Om å takle forskjeller. Og om en 11 årings makt.

[Gjest biscquit]

Har en god, snill mann til kjæreste, vi elsker hverandre, og "alt er bra". Vi har likt syn på mange essensielle ting, men vi er så forskjellige også.. Han og barnet er aktive. Noe må skje hele tiden. Gjør vi en aktivitet, blir de fort leie, og må finne på noe annet. Jeg og mine barn er også aktive, på den måten at vi er med på forskjellige fritidsaktiviteter, osv. Men vi trenger ikke at noe må skje hele tiden.

Barnet hans maser. Konstant. er 11 år. Spør om alt mulig, prater på en manisk måte. Sjalusi er et stikkord, lar ikke meg og han vere alene lenger enn 5 min om gangen. Dersom vi er inne i huset, og barna er ute eller oppe i 2. etasje, kommer h*n springende fra hagen, 2. etasje eller lekeplassen over veien. Springer inn og ut, inn og ut, for å sjekke. Sitter vi inntil hverandre, eller om vi prater/ler når h*n kommer inn, blir h*n akutt dårlig. Syk, altså. Og faren må avbryte all oppmerksomhet mot meg, og vie h*n alt. (Det er ikke slik at vi henger rundt/på hverandre hele tiden, det er mer en nok om vi prater sammen ved oppvasken el.l). Strax h*n får farens fulle oppmerksomhet igjen, er alt i orden igjen, helt til neste gang. Dette skjer opp til 15 ganger daglig (har telt). Faren biter på hver eneste gang, men ser av og til at det dreier seg om kontrollerende adferd.

Dersom h*n ikke får nok oppmerksomhet blant andre, blir h*n også syk. Må legge seg, måle feber (som aldri er over normalen), ha medisiner, ringe/gå til lege, osv osv. Får h*n derimot avbrutt mangelen på oppmerksomhet, ved å enten sitte på farens fang, kjøre på biltur og handle godterier, eller h*n får bekreftet av en lege at h*n er frisk som en fisk, er alt såre vel på et blunk.

Forholdet har vart i 1,5 år. Barnet er glad i meg og mine barn, stoler på meg/oss. Men jeg blir gal. Mine barn reagerer også på dette, synes det er rart at h*n får lov til å styre faren (og alle oss andre) med sin sykelige oppmerksomhetstrang. H*n går til psykolog, annenhver til fjerde hver måned. På veg til å slutte. Noe jeg mener er fullstendig feil. Heller bør psykologtimene trappes opp, etter min mening.

Men dette er ikke "mitt felt". Det er hans barn. Han blir veldig såret, og synes nok mange ganger at jeg er frekk og ufølsom, som kan "hakke" sånn på barnet hans. (Med "hakker" mener jeg å fortelle han hvordan jeg ser på dette). Jeg har ikke sagt noe til barnet, bortsett fra når h*n er urimelig slem og manipulerende mot mine barn eller meg.

Jeg vurderer å ende forholdet. Men det er veldig synd. Vi har det flott sammen, men h*n ødlegger ved sin oppførsel. Jeg føler meg simpel som lar meg knekke av en 11-åring. Men jeg takler ikke at alt skjer på dette barnets prinsipper. H*n bestemmer hvor feriene skal gå, når faren skal stå opp og legge seg, hva de/vi skal spise til middag, ja - alt som foregår i hverdagen.

Han er så tålmodig, synes det er fint at 11-åringen er så langt fremme at han kan diskutere alt mulig med h*n. Noen ganger blir han sint og setter foten ned, men det er så sjelden at det nesten ikke kan telles. Når vi er sammen, begge familiene, er dt de to som står for pratingen. H*n maser, han svarer. H*n spør og graver om enda mer, han svarer. Vi andre slipper knapt til, fordi de tar styringen av hele samtalene. Og styringen over at vi skal gjøre forskjellige ting, og _når_ vi skal gjøre ditt og datt.

H*n kan vere et sjarmtroll uten like, og få alle til å elske seg. Når h*n har fått dem på kroken, styrer hn dem akkurat dit h*n vil. Ekkelt beregenede. Kan si det sånn at det var faktisk h*n som valgte meg ut som "stemor", og fikk faren interessert i meg. At vi to skulle klaffe så fantastisk godt, var nok mer enn h*n likevel kunne tåle, så nå har sjalusien rådet kraftig det siste året.

H*n har det ikke godt heller. Men var mye verre før jeg kom inn i bildet. Nå er h*n så "bra" at faren synes at såpass bør tåles av oss/meg. Jeg prøver virkelig. Men jeg klarer det ikke. Jeg synes det er galskap at en 11-åring skal ha all makt.

Ønsker noen tilbakemeldinger., jeg er fortvilet over hvor tafatt faren er. Men samtidig kan jeg ikke styre ham.

– biscquit