt. Nytt undertøy fiksa jeg i går også... synes egentlig jeg har vert ganske kul.

Det som fikk meg til å begynne å le, var at nå når han har trosset igjennom at familien skal bo her og vi må finne andre måter å få hverdagen til å gå opp på enn å rømme til sentrumsnære venner, forsvant vannet igjen. Og det lar seg tydeligvis heller ikke fikse med det første...

SÅ. What to do???

(Når han ikke er en forvokst beibi som er fanatisk opptatt av lafting er han en kjekk og deilig mann, som pleide å være morsom og kry, flink pappa og oppmerksom...)

[Gjest togli]

Det kan virke som han er deprimert?

Jeg tipper han skjønner at dette har gått helt over styr og at han føler han har mista kontrollen (drømmen hans ble ikke helt som han hadde tenkt seg). Han kan være utslitt (utbrent) og mange av de som opplever dette mister helt gangsynet. De blir utrolig egoistiske og evner ikke å se andre behov enn sine egne. Dette er altså en psykisk greie, og ikke noe personen selv har særlig kontroll over.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville gjort, men jeg ville nok bedt om en skikkelig samtale med ham der dere begge legger alle kort på bordet og snakker om hva som må skje framover for at dere skal redde forholdet deres. Bestem dere for å snakke hver deres gang. Den andre skal bare lytte. Gjennomfør det dere bestemmer dere for og finn ut hvordan dere skal få pusterom i en travel hverdag.

[Gjest empatien]

Det er sikkert veldig fortvilende for ham også dette. Han har sikkert gjort sitt beste for å få det til og så blir det mislykket. Stakkars! Det kan være veldig tøft for ham. Du får prøve å prøve å sette pris på det han har gjort og så vise ham at du er gald i ham uansett om han lykkes eller ikke. Så lenge en har gjort sitt beste så er det ikke fint å klandre noen.

[jubalong70]

Det kan virke som han er deprimert?

Jeg tipper han skjønner at dette har gått helt over styr og at han føler han har mista kontrollen (drømmen hans ble ikke helt som han hadde tenkt seg). Han kan være utslitt (utbrent) og mange av de som opplever dette mister helt gangsynet. De blir utrolig egoistiske og evner ikke å se andre behov enn sine egne. Dette er altså en psykisk greie, og ikke noe personen selv har særlig kontroll over.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville gjort, men jeg ville nok bedt om en skikkelig samtale med ham der dere begge legger alle kort på bordet og snakker om hva som må skje framover for at dere skal redde forholdet deres. Bestem dere for å snakke hver deres gang. Den andre skal bare lytte. Gjennomfør det dere bestemmer dere for og finn ut hvordan dere skal få pusterom i en travel hverdag.

Veldig kloke ord, som jeg skriver under på.

[Gjest togli]

Veldig kloke ord, som jeg skriver under på.

Takk:)

[sundaygirl]

Takk:)

Tusen takk for fine tanker og gode ord! Alle sammen. Vi har nå klart å enes og har lagt plan for hvordan det skal løses uten at noen føler at de må dra lasset alene.

Jeg forstår at dette ikke er lett for han å gi opp, samtidig er alternativet så utrtolig mer fattig. Han og datteren vår er mitt hoved prosjekt, også er deilig å ha andre prosjekter ved siden av. Men det er klart at ingen ting er viktigere enn det, å det tror jeg han ser nå også, uavhengi om det hadde vært økonomisk mulig å gjennomføre eller ikke

Fiiiin helg Tak igjen!

[Gjest togli]

Tusen takk for fine tanker og gode ord! Alle sammen. Vi har nå klart å enes og har lagt plan for hvordan det skal løses uten at noen føler at de må dra lasset alene.

Jeg forstår at dette ikke er lett for han å gi opp, samtidig er alternativet så utrtolig mer fattig. Han og datteren vår er mitt hoved prosjekt, også er deilig å ha andre prosjekter ved siden av. Men det er klart at ingen ting er viktigere enn det, å det tror jeg han ser nå også, uavhengi om det hadde vært økonomisk mulig å gjennomføre eller ikke

Fiiiin helg Tak igjen!

Godt at dere har snakka sammen

Problemet med mannfolk er at de ikke skjønner annet enn klar tale Og problemet med kvinnfolk er at vi tror mannfolka kan lese tankene våre ;-)