Er det jeg som er dum?

[Gjest togli]

Jeg så det da jeg gikk på 100 nyeste etter å ha postet

Temmelig på bølgelengde altså ;-)

Hehe;)

[Gjest Kayia]

Tror du han kan ha baktanker med fotmassasjen og gavene?? ;-)

*mistenksom*

Hehe, kan meget godt være. ;-) Og for min del lar jeg meg lett overbevise både av gaver og massasje, hehe...

Men om jeg skal være mer seriøst syns jeg faktisk "klippe plenen" også er en fellessyssel. Jeg er egentlig litt enig med den i tråden som sier at man ikke bør irritere seg for mye over at man ikke kan dirigere fellesgjøremål for mye heller, selv om man skulle ønske at xx ble gjort, framfor yy. Hvorfor kan ikke trådstarter hjelpe ungene med malingen dersom huns syns at noen voksne skal bidra foreksempel?

[Gjest togli]

Hehe, kan meget godt være. ;-) Og for min del lar jeg meg lett overbevise både av gaver og massasje, hehe...

Men om jeg skal være mer seriøst syns jeg faktisk "klippe plenen" også er en fellessyssel. Jeg er egentlig litt enig med den i tråden som sier at man ikke bør irritere seg for mye over at man ikke kan dirigere fellesgjøremål for mye heller, selv om man skulle ønske at xx ble gjort, framfor yy. Hvorfor kan ikke trådstarter hjelpe ungene med malingen dersom huns syns at noen voksne skal bidra foreksempel?

Joda, jeg tror jeg var litt uggen og sur når jeg svarte igår ;-P

Idag er jeg blidere og mer tolerant *hehe*

[Gjest Stoler ikke på min egen psyke for tiden]

Jeg tror jeg hadde mista følelsene fullstendig dersom mannen min ikke viste initiativ til noe som helst. Jeg hadde nok vært forelska i noen få år, men så tror jeg det hadde dabba av, gitt....

Det virker jo som hun er gift med en som kun lever for seg selv og ikke tar hensyn til resten av familiens behov? Da tenker jeg at det skal mye til for å holde følelsene varme?

Du har fått tak i hvordan jeg går rundt og føler togli.

Han er jo liksom verdens snilleste, og/eller enkleste. Men det blir faktisk som du sier at han egentlig trives med å leve "sitt" liv. Det er som er trist er at det synes.

Når han gjør noe fornuftig som han liker så kan jeg se det glimte i øynene hans. Men jeg ser aldri det når han er sammen med oss. Ikke kommer han med noen ideer til familietid, og så har han liksom alltid en mening som gjør at det ikke skjer noe på 90 % av det jeg kommer med

Jeg mener ikke at vi skal underholde store unger og være sammen hele tiden voksne og barn. Men er det meningen at de voksne skal jobbe fuller jobber og ungene gå på lange skoledager og så skal vi gjøre ikke noe utover å vaske hus og klær og se på tv? Er det det som er et stabilt og godt liv?

Og noen misforstår her, for jeg mener ikke at jeg skal tviholde på ungene mine selv om de er voksne til å leve sitt eget liv. Jeg er ikke en sånn hønemor. Men ungene her i huset sitter foran pc hver ettermiddag, hver helg, hver ferie. Vi lever et så kjedelig og rolig liv at ingen liksom gjør noe, og det er det jeg mener er feil. Vi har jo plikt som voksne så dytte ungene litt ut av døra. Og det å gjøre noe sammen, lage noe, steke vafler, dra på fisketur, er ikke det bare sunt og vanlig da? Jeg er vel ikke noe hønemor forde jeg ønsker at vi som familie skal gjøre litt slikt?

Det er vanskelig i dag forde livene til de unge foregår på pc, de får dekket alt sosialt samvær og annet via internet. Vi bor landlig til så det kommer ikke unger på dørene her, de må avtale å møtes og det skjer jo det, bevares. Men altfor lite etter min mening.

Og jeg ønsker ikke være en mor som bare lager mat og stryker klær, jeg vil være den moren som også kan dra på fisketur og spikke noe fint sammen med ungene. Det er forskjell på "innimellom" og "hele tiden".

Men her har jeg altså en mann hvis perfekte liv som sakt er å dra på jobb med ferdigsmurt niste, kommer hjem til ferdiglaget middag, sove på soffan tyve minutter, sitter og drikke kaffe og røyke seg ihjel et par timer på terassen og dra og gjøre noe fornuftig en times tid, mer kaffe i soffan, legge seg. Og det er helt greit for ham at vi har hvert vårt sovrom siden han snorker så ille. Han gidder ikke engang prøve å finne nye medisiner mot det, vurdere seriøst en operasjon el så vi kanskje kan ligger i samme seng igjen

Det blir som du sier togli, følelsene falmer. For når jeg ser så liten iver for noe, så liten lyst til å være sammen med oss, så lite behov for familien han har, så lite behov utenom det som gir akkurat ham noe, ja da falmer følelsene.

Og det er vel der jeg begynner å lure på om jeg er for kravstor eller om jeg skulle vært superfornøyd tross alt, siden mannen er snill, blid, gavmild og rolig. Han har jo en mengde gode sider og jeg er glad i ham. Men jeg skulle jo så gjerne ha sett litt lyst, litt iver, litt savn, litt engasjement.

[Gjest Stoler ikke på min egen psyke for tiden]

Hehe, kan meget godt være. ;-) Og for min del lar jeg meg lett overbevise både av gaver og massasje, hehe...

Men om jeg skal være mer seriøst syns jeg faktisk "klippe plenen" også er en fellessyssel. Jeg er egentlig litt enig med den i tråden som sier at man ikke bør irritere seg for mye over at man ikke kan dirigere fellesgjøremål for mye heller, selv om man skulle ønske at xx ble gjort, framfor yy. Hvorfor kan ikke trådstarter hjelpe ungene med malingen dersom huns syns at noen voksne skal bidra foreksempel?

Det er klart jeg kan hjelpe til med malingen. Men han vil vite hvor jeg tilater gutten å stå siden han kan søle, han vet hvor malingen er, han vil vite hvilken pensler jeg tar siden han kan måtte trenge dem til noe annet.

Så han har så mye "si" i dette at det er naturlig at han tar seg av dette.

Og dessuten, joda, jeg kan gjøre det med guttungen jeg, men når skal han gjøre noe? For jeg er nemmelig den som alltid gjør noe med dem, for dem, for oss osv

[Gjest Ulvinnen]

Jeg synes det du beskriver høres vanvittig kjedelig ut. Nå er det en gang sånn at folk har ulike interesser.

Suden barna dine begynner å bli store, tror jeg tiden er inne til at du finner igjen deg selv og egne interesser.Jeg tror du har havnet i en 40-års krise, der du prøver å finne ut hva du vil med resten av livet ditt.

Det er ikke sikkert svaret er å bytte ut mannen din. Kanskje du heller skal få deg en (ny?) jobb, studere, skaffe deg en hobby.

Da får du tilfredsstilt egne behov og eventyrlyst, og kan oppleve det som trygt og godt å ha en mann du er glad i å komme hjem til.

Konklusjon: Jeg tror behovet for forandring ligger hos deg, ikke hos mannen din.

[Gjest togli]

Du har fått tak i hvordan jeg går rundt og føler togli.

Han er jo liksom verdens snilleste, og/eller enkleste. Men det blir faktisk som du sier at han egentlig trives med å leve "sitt" liv. Det er som er trist er at det synes.

Når han gjør noe fornuftig som han liker så kan jeg se det glimte i øynene hans. Men jeg ser aldri det når han er sammen med oss. Ikke kommer han med noen ideer til familietid, og så har han liksom alltid en mening som gjør at det ikke skjer noe på 90 % av det jeg kommer med

Jeg mener ikke at vi skal underholde store unger og være sammen hele tiden voksne og barn. Men er det meningen at de voksne skal jobbe fuller jobber og ungene gå på lange skoledager og så skal vi gjøre ikke noe utover å vaske hus og klær og se på tv? Er det det som er et stabilt og godt liv?

Og noen misforstår her, for jeg mener ikke at jeg skal tviholde på ungene mine selv om de er voksne til å leve sitt eget liv. Jeg er ikke en sånn hønemor. Men ungene her i huset sitter foran pc hver ettermiddag, hver helg, hver ferie. Vi lever et så kjedelig og rolig liv at ingen liksom gjør noe, og det er det jeg mener er feil. Vi har jo plikt som voksne så dytte ungene litt ut av døra. Og det å gjøre noe sammen, lage noe, steke vafler, dra på fisketur, er ikke det bare sunt og vanlig da? Jeg er vel ikke noe hønemor forde jeg ønsker at vi som familie skal gjøre litt slikt?

Det er vanskelig i dag forde livene til de unge foregår på pc, de får dekket alt sosialt samvær og annet via internet. Vi bor landlig til så det kommer ikke unger på dørene her, de må avtale å møtes og det skjer jo det, bevares. Men altfor lite etter min mening.

Og jeg ønsker ikke være en mor som bare lager mat og stryker klær, jeg vil være den moren som også kan dra på fisketur og spikke noe fint sammen med ungene. Det er forskjell på "innimellom" og "hele tiden".

Men her har jeg altså en mann hvis perfekte liv som sakt er å dra på jobb med ferdigsmurt niste, kommer hjem til ferdiglaget middag, sove på soffan tyve minutter, sitter og drikke kaffe og røyke seg ihjel et par timer på terassen og dra og gjøre noe fornuftig en times tid, mer kaffe i soffan, legge seg. Og det er helt greit for ham at vi har hvert vårt sovrom siden han snorker så ille. Han gidder ikke engang prøve å finne nye medisiner mot det, vurdere seriøst en operasjon el så vi kanskje kan ligger i samme seng igjen

Det blir som du sier togli, følelsene falmer. For når jeg ser så liten iver for noe, så liten lyst til å være sammen med oss, så lite behov for familien han har, så lite behov utenom det som gir akkurat ham noe, ja da falmer følelsene.

Og det er vel der jeg begynner å lure på om jeg er for kravstor eller om jeg skulle vært superfornøyd tross alt, siden mannen er snill, blid, gavmild og rolig. Han har jo en mengde gode sider og jeg er glad i ham. Men jeg skulle jo så gjerne ha sett litt lyst, litt iver, litt savn, litt engasjement.

Når jeg skrev igår, så kjente jeg at jeg var dødsirritert på dine vegne. Idag har jeg moderert meg litt siden jeg også huska å legge vekt på de positive sidene han tross alt har

Jeg skjønner allikevel svært godt at dette er vanskelig for deg og jeg synes du har all grunn til å stille spørsmål ved oppførselen hans. Jeg hadde ikke fiksa å bo sammen med en som aldri ville lagt planer eller gjennomført ting vi kunne gjøre sammen som familie. Jeg er kjempeglad for at foreldrene mine dro oss med på fjellturer, fisketurer etc. Det gjorde at jeg ble glad i naturen selv

Det er klart ungene blir eldre og har sine egne ting å sysle med, men jeg tror de fleste unge synes det kan være kjekt å ha tid _sammen_ med foreldrene sine utenfor hjemmet også.

Kanskje dere burde gått til familiterapi slik at dere begge får snakka ut og du får fortalt ham hvordan du føler det? Da vil jeg tro han får noen "oppgaver" i "hjemmelekse" (aner ikke om de driver med slikt?) og blir nødt til å lære seg å ta initiativ. Kanskje det vil få ham til å våkne?

[Gjest Stoler ikke på min egen psyke for tiden]

Når jeg skrev igår, så kjente jeg at jeg var dødsirritert på dine vegne. Idag har jeg moderert meg litt siden jeg også huska å legge vekt på de positive sidene han tross alt har

Jeg skjønner allikevel svært godt at dette er vanskelig for deg og jeg synes du har all grunn til å stille spørsmål ved oppførselen hans. Jeg hadde ikke fiksa å bo sammen med en som aldri ville lagt planer eller gjennomført ting vi kunne gjøre sammen som familie. Jeg er kjempeglad for at foreldrene mine dro oss med på fjellturer, fisketurer etc. Det gjorde at jeg ble glad i naturen selv

Det er klart ungene blir eldre og har sine egne ting å sysle med, men jeg tror de fleste unge synes det kan være kjekt å ha tid _sammen_ med foreldrene sine utenfor hjemmet også.

Kanskje dere burde gått til familiterapi slik at dere begge får snakka ut og du får fortalt ham hvordan du føler det? Da vil jeg tro han får noen "oppgaver" i "hjemmelekse" (aner ikke om de driver med slikt?) og blir nødt til å lære seg å ta initiativ. Kanskje det vil få ham til å våkne?

Du har nok helt rett, familieterapi er helt sikkert noe vi skulle brukt litt tid på. Takk for sympatien.

[Gjest Stoler ikke på min egen psyke for tiden]

Jeg synes det du beskriver høres vanvittig kjedelig ut. Nå er det en gang sånn at folk har ulike interesser.

Suden barna dine begynner å bli store, tror jeg tiden er inne til at du finner igjen deg selv og egne interesser.Jeg tror du har havnet i en 40-års krise, der du prøver å finne ut hva du vil med resten av livet ditt.

Det er ikke sikkert svaret er å bytte ut mannen din. Kanskje du heller skal få deg en (ny?) jobb, studere, skaffe deg en hobby.

Da får du tilfredsstilt egne behov og eventyrlyst, og kan oppleve det som trygt og godt å ha en mann du er glad i å komme hjem til.

Konklusjon: Jeg tror behovet for forandring ligger hos deg, ikke hos mannen din.

"Suden barna dine begynner å bli store, tror jeg tiden er inne til at du finner igjen deg selv og egne interesser.Jeg tror du har havnet i en 40-års krise, der du prøver å finne ut hva du vil med resten av livet ditt."

Godt tenkt det med 40 års krise. Jeg fant meg en fin hobby, som jeg liker og som gjør at jeg er mindre opptatt av problemene hjemme. Som gjør meg gladere og mer avslappet. MEN, han liker ikke den hobbyen forde den er mannsdominert. Han liker ikke når det kommer hobbyfolk hjem til meg, da ønsker han ikke en gang å hilse på dem. Jeg får dessuten dårlig samvittighet noen ganger for så fort jeg drar ut av døra så gjør han det samme, han gjør ALDRI noe med ungene for å ha det koselig sammen for "nå har masemamma dratt"

Det er ikke sikkert svaret er å bytte ut mannen din. Kanskje du heller skal få deg en (ny?) jobb, studere, skaffe deg en hobby."

Har en flott jobb som jeg er veldig glad i, som gjør meg i hærlig humør og som får meg til å glemme alle de dumme tingene og alle de dumme dagene. NÅR jeg er der. Har en hobby nå som tar litt tid, har lyst til mer men jeg må bidra og være hjemme også. Jeg vurderer ikke å BYTTE UT mannen min, jeg vurderer å fortsette i livet UTEN mann, det er en vesentlig forskjell.

Da får du tilfredsstilt egne behov og eventyrlyst, og kan oppleve det som trygt og godt å ha en mann du er glad i å komme hjem til.

Jeg kommer ikke hjem til mannen min. Ikke sånn jeg føler det. Jeg kommer hjem til et hus som er akkurat som jeg dro fra det. Aldri har de laget til noe koselig kveldsmat til jeg kommer hjem, aldri har de noe å fortelle meg om hva de har gjort osv osv. Det er trist, tomt og gir meg dårlig samvittighet

Konklusjon: Jeg tror behovet for forandring ligger hos deg, ikke hos mannen din.

Der har du helt rett. Bare jeg lager mat, smiler og er fornøyd så er min mann i himmelen. Det er uten tvil JEG som har et behov for forandring i dette samlivet, det er helt sikkert.

Jeg savner litt iver, litt glede, litt samhold, litt engasjement, jeg savner å ha en partner, ikke bare en til å stelle for og tenke på/bekymre meg om/ha dårlig samvittighet for/ vaske klærne for/ lage mat til osv.osv osv.

[Gjest togli]

Du har nok helt rett, familieterapi er helt sikkert noe vi skulle brukt litt tid på. Takk for sympatien.

Lykke til

[Gjest Nickløsheletia]

Joda, det er klart ungene er store nok til å gjøre ting selv. Men hva hadde du gjort hvis de var på veg ut av fingrene dine?

Vi har diskutert ikke å legge ting i hendene på ungene men det å gjøre ting sammen som familie, dra på ferier, dra å bowle, gjøre ting sammen i ny og ne som familie. Han mener at ungene for det meste skal ordne seg selv. Drar vi på hytta så skal de ordne seg selv, vi skal sitte og drikke kaffe. Eller han i allefall skal det. Jeg mener at vi faktisk skal gjøre ting sammen, koselige ting. Ikke hele tiden, men en gang i blandt

Hvis jeg hadde vært redd for å miste de jeg sier jeg var glad i så hadde jeg brukt litt tid på dem i steden for å gjør ting jeg synes var fornuftig. Hele pinsehelgen så har han sittet på terassen i morgenkåpen sin, med kaffen og røyken.

Det er klart at det tærer på å ha de slik vi har det, jeg blir jo sliten jeg også, men å ikke få gjort noe med familien sin da. På en lang og veldig solfylt pinsehelg.

Hva slags familieliv blir det av sånt?

''Hele pinsehelgen så har han sittet på terassen i morgenkåpen sin, med kaffen og røyken''

Er det mulig? Dette hadde jeg ikke holdt ut med.

[Gjest Stoler ikke på min egen psyke for tiden]

''Hele pinsehelgen så har han sittet på terassen i morgenkåpen sin, med kaffen og røyken''

Er det mulig? Dette hadde jeg ikke holdt ut med.

*ler* Undskyld altså, men jeg ble litt lattermild nå midt oppi det hele. Kunne liksom både lese og se alt fra utsiden et sekund.

Det er klart at han blir redusert av diskusjonene våre, men mens han har sittet der så har jeg ryddet i garasjen, vasket en bil, bowlet med ungene, lagt til koselig lag på terassen og stekt vafler i solen osv osv osv

Han sitter der, og sitter der, og sitter der.

Jeg kan IKKE bare sitte der, jeg er mor og voksent menneske, ting må gjøres, livet stopper ikke opp forde om jeg har en dårlig dag.

Han reiste seg opp sent på efta siste fridag, da hadde jeg tatt bilen for en halvtimes pustepause. Da klippet han gresset.

Vet du, ungene er selvsakt veldig glade i ham. Ingen problemer der. Men de har ved et par anledninger sakt rett ut og gitt sterkt uttrykk for at de synes det er mye koseligere når det bare er oss. Og det er ikke forde han er slem, eller dum eller noe negativt i det hele tatt. Men stemningen synker drastisk forde det er så veldig skille mellom hva vi og han ønsker av hverddagen. Jeg blir veldig stresset og anterert forde jeg mange ganger står mellom barken og veden, må liksom "ta meg av ham og bruke tid på ham" f.eks. i ferien, samtidig som jeg har lyst til å gjøre mye med ungene. Og så får jeg ikke alt til å harmonere og så blir jeg skuffet og såret over at vi ikke begge kan engasjere oss en times tid en gang i blandt på hytta med ungene og så kose oss og slappe av som voksne etterpå, og før, og dagen før, og dagen etterpå.

Vi snakker LITT engasjement her. Han ser ut til å kjede vettet av seg samme hva vi gjør.

Jeg kan jo melde totalt pass og bare styre og stelle alene i hverddagen men skal det være sånn? Hva har man partnere for da?

[Gjest Kayia]

Det er klart jeg kan hjelpe til med malingen. Men han vil vite hvor jeg tilater gutten å stå siden han kan søle, han vet hvor malingen er, han vil vite hvilken pensler jeg tar siden han kan måtte trenge dem til noe annet.

Så han har så mye "si" i dette at det er naturlig at han tar seg av dette.

Og dessuten, joda, jeg kan gjøre det med guttungen jeg, men når skal han gjøre noe? For jeg er nemmelig den som alltid gjør noe med dem, for dem, for oss osv

''Det er klart jeg kan hjelpe til med malingen. Men han vil vite hvor jeg tilater gutten å stå siden han kan søle'' Dét må han finne seg i å ikke ha kontroll på om han ikke er med.

''han vet hvor malingen er'' Tja, det vet til-og-med jeg, for du sa at han sa at den står i garasjen, og der hadde den stått noen dager... ;-)

''han vil vite hvilken pensler jeg tar siden han kan måtte trenge dem til noe annet'' Samme som med søling - er han ikke tilstede må han finne seg i å ikke ha kontrollen

''Og dessuten, joda, jeg kan gjøre det med guttungen jeg, men når skal han gjøre noe? For jeg er nemmelig den som alltid gjør noe med dem, for dem, for oss osv'' Jeg skjønner at du irriterer deg over dette, men jeg tror desverre ikke du kan gjøre stort dersom han ikke ønsker å endre på dette selv.

[Gjest Nickløsheletia]

*ler* Undskyld altså, men jeg ble litt lattermild nå midt oppi det hele. Kunne liksom både lese og se alt fra utsiden et sekund.

Det er klart at han blir redusert av diskusjonene våre, men mens han har sittet der så har jeg ryddet i garasjen, vasket en bil, bowlet med ungene, lagt til koselig lag på terassen og stekt vafler i solen osv osv osv

Han sitter der, og sitter der, og sitter der.

Jeg kan IKKE bare sitte der, jeg er mor og voksent menneske, ting må gjøres, livet stopper ikke opp forde om jeg har en dårlig dag.

Han reiste seg opp sent på efta siste fridag, da hadde jeg tatt bilen for en halvtimes pustepause. Da klippet han gresset.

Vet du, ungene er selvsakt veldig glade i ham. Ingen problemer der. Men de har ved et par anledninger sakt rett ut og gitt sterkt uttrykk for at de synes det er mye koseligere når det bare er oss. Og det er ikke forde han er slem, eller dum eller noe negativt i det hele tatt. Men stemningen synker drastisk forde det er så veldig skille mellom hva vi og han ønsker av hverddagen. Jeg blir veldig stresset og anterert forde jeg mange ganger står mellom barken og veden, må liksom "ta meg av ham og bruke tid på ham" f.eks. i ferien, samtidig som jeg har lyst til å gjøre mye med ungene. Og så får jeg ikke alt til å harmonere og så blir jeg skuffet og såret over at vi ikke begge kan engasjere oss en times tid en gang i blandt på hytta med ungene og så kose oss og slappe av som voksne etterpå, og før, og dagen før, og dagen etterpå.

Vi snakker LITT engasjement her. Han ser ut til å kjede vettet av seg samme hva vi gjør.

Jeg kan jo melde totalt pass og bare styre og stelle alene i hverddagen men skal det være sånn? Hva har man partnere for da?

Grøss og gru! Jeg kjenner at jeg blir irritert bare av å lese innlegget ditt. Han skulle vært fillerista.Som sagt. Dette hadde jeg ikke holdt ut med. En mann som bare sitter og røyker og drikker kaffe dagen lang. Nei takk! Hva skal du med denne mannen?