Jeg får ikke lov å være syk

[Gjest Thrine Lhine]

Jeg har i en periode nå vært syk, først fysisk syk, så har det utviklet seg til en depresjon. Jeg er sykemeldt og er for det meste hjemme om dagene.

Jeg har en super samboer som vanligvis stiller opp og støtter meg, men dette med sykdom takler han dårlig. Det merket jeg ganske raskt, og vi har også hatt endel diskusjoner rundt dette. Det går inn på meg, da jeg trenger noen til å hjelpe og støtte meg i en vanskelig periode, og den som naturlig skulle vært der, nærmest blir pleiepasient selv.

Han prøver sitt beste, men blir stresset av hjemmesituasjonen og han er nå nærmest på mitt nivå med dårlig nattesøvn, konstant hodepine, dårlig matlyst og humør.

Hva gjør jeg? Jeg er ikke verken vanskelig eller krevende, men har behov for hjelp og støtte. Jeg har desverre ikke så mange rundt meg her som jeg kan snakke med. Det er ikke slik at jeg stadig maser og prater sykdom, jeg er oppegående og føler selv at jeg fungerer tilnærmet normalt. Men jeg har feks dårlig matlyst og orker ikke så mye styr rundt matsituasjonen. Min samboer orker da heller ikke verken å spise eller lage mat. Dette hjelper ikke akkurat på min situasjon.

Vi har som sagt snakket mye om dette, og han innrømmer at han ikke takler sykdom så godt. Han får skyldfølelse fordi han ikke greier å yte mer, og han ser også at han kunne vært til mer hjelp og støtte. Han sier at han har konstant dårlig samvittighet ovenfor meg og syns alt er så vanskelig for tiden.

Noen med innspill og gode råd?

[Gjest Nickløsheletia]

''Han sier at han har konstant dårlig samvittighet ovenfor meg og syns alt er så vanskelig for tiden''

Da er det viktig at du ikke drar han med deg inn i depresjonen. Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør.

Det er jo ikke meningen at han skal gå rundt med dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi om du er syk.

[Gjest Thrine Lhine]

''Han sier at han har konstant dårlig samvittighet ovenfor meg og syns alt er så vanskelig for tiden''

Da er det viktig at du ikke drar han med deg inn i depresjonen. Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør.

Det er jo ikke meningen at han skal gå rundt med dårlig samvittighet og skyldfølelse fordi om du er syk.

''Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør''

Nå er det ikke slik at jeg er utakknemlig og kritiserer han, tvertimot. Men som deprimert er man naturlig nok ikke den som skryter og viser veldig takknemlighet for alt. Det er en del av sykdommen.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

''Jeg har en super samboer som vanligvis stiller opp og støtter meg, men dette med sykdom takler han dårlig.''

Da er han faktisk ikke super, men ordinær.

Gubben trenger et realt spark i rævva, han oppfører seg som en drittunge. Hvis han ikke selv har en diagnose, så må han rett og slett ta seg sammen!

[Gjest Thrine Lhine]

''Jeg har en super samboer som vanligvis stiller opp og støtter meg, men dette med sykdom takler han dårlig.''

Da er han faktisk ikke super, men ordinær.

Gubben trenger et realt spark i rævva, han oppfører seg som en drittunge. Hvis han ikke selv har en diagnose, så må han rett og slett ta seg sammen!

Nei han har ingen diagnose og er vanligvis frisk og rask. Det er derfor jeg reagerer på at han faller i staver fordi jeg er syk..jeg har også tenkt tanken på at han trenger et spark i ræva, men har ikke tenkt høyt i denne sammenheng.

[Gjest Fjollete]

''Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør''

Nå er det ikke slik at jeg er utakknemlig og kritiserer han, tvertimot. Men som deprimert er man naturlig nok ikke den som skryter og viser veldig takknemlighet for alt. Det er en del av sykdommen.

Virker som du liker å være i offerrollen?

Så, da er det bare en ting å si.... Stakkars, stakkars deg.

Fornøyd nå?

[Gjest Ulvinnen]

''Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør''

Nå er det ikke slik at jeg er utakknemlig og kritiserer han, tvertimot. Men som deprimert er man naturlig nok ikke den som skryter og viser veldig takknemlighet for alt. Det er en del av sykdommen.

Når du ser at han får problemer pga din depresjon, så får du tvinge deg til å vise takknemlighet og skryte av ham. Det virker som om du bruker diagnosen "depresjon" som en unskyldning for å være egoistisk og selvopptatt.

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg har en super samboer som vanligvis stiller opp og støtter meg, men dette med sykdom takler han dårlig.''

Da er han faktisk ikke super, men ordinær.

Gubben trenger et realt spark i rævva, han oppfører seg som en drittunge. Hvis han ikke selv har en diagnose, så må han rett og slett ta seg sammen!

Det spørs om det ikke er andre enn samboeren som i dette tilfelle kan trenge et spark bak.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Det spørs om det ikke er andre enn samboeren som i dette tilfelle kan trenge et spark bak.

Så den som har en psykisk diagnose skal ta seg sammen, mens den friske skal få slippe?

Ja, det er jo en fin holdning...

[Gjest herminegrang]

Hei. Jeg har ingen gode råd til deg, men vil bare si at du er ikke alene om å ha det slik. Jeg er ufør pga kronisk sykdom, og har som regel en topp ektemann. Men det å ha forståelse hele tiden for min helsesituasjon, klarer han ikke. og det skjønner jeg jo. Han har sagt til meg mer enn en gang at han er lei av å høre om mine smerter. så det siste halve året har jeg sagt minst mulig om hvor jeg har vondt, og hvordan jeg har det..Jeg har heller ikke andre å snakke til om meg selv, og derfor føles det ekstra ensomt....Når vi er i lag med andre folk, kan han sitte og legge ut om hvor vondt han har i hele kroppen.At han er utslitt, skulle vært ufør. Når vi er på tomannshånd, så råder jeg ham til å gå til lege og få hjelp for sine vondter. men det gjør han ikke, for det er jo ikke så vondt. Virker som han liker å være i sentrum i sosiale sammenhenger, og vise at "tenk at han holder ut i jobb, når han har det så vondt." Vil legge til at jeg aldri i sosiale sammenhenger snakker om min helse, ikke uten at noen spør om konkrete ting. Så du får bare trøste deg med, at det er andre som også sliter med det samme. Det er ikke enkelt å være syk, og samtidig ha familie som tror at det er bare å ta seg sammen...

[moving]

Hei. Jeg har ingen gode råd til deg, men vil bare si at du er ikke alene om å ha det slik. Jeg er ufør pga kronisk sykdom, og har som regel en topp ektemann. Men det å ha forståelse hele tiden for min helsesituasjon, klarer han ikke. og det skjønner jeg jo. Han har sagt til meg mer enn en gang at han er lei av å høre om mine smerter. så det siste halve året har jeg sagt minst mulig om hvor jeg har vondt, og hvordan jeg har det..Jeg har heller ikke andre å snakke til om meg selv, og derfor føles det ekstra ensomt....Når vi er i lag med andre folk, kan han sitte og legge ut om hvor vondt han har i hele kroppen.At han er utslitt, skulle vært ufør. Når vi er på tomannshånd, så råder jeg ham til å gå til lege og få hjelp for sine vondter. men det gjør han ikke, for det er jo ikke så vondt. Virker som han liker å være i sentrum i sosiale sammenhenger, og vise at "tenk at han holder ut i jobb, når han har det så vondt." Vil legge til at jeg aldri i sosiale sammenhenger snakker om min helse, ikke uten at noen spør om konkrete ting. Så du får bare trøste deg med, at det er andre som også sliter med det samme. Det er ikke enkelt å være syk, og samtidig ha familie som tror at det er bare å ta seg sammen...

Hei Thrine Lhine!

Som herminegrang skriver så er det nok mange i denne situasjonen. Det kan være svært vanskelig å leve med en som er syk. Jeg har vært i en lignende situasjon.

Det ser ikke ut som du får hjelp hos psykolog e.l., men kanskje dere sammen kunne prøvd en samtale hos en terapeut der dere legger frem problemet. Det virker jo som din samboer er klar over problemet. Noen mennesker lar seg "lettere" dra ned enn andre. Han trenger hjelp til å takle situasjonen. Det er ikke sikkert det skal mer enn en eller to timer til for å få gode råd om hvordan dere kan leve noen lunde godt sammen i denne situasjonen.

Lykkt til!!

[Gjest nosig]

''Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør''

Nå er det ikke slik at jeg er utakknemlig og kritiserer han, tvertimot. Men som deprimert er man naturlig nok ikke den som skryter og viser veldig takknemlighet for alt. Det er en del av sykdommen.

Som samboer med en som av og til blir veldig veldig energiløs og deprimert av og til, må jeg si at jeg skjønner mannen i denne situasjonen..

Selv når jeg objektivt sett vet at min kjære bare er syk, klarer ikke hjernen min å la være å fange opp alle de negative signalene som han sender ut. En samboer som ser ut som tusen sorger, sur, mutt og slapp - det er umulig å ikke føle seg uelsket, avvist og lite satt pris på etterhvert - uansett hvor mye jeg objektivt vet at han er syk. Det krever MYE energi, selvtillit og overskudd fra min side for å bære disse periodene. Hvis jeg selv har en del ekstra å bære samtidig, så ..går det ann å bli dratt ned i søla sjøl. Jeg lever rett og slett i et forhold der jeg stadig vekk føler at forholdet er på vei ut døra, for han kan da umulig bry seg om meg? Men så blir han frisk igjen, og alt er fint.

Så jeg er litt sint på ham av og til. Føler at han bare synes han kan si at han er syk, og dermed trenger han ikke bruke et fingerbøl energi på å bare gidde å gi meg et smil eller et minimum av vennlig blikk. At han forventer at jeg skal alltid være sterk å bære alt, fordi han jo er syk. Grr..

[Gjest Nickløsheletia]

''Skryt og vis takknemlighet for det han gjør isteden for å fokusere på det han ikke gjør''

Nå er det ikke slik at jeg er utakknemlig og kritiserer han, tvertimot. Men som deprimert er man naturlig nok ikke den som skryter og viser veldig takknemlighet for alt. Det er en del av sykdommen.

Det kan du helt sikkert greie hvis du vil.

[Gjest Thrine Lhine]

Hei. Jeg har ingen gode råd til deg, men vil bare si at du er ikke alene om å ha det slik. Jeg er ufør pga kronisk sykdom, og har som regel en topp ektemann. Men det å ha forståelse hele tiden for min helsesituasjon, klarer han ikke. og det skjønner jeg jo. Han har sagt til meg mer enn en gang at han er lei av å høre om mine smerter. så det siste halve året har jeg sagt minst mulig om hvor jeg har vondt, og hvordan jeg har det..Jeg har heller ikke andre å snakke til om meg selv, og derfor føles det ekstra ensomt....Når vi er i lag med andre folk, kan han sitte og legge ut om hvor vondt han har i hele kroppen.At han er utslitt, skulle vært ufør. Når vi er på tomannshånd, så råder jeg ham til å gå til lege og få hjelp for sine vondter. men det gjør han ikke, for det er jo ikke så vondt. Virker som han liker å være i sentrum i sosiale sammenhenger, og vise at "tenk at han holder ut i jobb, når han har det så vondt." Vil legge til at jeg aldri i sosiale sammenhenger snakker om min helse, ikke uten at noen spør om konkrete ting. Så du får bare trøste deg med, at det er andre som også sliter med det samme. Det er ikke enkelt å være syk, og samtidig ha familie som tror at det er bare å ta seg sammen...

Takk for et fint og velskrevet innlegg. Det gjorde godt å se at det ikke er bare meg som har det slik. Det er noe med den ensomheten du skriver om, man føler seg så alene. Og når ens kjære blir lei av å høre om hvordan en har det, hvem skal en da snakke med?

[Gjest Thrine Lhine]

Hei Thrine Lhine!

Som herminegrang skriver så er det nok mange i denne situasjonen. Det kan være svært vanskelig å leve med en som er syk. Jeg har vært i en lignende situasjon.

Det ser ikke ut som du får hjelp hos psykolog e.l., men kanskje dere sammen kunne prøvd en samtale hos en terapeut der dere legger frem problemet. Det virker jo som din samboer er klar over problemet. Noen mennesker lar seg "lettere" dra ned enn andre. Han trenger hjelp til å takle situasjonen. Det er ikke sikkert det skal mer enn en eller to timer til for å få gode råd om hvordan dere kan leve noen lunde godt sammen i denne situasjonen.

Lykkt til!!

Takk for gode råd, de skal jeg jammen ta med meg. Ha en fin helg!

[Gjest Thrine Lhine]

Som samboer med en som av og til blir veldig veldig energiløs og deprimert av og til, må jeg si at jeg skjønner mannen i denne situasjonen..

Selv når jeg objektivt sett vet at min kjære bare er syk, klarer ikke hjernen min å la være å fange opp alle de negative signalene som han sender ut. En samboer som ser ut som tusen sorger, sur, mutt og slapp - det er umulig å ikke føle seg uelsket, avvist og lite satt pris på etterhvert - uansett hvor mye jeg objektivt vet at han er syk. Det krever MYE energi, selvtillit og overskudd fra min side for å bære disse periodene. Hvis jeg selv har en del ekstra å bære samtidig, så ..går det ann å bli dratt ned i søla sjøl. Jeg lever rett og slett i et forhold der jeg stadig vekk føler at forholdet er på vei ut døra, for han kan da umulig bry seg om meg? Men så blir han frisk igjen, og alt er fint.

Så jeg er litt sint på ham av og til. Føler at han bare synes han kan si at han er syk, og dermed trenger han ikke bruke et fingerbøl energi på å bare gidde å gi meg et smil eller et minimum av vennlig blikk. At han forventer at jeg skal alltid være sterk å bære alt, fordi han jo er syk. Grr..

Takk for et fint og velskrevet innlegg, med vinkling fra en annen side. Jeg skjønner dilemmaet ditt, og jeg tenker også at mannen min kan føle det slik. Likevel er dette forhåpentligvis bare en kort periode i vårt liv. Jeg er vanligvis frisk og i full jobb, og er normalt sett et overskuddsmenneske. Når jeg nå har vært syk en kort periode ble jeg naturlig nok litt satt ut når min mann faller ihop pga min sykdom. Men ikke alle takler motgang og sykdom, og ikke minst gjør vi det på forskjellige måter.

[Gjest Sjokoladeplaten]

jeg forstår både deg og han. Depresjon er dessuten "snittsomt". Jeg har selv vært i hans situasjon, bare at min mann fikk psykoser, noe som er veldig mye mer alvorlig. Vårt forhold tålte ikke dette, men jeg var nok ganske ferdig med forholdet allerede før dette skjedde. Han fikk psykoser to ganger, og nektet å imot behandling den første gangen, noe som førte til tilbakefall.

Mitt råd til deg er: la han ha sitt eget liv, sine gleder og sin "frihet" (uten utroskap selvsagt) ved siden av livet med deg. Vi han litt forståelse for at det er vanskelig for han. Fortell han hvordan du har det uten å mase om plagene dine hele tiden. Sist, men ikke minst: ta ansvar for egen helse. Ta imot all den hjelp du kan få, også medisinering. Søk andre samtalepartnere enn mannen din om sykdom. Finn tilbake til noe dere gleder dere over sammen til tross for sykdommen.

et sterkt og godt forhold tåler sykdom. Jeg tror at hvis du følger noen av disse rådene vil han også møte deg i vanskelighetene dine. Og gi deg den støtte og trøst du trenger.

Ønsker deg riktig god bedring og lykke til!!!

[Gjest heifara]

Når du ser at han får problemer pga din depresjon, så får du tvinge deg til å vise takknemlighet og skryte av ham. Det virker som om du bruker diagnosen "depresjon" som en unskyldning for å være egoistisk og selvopptatt.

Akkurat det samme tenkte jeg. Jeg reagerer også på holdningen til noen her om at mannen, hvis han ikke har en diagnose, er en helt forferdelig fyr, mens at hvis han har en diagnose er det helt greit at han er sånn. Akkurat som om en diagnose er en unnskyldning for alt mulig.

[Gjest heifara]

Så den som har en psykisk diagnose skal ta seg sammen, mens den friske skal få slippe?

Ja, det er jo en fin holdning...

Men en diagnose unnskylder all oppførsel?

Kanskje mannen kunne hatt en diagnose, men ikke har? Så målet for alle her i verden burde være å få seg en diagnose, for da kan man oppføre seg på alle mulige måter uten å ta tak i noe selv? Hvorvidt man har en diagnose burde ikke ha betydning, men hvordan man reagerer er det som burde ses på /tas hensyn til uansett diagnose eller ikke.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Men en diagnose unnskylder all oppførsel?

Kanskje mannen kunne hatt en diagnose, men ikke har? Så målet for alle her i verden burde være å få seg en diagnose, for da kan man oppføre seg på alle mulige måter uten å ta tak i noe selv? Hvorvidt man har en diagnose burde ikke ha betydning, men hvordan man reagerer er det som burde ses på /tas hensyn til uansett diagnose eller ikke.

Hvor har jeg sagt at en diagnose unnskylder alle mulig oppførsel?

Er man psyk, så har gjerne den psykiske sykdommen en påvirkning på hvordan man oppfører seg, det er slett ikke alltid viljestyrt. Og den som da er frisk i forholdet, må i grunnen takle dette. Når han i dette tilfellet ikke gjør det, synes jeg det er på sin plass å be han om å skjerpe seg.

Trådstarter har, såvidt jeg har sett, ikke sagt noe om at hun krever er utrivelig som person, og når man er psyk er det ikke akkurat slik at man bare kan skjerpe seg og bli "normal" igjen.