Om å takle forskjeller..

[Gjest biscquit]

Har en god, snill mann til kjæreste, vi elsker hverandre, og "alt er bra". Vi har likt syn på mange essensielle ting, men vi er så forskjellige også.. Han og barnet er aktive. Noe må skje hele tiden. Gjør vi en aktivitet, blir de fort leie, og må finne på noe annet. Jeg og mine barn er også aktive, på den måten at vi er med på forskjellige fritidsaktiviteter, osv. Men vi trenger ikke at noe må skje hele tiden.

Barnet hans maser. Konstant. er 11 år. Spør om alt mulig, prater på en manisk måte. Sjalusi er et stikkord, lar ikke meg og han vere alene lenger enn 5 min om gangen. Dersom vi er inne i huset, og barna er ute eller oppe i 2. etasje, kommer h*n springende fra hagen, 2. etasje eller lekeplassen over veien. Springer inn og ut, inn og ut, for å sjekke. Sitter vi inntil hverandre, eller om vi prater/ler når h*n kommer inn, blir h*n akutt dårlig. Syk, altså. Og faren må avbryte all oppmerksomhet mot meg, og vie h*n alt. (Det er ikke slik at vi henger rundt/på hverandre hele tiden, det er mer en nok om vi prater sammen ved oppvasken el.l). Strax h*n får farens fulle oppmerksomhet igjen, er alt i orden igjen, helt til neste gang. Dette skjer opp til 15 ganger daglig (har telt). Faren biter på hver eneste gang, men ser av og til at det dreier seg om kontrollerende adferd.

Dersom h*n ikke får nok oppmerksomhet blant andre, blir h*n også syk. Må legge seg, måle feber (som aldri er over normalen), ha medisiner, ringe/gå til lege, osv osv. Får h*n derimot avbrutt mangelen på oppmerksomhet, ved å enten sitte på farens fang, kjøre på biltur og handle godterier, eller h*n får bekreftet av en lege at h*n er frisk som en fisk, er alt såre vel på et blunk.

Forholdet har vart i 1,5 år. Barnet er glad i meg og mine barn, stoler på meg/oss. Men jeg blir gal. Mine barn reagerer også på dette, synes det er rart at h*n får lov til å styre faren (og alle oss andre) med sin sykelige oppmerksomhetstrang. H*n går til psykolog, annenhver til fjerde hver måned. På veg til å slutte. Noe jeg mener er fullstendig feil. Heller bør psykologtimene trappes opp, etter min mening.

Men dette er ikke "mitt felt". Det er hans barn. Han blir veldig såret, og synes nok mange ganger at jeg er frekk og ufølsom, som kan "hakke" sånn på barnet hans. (Med "hakker" mener jeg å fortelle han hvordan jeg ser på dette). Jeg har ikke sagt noe til barnet, bortsett fra når h*n er urimelig slem og manipulerende mot mine barn eller meg.

Jeg vurderer å ende forholdet. Men det er veldig synd. Vi har det flott sammen, men h*n ødlegger ved sin oppførsel. Jeg føler meg simpel som lar meg knekke av en 11-åring. Men jeg takler ikke at alt skjer på dette barnets prinsipper. H*n bestemmer hvor feriene skal gå, når faren skal stå opp og legge seg, hva de/vi skal spise til middag, ja - alt som foregår i hverdagen.

Han er så tålmodig, synes det er fint at 11-åringen er så langt fremme at han kan diskutere alt mulig med h*n. Noen ganger blir han sint og setter foten ned, men det er så sjelden at det nesten ikke kan telles. Når vi er sammen, begge familiene, er dt de to som står for pratingen. H*n maser, han svarer. H*n spør og graver om enda mer, han svarer. Vi andre slipper knapt til, fordi de tar styringen av hele samtalene. Og styringen over at vi skal gjøre forskjellige ting, og _når_ vi skal gjøre ditt og datt.

H*n kan vere et sjarmtroll uten like, og få alle til å elske seg. Når h*n har fått dem på kroken, styrer hn dem akkurat dit h*n vil. Ekkelt beregenede. Kan si det sånn at det var faktisk h*n som valgte meg ut som "stemor", og fikk faren interessert i meg. At vi to skulle klaffe så fantastisk godt, var nok mer enn h*n likevel kunne tåle, så nå har sjalusien rådet kraftig det siste året.

H*n har det ikke godt heller. Men var mye verre før jeg kom inn i bildet. Nå er h*n så "bra" at faren synes at såpass bør tåles av oss/meg. Jeg prøver virkelig. Men jeg klarer det ikke. Jeg synes det er galskap at en 11-åring skal ha all makt.

Ønsker noen tilbakemeldinger., jeg er fortvilet over hvor tafatt faren er. Men samtidig kan jeg ikke styre ham.

[Speak]

Oj da. det du beskriver virker veldig feil. Men ettersom du og faren har det så bra, så synes jeg dere bør jobbe litt med det.

Gå til familierådgivning. Du og kjæresten din. Prøv å finne fram til felles regler som dere begge kan leve med. Barnet er så stort nå, at det forstår veldig mye. Inkl. at dere nå sier at fra i dag blir det nye regler her.

F.eks. dersom du blir syk av at dere voksne er sammen, så får han gå å legge seg i sin egen seng alene til han blir "frisk" igjen. Rett og slett at dere sier klart i fra at dere ikke vil være med på slik oppførsel.

Men husk å fortelle om dette først slik at barnet er fullt og helt klar over hva som kommer til å skje.

I en periode er det kanskje også smart å ikke la han få bestemme noe i det hele tatt. At dere tar helt styringen for så i gi litt tilbake etter hvert. Men familievernkontoret kan sikkert gi mange gode råd og tips om dette:-)

[Gjest biscuquit]

Oj da. det du beskriver virker veldig feil. Men ettersom du og faren har det så bra, så synes jeg dere bør jobbe litt med det.

Gå til familierådgivning. Du og kjæresten din. Prøv å finne fram til felles regler som dere begge kan leve med. Barnet er så stort nå, at det forstår veldig mye. Inkl. at dere nå sier at fra i dag blir det nye regler her.

F.eks. dersom du blir syk av at dere voksne er sammen, så får han gå å legge seg i sin egen seng alene til han blir "frisk" igjen. Rett og slett at dere sier klart i fra at dere ikke vil være med på slik oppførsel.

Men husk å fortelle om dette først slik at barnet er fullt og helt klar over hva som kommer til å skje.

I en periode er det kanskje også smart å ikke la han få bestemme noe i det hele tatt. At dere tar helt styringen for så i gi litt tilbake etter hvert. Men familievernkontoret kan sikkert gi mange gode råd og tips om dette:-)

_Tuuuusen_ takk. Åh, det var virkelig godt å se at noen forstår, og svarer meg så godt. Jeg lettet flere kilo nå, over å se at du tror det kan jobbes med. Tenk hvor mye et svar fra en nøytral, ukjent person kan ha å si. Jeg var så fortvilet nå, at jeg var nær ved å gi opp. Kanskje dette svaret er avgjørende for at jeg gir forholdet, som er ekstremt godt, en sjanse. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal få sagt det til ham uten at han blir såret. Dvs, jeg har sagt det flere ganger, men han forstår ikke dimensjonene av det, og han vil nok synes det er rart at jeg reagerer så enormt på det. Men det gjør jeg virkelig. Jeg klarer ikke det på denne måten lengre. Tusen takk, Speak.

[srp1365380487]

_Tuuuusen_ takk. Åh, det var virkelig godt å se at noen forstår, og svarer meg så godt. Jeg lettet flere kilo nå, over å se at du tror det kan jobbes med. Tenk hvor mye et svar fra en nøytral, ukjent person kan ha å si. Jeg var så fortvilet nå, at jeg var nær ved å gi opp. Kanskje dette svaret er avgjørende for at jeg gir forholdet, som er ekstremt godt, en sjanse. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal få sagt det til ham uten at han blir såret. Dvs, jeg har sagt det flere ganger, men han forstår ikke dimensjonene av det, og han vil nok synes det er rart at jeg reagerer så enormt på det. Men det gjør jeg virkelig. Jeg klarer ikke det på denne måten lengre. Tusen takk, Speak.

Hvis det ikke hjelper å snakke med far, så kan du kanskje "foregripe" begivenhetene litt?

Jeg skjønner hvordan det er - det startet nok i det små da h*n var liten. Jeg har nemlig et stebarn på 5 som ikke tåler at oppmerksomheten vendes bort, og klatrer opp på pappaen, tar tak i begge ørene hans eller legger en hånd på hver side av hodet og presser fjeset hans i sin retning... Hvis far fortsetter å snakke med meg, kan barnet f eks begynne å synge høyt eller tromme på farens mage så hardt at det er vondt, eller dra han hardt i begge ørene.

Før var det sånn HVER gang vi satt i stua og snakka. Jeg prøvde å si til far at dette er bare forsøk på å kontrollere, men han syntes det var "søtt". Men en gang eksploderte jeg, og ba barnet slutte å plage pappa bare fordi han snakket med meg! Da ble det sutring, men barnet skjønte at taktikken var "avslørt" og følte seg gjennomskuet. Etter dét er det nå nok at jeg sier fra, helst allerede mens h*n driver og klatrer opp på fanget: "De voksne kan snakke sammen uten at du har lov å forstyrre!"

Enn om du foregriper "sykdomsanfallene" litt? Med det samme barnet kommer for å sjekke, roper du "Å nei, du er visst blitt syk igjen! Ja, det ser jeg du er kjempedårlig! For nå sto jo vi og holdt omkring hverandre, ja da er det ikke rart du får litt feber. Kom, skal jeg følge deg i seng!"

Og neste gang, også, millisekundet før sykdommen slår inn, sier du igjen: "Huff, der har vi en som ser ut til å bli dårlig! Ja, nå hadde vi jo nettopp en samtale mellom de voksne her, så nå tenker jeg du ble ganske klein! Kom og ta en stor skje tran, du, så blir det bedre straks."

For all del, IKKE la faren ta styringen på "kureringen", vær selv den aktive i å bryte av kontakten du har med far (hva det nå er som barnet er sjalu på, enten det er samtale, klem el lign.) og vær hele tiden den aktive i å gi oppmerksomhet. Ikke la far gi barnet denne oppmerksomheten - da har dere tapt. Ta ham/henne i hånden og lei ham/henne pent vekk til et sted uten far, der du f eks brer dyna over og sier "Sånn ja, det var bedre, nå må du ligge litt mens jeg går og fortsetter det jeg gjorde, og vi vil ikke se deg ute av senga før om en halvtime, da blir du bare mer syk skjønner du."

[Speak]

_Tuuuusen_ takk. Åh, det var virkelig godt å se at noen forstår, og svarer meg så godt. Jeg lettet flere kilo nå, over å se at du tror det kan jobbes med. Tenk hvor mye et svar fra en nøytral, ukjent person kan ha å si. Jeg var så fortvilet nå, at jeg var nær ved å gi opp. Kanskje dette svaret er avgjørende for at jeg gir forholdet, som er ekstremt godt, en sjanse. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal få sagt det til ham uten at han blir såret. Dvs, jeg har sagt det flere ganger, men han forstår ikke dimensjonene av det, og han vil nok synes det er rart at jeg reagerer så enormt på det. Men det gjør jeg virkelig. Jeg klarer ikke det på denne måten lengre. Tusen takk, Speak.

Jeg har selv et stebarn, og har jo sett en del, og følt en del på kroppen.

Jeg regner med at du ikke kommer utenom å ta opp dette med faren. Noen tips (som gjelder generelt)

Snakk med han, og fortell at DU sliter med dette. Ikke legg noe skyld på han. Spør han om han kan hjelpe deg til å takle dette. Fortell at du synes deres forhold er så kjempebra, og at du vil at dette skal løse deg.

Jeg tror en tredjepart er smart å koble inn. Derfor foreslo jeg familievernkontoret. Sjekk ut dette FØR du snakker med han slik at du kan presentere en løsning. Spør om han kan være med deg på dette.

Det virker sikkert veldig ydmykt, men det viktige her er jo ikke å "vinne", men å løse opp i flokene. Og de fleste mennesker er mye mer vellvillige dersom du går fram på denne måten. (Og så lange du får løst problemet, så er jo det det viktige)

Jeg vil tro at rådet dere får er å være konsekvente og ikke tillate at barnet oppfører seg slikt. At dere begge er veldig enige om hva som skjer da barnet blir "sykt". F.eks. å følge barnet i seng og si at det kan stå opp igjen når det føler seg friskt.

Lykke til. Gode forhold er alltid værdt å jobbe med. Jeg snakker av erfaring:-D