Narkose og Valium ?

[FGT]

Dette gjaldt min far, som led av Angst da han tok en beinoperasjon i 85, da han var 73 år. Er det noen sammenheng, hvis en mister totalt matlysten med døden til følge etter en opprasjon i beinet med full narkose, og samtidig har tatt beroligende medikamenter som Valium eller lignende ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, ingen sammenheng.

[FGT]

Nei, ingen sammenheng.

Nei vel. Det gikk bare noen rykter den gang, om at det var helt uforsvarlig å gi han full narkose, når han gikk på diisse medikamentene, som jeg tror var valium.

[Gjest kirurgisykepleier]

Det er helt vanlig å gi valium som beroligende før operasjoner.

[FGT]

Det er helt vanlig å gi valium som beroligende før operasjoner.

Men min far led av alvorlig angst, så det var derfor han tok valium, men rett før opprasjonen vet jeg ikke hva som skjedde. Men han fikk næring gjennom en slange i over to mnd. før han døde. Han var uhyre fysisk strerk person med et sterkt hjerte.

[Gjest Hoggormen]

Men min far led av alvorlig angst, så det var derfor han tok valium, men rett før opprasjonen vet jeg ikke hva som skjedde. Men han fikk næring gjennom en slange i over to mnd. før han døde. Han var uhyre fysisk strerk person med et sterkt hjerte.

NHD sier det samme som jeg ville sagt... Det er svært vanlig å gi beroligende i forkant av inngrep i full narkose. Fikk selv 10mg Valium i en slik sammenheng - noen timer i forkant av operasjonen. Natta før operasjonsdagen ga de meg også tilbud om sovemedisin (Imovane) som jeg tok. Legene sa at det var helt trygt, og at de var i stand til å dosere selve narkosemiddelet i riktig mengde sånn med tanke på interaksjoner mellom medisiner.

Hvordan en sterk person bare går til grunne er ikke lett å forklare bestandig. Noen gir opp fordi de føler seg gamle og dårlige. Tror psyken har enormt mye å si der jeg... Har jobbet noe på sykehjem i sin tid, og der så vi at en del bare ga opp som om de hadde lyst til å dø fordi de var gamle og ikke ville slite mer. Da ville de ikke spise eller ta til seg næring, sov mye, snakket minimalt (om de hadde språk)...

Det kan ikke være noe godt å gå der å gruble på hvordan en som sto en nær gikk bort i løpet av kort tid når det endatil dreide seg om en fysisk sterk person. Vet ikke om jeg er brutal med deg nå, men jeg opplevde selv noe så absurd som å miste en veldig nær venninne rett over natta. Kvelden før hadde hun sendt meg verdens mest livsglade sms, men morgenen etter ble hun funnet død. Jeg har noen ideer om hva som kan ha skjedd, men jeg har blitt enig med meg seliv i at det ikke er noe å tjene på å dvele ved helt eksakt hvorfor hun gikk bort - en ung person som ikke rakk fylle 27 en gang. Dårlig sammenligning med en eldre person kanskje, men poenget er at hun også tilsynelatende var frisk og rask - trente masse og i det hele tatt.. For meg føles det mer riktig å tenke at hun er død... Rett og slett død. Det er det som er det håndfaste jeg har, og jeg blir mindre stressa når jeg klarer å rett og slett forsone meg med at hun døde på tross av alt. Det er det å komme til ro med at en person rett og slett er borte... Selvsagt skal man ha lov til å være trist, sørge, savne... Noe annet er jo unaturlig! For meg ble det i alle fall klart etter hvert at det var mindre stress for meg med å tenke at dødsfallet rett og slett var en absurd følge av en urettferdig verden vi ikke kan forstå. Men selvsagt savner jeg henne intenst. Tomrommet er der alltid, og det gjelder ofte like mye når det er et eldre, men nært familiemedlem som går bort uten at man kan se sammenhengen.

Jeg tror rett og slett at man må bite i seg at det som har skjedd - det har skjedd. Dessverre skjedd. Å grave seg for mye ned i alle omstendigheter rundt et dødsfall tror jeg bare gjør en stressa og enda mer plaget.

[FGT]

NHD sier det samme som jeg ville sagt... Det er svært vanlig å gi beroligende i forkant av inngrep i full narkose. Fikk selv 10mg Valium i en slik sammenheng - noen timer i forkant av operasjonen. Natta før operasjonsdagen ga de meg også tilbud om sovemedisin (Imovane) som jeg tok. Legene sa at det var helt trygt, og at de var i stand til å dosere selve narkosemiddelet i riktig mengde sånn med tanke på interaksjoner mellom medisiner.

Hvordan en sterk person bare går til grunne er ikke lett å forklare bestandig. Noen gir opp fordi de føler seg gamle og dårlige. Tror psyken har enormt mye å si der jeg... Har jobbet noe på sykehjem i sin tid, og der så vi at en del bare ga opp som om de hadde lyst til å dø fordi de var gamle og ikke ville slite mer. Da ville de ikke spise eller ta til seg næring, sov mye, snakket minimalt (om de hadde språk)...

Det kan ikke være noe godt å gå der å gruble på hvordan en som sto en nær gikk bort i løpet av kort tid når det endatil dreide seg om en fysisk sterk person. Vet ikke om jeg er brutal med deg nå, men jeg opplevde selv noe så absurd som å miste en veldig nær venninne rett over natta. Kvelden før hadde hun sendt meg verdens mest livsglade sms, men morgenen etter ble hun funnet død. Jeg har noen ideer om hva som kan ha skjedd, men jeg har blitt enig med meg seliv i at det ikke er noe å tjene på å dvele ved helt eksakt hvorfor hun gikk bort - en ung person som ikke rakk fylle 27 en gang. Dårlig sammenligning med en eldre person kanskje, men poenget er at hun også tilsynelatende var frisk og rask - trente masse og i det hele tatt.. For meg føles det mer riktig å tenke at hun er død... Rett og slett død. Det er det som er det håndfaste jeg har, og jeg blir mindre stressa når jeg klarer å rett og slett forsone meg med at hun døde på tross av alt. Det er det å komme til ro med at en person rett og slett er borte... Selvsagt skal man ha lov til å være trist, sørge, savne... Noe annet er jo unaturlig! For meg ble det i alle fall klart etter hvert at det var mindre stress for meg med å tenke at dødsfallet rett og slett var en absurd følge av en urettferdig verden vi ikke kan forstå. Men selvsagt savner jeg henne intenst. Tomrommet er der alltid, og det gjelder ofte like mye når det er et eldre, men nært familiemedlem som går bort uten at man kan se sammenhengen.

Jeg tror rett og slett at man må bite i seg at det som har skjedd - det har skjedd. Dessverre skjedd. Å grave seg for mye ned i alle omstendigheter rundt et dødsfall tror jeg bare gjør en stressa og enda mer plaget.

Nei, dette er ikke noe jeg går å grubler over, men tekte bare jeg skulle benytte anledningen å stille det spørsmålet, siden vi her et slikt forum her. Nå har jeg fått svaret på det. Men takk for omtanken og kommentaren din