Depresjon og selvskading

[Gjest Gutt23Student]

Hei Jeg har en samboer, på et par å tjue år, som sliter med selvskading og det vi tror er depresjon. Hun har skadet seg selv i ca 3 år og gjør det ved å kutte seg selv flere ganger i uken. Hun sliter av meget dårlig selvtilitt og, som jeg sier det, tar på seg skylden for alt som skjer rundt henne. Hun gråter så godt som hver kveld og selvskadingen er slik jeg forstår det for å ikke gråte og for å roe seg selv ned for å kunne sove/slappe av. Det tar lang tid for henne å sovne og hun sover ofte ikke mer enn et par timer på en natt. Det er perioder det går bedre hvor hun sier hun er lei av å skade seg selv og ønsker å stoppe. Det er andre ganger hvor hun sier hun ikke vil stoppe å skade seg selv. Det er eksamensperiode nå og en veldig tung tid for henne. Det er dager hun ikke kommer seg opp av senga mens andre dager hun klarer å lese. Eksamensangst er et annet problem hun har som ikke gjør ting enklere og hun blir veldig stresset og presterer derfor ikke så bra som andre og får ikke vist hva hun egentlig kan. Hun har vært på et eksamensmestringskurs hvor hun har fått noen tips som hun bruker men det hjelper i liten grad. Noe annet som gjør det hele enda vanskeligere er at hun har legeskrekk, noe som fører til at hun unngår å gå til legen i den grad det er mulig. Fastlegen hennes har fått vite om selvskadingen og prøvde å snakke litt med henne om det forrige gang hun var der. Selv om hun snakket mer enn jeg hadde forventet sa hun lite og var klar på at hun ikke ville ha hjelp. Hun har mange ganger sagt klart ifra at hun ikke vil snakke med noen. Hun sier hun ikke vil klare å åpne seg for noen for å snakke og ser derfor heller ikke at det vil hjelpe på noen som helst måte. Jeg er enig at det ikke vil hjelpe hvis hun ikke kommer til å si noe, men jeg tror hvis hun hadde klart å ordne time og slikt så vil det etterhvert bli lettere å snakke og det vil hjelpe. Hun har innsett, av seg selv, at hun har et problem og at alt ikke er som det skal med tankegangen hennes, noe som er trist men jeg tror er bra.Det er på en måte første skritt og jeg mener det neste burde være å snakke med noen. Det er også egentlig spørsmålet mitt. Hva kan jeg/hun gjøre? Ting har ikke blitt noe bedre og jeg ser det på lite sannsynlig at det går over av seg selv, i beste fall vil det ta veldig lang tid. Tror du det vil være hensiktsmessig å snakke med noen for henne? Kan du kanskje gi noen forklaring om hvordan det kan hjelpe henne? Jeg vet ikke så alt for mye om det og har derfor ikke så mange gode argumenter. Hvem kunne hun ha snakket med? Alt av hjelp og tips taes i mot med stor takk.

[Gjest Hoggormen]

Kjære deg!

Selvskading er vanskelig for pårørende og andre nære!

Du har sett punkt en, og det virker det som hun har også. Snakke med noen. Det nytter ikke å hjelpe en som ikke vil ha hjelp (når det er en person som er i stand til å vurdere dette). Men å snakke med noen er en viktig begynnelse. Har selv legeskrekk, men jeg fikk sånne panikkangstanfall til slutt at jeg ikke hadde annet valg enn å snakke med en lege. Dette ble et slags vendepunkt for meg, fordi jeg kom til en lege som visste hva det jeg snakket om var - hun var rett og slett veldig flink på psykiatri. Jeg har ellers hørt at denne legen har et svært godt rykte på seg på det punktet. Men om leger er for skumle - hva med helsesøster (om hun er i rett alder for å få hjelp der), psykiatrisk sykepleier? Fastlegen kan søke om hjelp fra den psykiatriske hjemmetjenesten. Man kan da få besøk av en helsearbeider med spesialisering i psykiatri (kan være sykepleier, ergoterapeut, sosinom...). Tilbud fra denne tjenesten omfatter alt fra samtaler til praktisk hjelp med å holde litt orden i heimen.

Men hun må ville dette selv. Jeg er ikke noe god på familierådtgivning selv om jeg har aldri så mye hverdagsprofessorat på selvskading... Hun vil snakke med noen, så jeg anbefaler å begynne derifra. Vær evt med om hun ønsker det. Å skrive ned tanker og følelser, ønker om å skade seg selv osv. kan være en kjempehjelp både for den som sliter og for behandlere. Jeg råder derfor alle til å skrive noen ord om hvordan de har det, hvordan dagen har vært - og at man ikke må være noen forfatter eller norskmester for å gjøre dette. Det viktigste er at ting er forståelige, og at der er en avklaring mellom den som ønsker hjelp og de som vil gi hjelp.

Litt rotete skrevet kanskje, men jeg håper dere finner ut av dette. Selvskading er ei hengemyr som kan (tror jeg personlig) være like hard å komme ut av som avhengighet til rusmidler. Dette krever hard jobbing med hva som trengs av mestringsstrategier, hvordan man bygger opp, hvordan man klarer det etter hvert... En lang prosess dessverre. Når det gjelder selvskading er det bedre føre var. Får dette problemet sette seg, så blir det veldig mye vanskeligere å komme ut av. Ikke for å desillusjonere deg - men jeg er 28 år, og har slitt med selvskading av forskjellig art i minst 15 år. Det tar tid, og personlig har jeg fortsatt svært spredte episoder med selvskading.

[Gjest]

Kjære deg!

Selvskading er vanskelig for pårørende og andre nære!

Du har sett punkt en, og det virker det som hun har også. Snakke med noen. Det nytter ikke å hjelpe en som ikke vil ha hjelp (når det er en person som er i stand til å vurdere dette). Men å snakke med noen er en viktig begynnelse. Har selv legeskrekk, men jeg fikk sånne panikkangstanfall til slutt at jeg ikke hadde annet valg enn å snakke med en lege. Dette ble et slags vendepunkt for meg, fordi jeg kom til en lege som visste hva det jeg snakket om var - hun var rett og slett veldig flink på psykiatri. Jeg har ellers hørt at denne legen har et svært godt rykte på seg på det punktet. Men om leger er for skumle - hva med helsesøster (om hun er i rett alder for å få hjelp der), psykiatrisk sykepleier? Fastlegen kan søke om hjelp fra den psykiatriske hjemmetjenesten. Man kan da få besøk av en helsearbeider med spesialisering i psykiatri (kan være sykepleier, ergoterapeut, sosinom...). Tilbud fra denne tjenesten omfatter alt fra samtaler til praktisk hjelp med å holde litt orden i heimen.

Men hun må ville dette selv. Jeg er ikke noe god på familierådtgivning selv om jeg har aldri så mye hverdagsprofessorat på selvskading... Hun vil snakke med noen, så jeg anbefaler å begynne derifra. Vær evt med om hun ønsker det. Å skrive ned tanker og følelser, ønker om å skade seg selv osv. kan være en kjempehjelp både for den som sliter og for behandlere. Jeg råder derfor alle til å skrive noen ord om hvordan de har det, hvordan dagen har vært - og at man ikke må være noen forfatter eller norskmester for å gjøre dette. Det viktigste er at ting er forståelige, og at der er en avklaring mellom den som ønsker hjelp og de som vil gi hjelp.

Litt rotete skrevet kanskje, men jeg håper dere finner ut av dette. Selvskading er ei hengemyr som kan (tror jeg personlig) være like hard å komme ut av som avhengighet til rusmidler. Dette krever hard jobbing med hva som trengs av mestringsstrategier, hvordan man bygger opp, hvordan man klarer det etter hvert... En lang prosess dessverre. Når det gjelder selvskading er det bedre føre var. Får dette problemet sette seg, så blir det veldig mye vanskeligere å komme ut av. Ikke for å desillusjonere deg - men jeg er 28 år, og har slitt med selvskading av forskjellig art i minst 15 år. Det tar tid, og personlig har jeg fortsatt svært spredte episoder med selvskading.

Hei igjen og takk for svar. godt å kunne komme i kontakt med noen som skjønner litt.

For et år siden startet hun å få slike panikkanfall som du snakket om, noe som var veldig skummelt for både meg og henne. Det skjer sjeldent nå. Jeg ser at jeg har vanskeligheter med å forstå problemet hennes og hånderer derfor problemet ofte galt. Jeg tror jeg har blitt bedre men vet jeg har gjort dumme ting før. Mye av grunnen er fordi jeg blir redd og ikke forstår. Det å holde henne fast har jeg lært at ikke hjelper og heller skaper panikk. Jeg ser nå at det ikke er så rart men for ca et halvt år siden synes jeg det var tryggere enn å la henne gå på badet når hun var helt i sin egen verden.

Vi har laget oss den regel at jeg ikke skal holde henne fast eller hindre enne hvis hun vil gå, om det er for å være alene i stua eller for å gå å skade seg selv. Vi har også blitt enige om at hun heller skal gå å skade seg selv før hun legger seg hvis hun kjenner at trangen kommer, istedenfor å prøve å la være og så bli helt "gal" etter vi ha lagt oss.

Jeg har prøvd å råde henne til å skrive ting ned men hun var ikke så veldig begeistret for det. Vi har også prøvd andre metoder for å skade seg selv enn med kniv (isbiter, strikk). Det har ikke vært veldig effektivt.

Jeg har foreslått at jeg kan være med til legen eller andre, men det vil hun ihvertfall ikke. Noe av grunnen er at da er jeg der og passer på, og hun kan ikke lyve fritt. Hun liker ikke å åpne seg og snakke om seg selv, og hvis jeg hadde vært med føler hun at jeg kan rette på det hun lyver om og fortelle ting uten at hun har noen kontroll over det.

Bortsett fra at hun ikke vil snakke og er livredd for leger o.l. vil hun ikke prøve å få hjelp i fare for at brev eller annet blir sendt hjem til foreldrene og de begynner å spør.