Avslutte terapi?

[Gjest kahloli]

De siste to måneder har jeg gått til psykolog, på eget intinativ, og på egen bekostning.

Grunnen var i hovedsak at jeg fikk "panikk" etter et brudd med en kjæreste, og jeg følte at alt raste sammen under meg.

Jeg klarte ikke å fungere normalt, og jeg har også slitt med et pessimistisk syn på framtiden de siste år. Mangler en slags framtidsdrift i meg selv.

Hos psykologen har jeg fortalt ting jeg ikke har fortalt andre. Om mobbing i barndommen, psykisk mishandling i hjemmet, og at jeg kan føle det hva andre føler. Noe av dette har jeg også skrevet innlegg om her på forumet.

Men som følge av denne terapien, så har jeg opplevd større nedstemthet, og større grad av vonde følelser. Jeg vet ikke om det er fordi kjærlighetssorgen har gått over i noe annet, eller om det er fordi å si ting til psykologen har gjort til at jeg at "alt" kommer opp igjen, og at det kommer opp samtidig, slik at det bare blir for mye på en gang.

Trodde terapien ville hjelpe meg, og jeg tror jeg har vokst på det også. Men jeg er nå kommet til et punkt hvor jeg er i tvil om å fortsette. Jeg er redd for at psykologen tror mine problemer er større enn de er. Og jeg er redd for at jeg har overdimensjonert ting når jeg har snakket med han. Eller til han.

Hva mener dere?

Er det for mange åpne "sår "nå til at jeg burde avslutte?

Eller kan det kanskje få meg til å begynne å fokusere på andre ting enn mine problemer?

Dessuten er det svinedyrt....og visst det ikke er verdt det....

Håper på meninger

hilsen

[Gjest Hoggormen]

Det er et viktig spørsmål det der. Jeg har selv spurt meg en del ganger, men jeg går på en poliklinikk og betaler derfor ikke skjorta av meg.

Jeg har erfaring med at noen runder hos psykologen har vært temmelig tøffe etterpå. Et skikkelig ras av tanker er satt i gang, og jeg lurer på om det er riktig å gå.

For min del har jeg funnet ut at det er slik. Du skriver selv at du har vokst på det selv om det er tøft, og det får meg sånn umiddelbart til å tenke at da vinner du jo på det. Jeg har ikke rent skjeldent følt mye på dette selv. Det beste du kan gjøre er å ta dette direkte opp med psykologen din egentlig. Jeg gjør det fra tid til annen, og føler at det er ganske nyttig fordi vi da reflekterer litt rundt hva vi har snakket om, på hvilke punkter jeg har hatt bedring, på hvilke punkter det kan være grunn til å fortsette. Psykologer er nok ganske så sikkert vant til å møte brukere med akkurat den problemstillingen om hvor vidt man skal fortsette eller ikke. Om det er verdt pengene, og det er viktig for en selv. Jeg mener personlig at det er viktig at man har en god kommunikasjon med psykologen der, for da sitter man ikke aleine og grubler på om man kaster penger ut av vindutet f.eks. Det er normalt å føle seg opprørt og rett og slett ha det vanskelig ette en runde med terapi. Man bringer fram det man sliter med, og da er det ikke rart at det kommer en reaksjon. Min mening er da at man diskuterer dette med psykologen og i samråd reflekterer rundt hvordan man kan mestre slike reaksjoner.

Føler du hittil at psykologtimene har gitt deg noe i betydelig grad?`Ville du føle deg utrygg uten psykologen? Dette er blant spørsmål jeg stiller meg selv av og til. Og derfor diskuterer jeg det med psykologen når jeg har timer. Vi har i det hele tatt en veldig god dialog i forhold til dette punktet - hvor nyttig det er for meg å gå hos henne eller ikke. Jeg har riktig nok en bipolar sykdom, så jeg har konkludert med at det kanskje kan være ok å diskutere "terapipauser" uten å kutte helt båndet. For meg er det veldig nyttig i forhold til å se om jeg trenger en samtale eller ikke. Som regel vinner jeg på samtalene.

Menmen. Det der var mine tanker - du må føle på dette selv. Gir deg det noe og du er fornøyd med den psykologen du har, så er det nok riktig å gå en og annen gang. Det går jo an å trappe ned kontakten gradvis også - se hvordan det er for deg, og evt. komme til at det er bedre med hyppigere samtaler.

Sånn som en slags konklusjon, så mener jeg det er veldig viktig at du diskuterer dette spørsmålet med psykologen din. Jeg tror denne har hørt samme spørsmål fra utallige andre tidligere, så det er ikke noe å være flau for. Ta evt. utskrift av innlegget ditt, og la psykologen din få lese det.

Lykke til

[FGT]

Det er tydelig at du har båret på mange vonde følelser fra barndommen, noe som sikkert har gått ut over din selvfølelse, og dermed har det også vært vanskelig å takle et brudd med kjæresten din. Sår må få lov til å gro når det har blitt renset. Om du har fått renset opp i dette med barndommen, eller hva, er ikke gått å si for meg. Du må kjenne på deg selv, og spør psykologen om vilken hensikt han tror det tjener til å forsette ?

[rose23]

Kanskje har reaksjonen over bruddet sammenheng med tidligere traumer? Det er naturlig at en blir nedstemt, opprørt når dette bringes fram i lyset. Det er ikke før det er ferdig bearbeidet en kan snakke om det som det var en middagssamtale.

Men det er ikke vits å ofre skjorta for terapien. Finnes rimligere alternativ i det offentlige og hos psykologer med refusjonsordning.