Jeg får ikke lov å være syk

[Colette]

Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet av overraskelse over hva dere forfekter slags mellommennesklig syn, og ikke minst hva dere mener at folk som lever sammen skal kunne forvente av hverandre.

Hvis ikke min man hadde vært der for meg da jeg var lengst nede, så vet jeg neimen ikke hvordan det hadde gått med meg. Ikke evnet jeg å lage mat, jeg greide ikke å finne dusjen på egenhånd, jeg fikset ikke telefonsamtaler osv. Selvfølgelig var han der, og har var da sannelig ingen farlig krykke!

I trådstarters tilfelle er det ifølge henne selv snakk om uker, kort tid, og selv om man ikke vet hvor lenge en depresjon varer, så er det jaggu tidlig nok å kaste inn håndkleet for en partner. Mener jeg. Men jeg ser at dere er mange som synes at man som psykisk syk skal klare seg selv, at man får nok medlidenhet og medfølelse og hjelp fra andre steder, og at det å be et frisk menneske ta seg sammen og gjøre hva som er anstendig og riktig, det er helt forkastelig.

Jeg er dypt takknemlig over mitt valg av livsledsager.

Det virker jo helt håpløst å være så avhengig av et annet menneske. Han er din partner - og ikke din sykepleier.

Det er ikke han som er en farlig krykke - men alle vet jo hva slags belastninger en krykke blir utsatt for. Det er kun en støtte til den som trenger den. Krykken får ingenting tilbake.

Jeg ble selv sviktet av min x-mann etter at jeg ble operert for kreft i underlivet. Han trengte ikke meg lenger da jeg ble en person som trengte han noen uker, og ikke lenger var den som bare kunne gi og gi.....Og dette er faktisk ikke så uvanlig som man skulle tro.

[Colette]

Hvis det å hjelpe en psyk (eller syk, for den saks skyld) partner gjennom en tung tid er å være perfekt, ja da forventer jeg det perfekte av friske mennesker.

Tror jeg legger ballen død her, jeg lever heldigvis i en helt annen virkelighet enn flere av dere andre her, og det er jeg evig takknemlig for.

Heldige du :-) Men slik som du opptrer i denne tråden her så lurer jeg litt på om du ikke har kjeftet deg til den hjelpen og støtten du har fått:-)

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Det virker jo helt håpløst å være så avhengig av et annet menneske. Han er din partner - og ikke din sykepleier.

Det er ikke han som er en farlig krykke - men alle vet jo hva slags belastninger en krykke blir utsatt for. Det er kun en støtte til den som trenger den. Krykken får ingenting tilbake.

Jeg ble selv sviktet av min x-mann etter at jeg ble operert for kreft i underlivet. Han trengte ikke meg lenger da jeg ble en person som trengte han noen uker, og ikke lenger var den som bare kunne gi og gi.....Og dette er faktisk ikke så uvanlig som man skulle tro.

Så når man støtter hverandre i spesielt vanskelige situasjoner, da er man _avhengig_ av en annen person, og betrakter denne som sykepleier og ikke sin partner? Hva i all verdens land og rike??? Du vet at man lover å ta vare på hverandre i gode og onde dager når man gifter seg, ikke sant? Og er ikke sykdom og psykdom av de mindre gode dagene?

Men - jeg er faktisk ikke spesielt overrasket over det du skriver om at du ble sviktet, for det er just det som skinner gjennom. Å bli sviktet i en sårbar stund er ille, og når man har opplevd det blir man selvfølgelig hard og mer følelseskald. Jeg beklager virkelig din dårlige opplevelse, men jeg har jo mer forståelse for din holdning.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Heldige du :-) Men slik som du opptrer i denne tråden her så lurer jeg litt på om du ikke har kjeftet deg til den hjelpen og støtten du har fått:-)

He-he, det lurer du selvfølgelig på, men tenk; man kan faktisk bli elsket for den man er. Ikke alle må klage og mase seg til støtte, ei heller alle blir sviktet av den de stoler på.

[Colette]

Så når man støtter hverandre i spesielt vanskelige situasjoner, da er man _avhengig_ av en annen person, og betrakter denne som sykepleier og ikke sin partner? Hva i all verdens land og rike??? Du vet at man lover å ta vare på hverandre i gode og onde dager når man gifter seg, ikke sant? Og er ikke sykdom og psykdom av de mindre gode dagene?

Men - jeg er faktisk ikke spesielt overrasket over det du skriver om at du ble sviktet, for det er just det som skinner gjennom. Å bli sviktet i en sårbar stund er ille, og når man har opplevd det blir man selvfølgelig hard og mer følelseskald. Jeg beklager virkelig din dårlige opplevelse, men jeg har jo mer forståelse for din holdning.

Du sier jo selv at du ikke skjønner hva du skulle ha gjort uten han. Og det må da være en form for avhengighet? Men kan ikke lene seg til andre personer. Man har bare seg selv- enten man har en partner eller ikke. Alt annet er noe som langt fra er en selvfølge.Vi må basere oss på å klare oss selv her i livet - og ta ansvar for vårt eget liv. Partnere kan fort ellers gå veldig lei - og bli utslitt.

[BMS!]

Og _jeg_ er den forferdelig av oss i denne tråden?

Yeah right...

Du skriver som om alle vi andre driver å sparker etter folk som ligger nede.

Vi gjør ikke det, men vi ser bare at det er muligheter for at det finnes mer enn en sliten partner om gangen.

Les tråden med litt mindre "sintebriller" på, så vil du kanskje se at verden ikke er så gal lell

[Colette]

He-he, det lurer du selvfølgelig på, men tenk; man kan faktisk bli elsket for den man er. Ikke alle må klage og mase seg til støtte, ei heller alle blir sviktet av den de stoler på.

Får håpe at mannen din synes det samme:-) Jeg hadde en far som bar min mor på sine skuldre gjennom livet. Hun var stort sett sur og misfornøyd - men han klaget aldri. Og bar og bar.....Men han døde ganske tidlig av hjerteinfarkt etter noen særdeles strevsomme år med henne.

[Gjest Nickløsheletia]

Så når man støtter hverandre i spesielt vanskelige situasjoner, da er man _avhengig_ av en annen person, og betrakter denne som sykepleier og ikke sin partner? Hva i all verdens land og rike??? Du vet at man lover å ta vare på hverandre i gode og onde dager når man gifter seg, ikke sant? Og er ikke sykdom og psykdom av de mindre gode dagene?

Men - jeg er faktisk ikke spesielt overrasket over det du skriver om at du ble sviktet, for det er just det som skinner gjennom. Å bli sviktet i en sårbar stund er ille, og når man har opplevd det blir man selvfølgelig hard og mer følelseskald. Jeg beklager virkelig din dårlige opplevelse, men jeg har jo mer forståelse for din holdning.

Jeg synes du lar denne diskusjonen skli helt ut. Du virker veldig firkanta. Det er da ikke slik at noen mener at man som partnere ikke skal hjelpe og støtte hverandre i vanskelig situasjoner.

Saken er at vi alle bare er mennesker og det er begrenset hvor mye hver enkelt orker. Man kan ikke kreve mer enn den andre kan hanskes med. Hvis det blir bare krav og mas og den psyke aldri blir fornøyd, sier det seg selv at det stopper seg etterhvert.

Det er ikke slik at en psyk/syk person har rett til å dra med seg den andre ned i elendigheta.

Å støtte hverandre betyr også at den psyke må prøve å forstå at den friske også bare er et menneske og har sine begrensninger.

Det aller viktigste for den psyke må jo være at ihverfall partneren greier å holde seg oppegående. Ingen er tjent med at begge bukker under.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Du sier jo selv at du ikke skjønner hva du skulle ha gjort uten han. Og det må da være en form for avhengighet? Men kan ikke lene seg til andre personer. Man har bare seg selv- enten man har en partner eller ikke. Alt annet er noe som langt fra er en selvfølge.Vi må basere oss på å klare oss selv her i livet - og ta ansvar for vårt eget liv. Partnere kan fort ellers gå veldig lei - og bli utslitt.

Hadde han ikke vært der da jeg gikk ned for telling, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Kanskje jeg hadde greid å gjøre alt selv, men heldigvis trengte jeg ikke å prøve, fordi han var der. Og som den naturligste ting i verden tok han vare på meg.

Noe som igjen gjorde at jeg kom meg fort, og jeg kom meg raskt tilbake til normalt gjenge. Jeg kunne konsentrere meg om å bli frisk.

Vi har holdt sammen i snart 20 år, så faren for at han går lei sånn veldig fort har vel gått over.

Jeg tror ikke at du kan direkteoverføre din x's elendige oppførsel til alle andre. Jeg tror faktisk at man er tjent med å støtte og hjelpe hverandre praktisk i forhold, det er en kjærlighetserklæring større enn de fleste. Og jeg tror dette er noe de aller, aller fleste både forventer, og får, i seriøse forhold.

[Colette]

Jeg synes du lar denne diskusjonen skli helt ut. Du virker veldig firkanta. Det er da ikke slik at noen mener at man som partnere ikke skal hjelpe og støtte hverandre i vanskelig situasjoner.

Saken er at vi alle bare er mennesker og det er begrenset hvor mye hver enkelt orker. Man kan ikke kreve mer enn den andre kan hanskes med. Hvis det blir bare krav og mas og den psyke aldri blir fornøyd, sier det seg selv at det stopper seg etterhvert.

Det er ikke slik at en psyk/syk person har rett til å dra med seg den andre ned i elendigheta.

Å støtte hverandre betyr også at den psyke må prøve å forstå at den friske også bare er et menneske og har sine begrensninger.

Det aller viktigste for den psyke må jo være at ihverfall partneren greier å holde seg oppegående. Ingen er tjent med at begge bukker under.

''Jeg synes du lar denne diskusjonen skli helt ut. Du virker veldig firkanta. Det er da ikke slik at noen mener at man som partnere ikke skal hjelpe og støtte hverandre i vanskelig situasjoner.

Saken er at vi alle bare er mennesker og det er begrenset hvor mye hver enkelt orker. Man kan ikke kreve mer enn den andre kan hanskes med. Hvis det blir bare krav og mas og den psyke aldri blir fornøyd, sier det seg selv at det stopper seg etterhvert.

Det er ikke slik at en psyk/syk person har rett til å dra med seg den andre ned i elendigheta.

Å støtte hverandre betyr også at den psyke må prøve å forstå at den friske også bare er et menneske og har sine begrensninger.

Det aller viktigste for den psyke må jo være at ihverfall partneren greier å holde seg oppegående. Ingen er tjent med at begge bukker under.''

Applaus :-)

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Jeg synes du lar denne diskusjonen skli helt ut. Du virker veldig firkanta. Det er da ikke slik at noen mener at man som partnere ikke skal hjelpe og støtte hverandre i vanskelig situasjoner.

Saken er at vi alle bare er mennesker og det er begrenset hvor mye hver enkelt orker. Man kan ikke kreve mer enn den andre kan hanskes med. Hvis det blir bare krav og mas og den psyke aldri blir fornøyd, sier det seg selv at det stopper seg etterhvert.

Det er ikke slik at en psyk/syk person har rett til å dra med seg den andre ned i elendigheta.

Å støtte hverandre betyr også at den psyke må prøve å forstå at den friske også bare er et menneske og har sine begrensninger.

Det aller viktigste for den psyke må jo være at ihverfall partneren greier å holde seg oppegående. Ingen er tjent med at begge bukker under.

Nå hopper du litt for lett inn i en diskusjon, og kommentarene dine blir veldig malplassserte.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

''Jeg synes du lar denne diskusjonen skli helt ut. Du virker veldig firkanta. Det er da ikke slik at noen mener at man som partnere ikke skal hjelpe og støtte hverandre i vanskelig situasjoner.

Saken er at vi alle bare er mennesker og det er begrenset hvor mye hver enkelt orker. Man kan ikke kreve mer enn den andre kan hanskes med. Hvis det blir bare krav og mas og den psyke aldri blir fornøyd, sier det seg selv at det stopper seg etterhvert.

Det er ikke slik at en psyk/syk person har rett til å dra med seg den andre ned i elendigheta.

Å støtte hverandre betyr også at den psyke må prøve å forstå at den friske også bare er et menneske og har sine begrensninger.

Det aller viktigste for den psyke må jo være at ihverfall partneren greier å holde seg oppegående. Ingen er tjent med at begge bukker under.''

Applaus :-)

Er det mulig...

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Du skriver som om alle vi andre driver å sparker etter folk som ligger nede.

Vi gjør ikke det, men vi ser bare at det er muligheter for at det finnes mer enn en sliten partner om gangen.

Les tråden med litt mindre "sintebriller" på, så vil du kanskje se at verden ikke er så gal lell

Noen av dere sparker virkelig hun som spurte om råd her. Virkelig.

[Colette]

Hadde han ikke vært der da jeg gikk ned for telling, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Kanskje jeg hadde greid å gjøre alt selv, men heldigvis trengte jeg ikke å prøve, fordi han var der. Og som den naturligste ting i verden tok han vare på meg.

Noe som igjen gjorde at jeg kom meg fort, og jeg kom meg raskt tilbake til normalt gjenge. Jeg kunne konsentrere meg om å bli frisk.

Vi har holdt sammen i snart 20 år, så faren for at han går lei sånn veldig fort har vel gått over.

Jeg tror ikke at du kan direkteoverføre din x's elendige oppførsel til alle andre. Jeg tror faktisk at man er tjent med å støtte og hjelpe hverandre praktisk i forhold, det er en kjærlighetserklæring større enn de fleste. Og jeg tror dette er noe de aller, aller fleste både forventer, og får, i seriøse forhold.

Faren min tok også vare på mora mi gjennom alle år. Det var kun de siste årene av sitt liv han beklaget seg - og da var det faktisk til meg, og aldri til henne. Han kunne også trengt støtte og kjærlighet innimellom - men hun var kun opptatt av seg selv- og hva hun trengte. Og slik er det dessverre ofte :-(

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Får håpe at mannen din synes det samme:-) Jeg hadde en far som bar min mor på sine skuldre gjennom livet. Hun var stort sett sur og misfornøyd - men han klaget aldri. Og bar og bar.....Men han døde ganske tidlig av hjerteinfarkt etter noen særdeles strevsomme år med henne.

Ah, skjønner mer og mer, ja.

Nei, du trenger ikke være bekymret for at vi ikke har balanse i forholdet vårt. Vi hjelper hverandre, skjønner du, han bærer meg ikke gjennom livet.

Er det virkelig så vanskelig å forstå at et forhold mellom mann og kvinne kan inneholde gjensidig kjærlighet, respekt og ønske om å være gode mot hverandre? Det er veldig ondskapsfullt av deg å insinuere at jeg er like ille som din mor, du tillater deg jo å spå at min mann, stakkars arme kroken, sliter seg ut på å bære meg fram i livet.

Hvordan kan du få deg til å si slike ting til et menneske du overhode ikke kjenner, bare basert på det faktum at jeg mener at et frisk menneske bør klare å takle uker med psykdom hos den man har valgt å dele livet med?

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Faren min tok også vare på mora mi gjennom alle år. Det var kun de siste årene av sitt liv han beklaget seg - og da var det faktisk til meg, og aldri til henne. Han kunne også trengt støtte og kjærlighet innimellom - men hun var kun opptatt av seg selv- og hva hun trengte. Og slik er det dessverre ofte :-(

Og siden din mor var jævlig mot din far, og din x var jævlig mot deg, så går du automatisk ut fra at jeg er jævlig mot min mann, og at trådstarter er jævlig mot sin mann?

[Gjest du virker ikke riktig rett]

Og siden din mor var jævlig mot din far, og din x var jævlig mot deg, så går du automatisk ut fra at jeg er jævlig mot min mann, og at trådstarter er jævlig mot sin mann?

Ingen har sagt at trådstarter er jævelig mot sin mann.

Ei heller at mann er jævelig mot trådstarter

[Colette]

Ah, skjønner mer og mer, ja.

Nei, du trenger ikke være bekymret for at vi ikke har balanse i forholdet vårt. Vi hjelper hverandre, skjønner du, han bærer meg ikke gjennom livet.

Er det virkelig så vanskelig å forstå at et forhold mellom mann og kvinne kan inneholde gjensidig kjærlighet, respekt og ønske om å være gode mot hverandre? Det er veldig ondskapsfullt av deg å insinuere at jeg er like ille som din mor, du tillater deg jo å spå at min mann, stakkars arme kroken, sliter seg ut på å bære meg fram i livet.

Hvordan kan du få deg til å si slike ting til et menneske du overhode ikke kjenner, bare basert på det faktum at jeg mener at et frisk menneske bør klare å takle uker med psykdom hos den man har valgt å dele livet med?

Jeg har bare et svar på dette: Ut i fra hva du skriver her inne, og måten du skriver på, så virker du krevende og aggressiv. Jeg ser for meg en mann bak deg som ikke har så mye å si - når du setter i gang med argumenteringen din- og krever både det ene og det andre.

Men det er mulig jeg tar feil:-)

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Ingen har sagt at trådstarter er jævelig mot sin mann.

Ei heller at mann er jævelig mot trådstarter

Jeg stilte et spørsmål til èn bruker, ut fra tidligere innlegg fra samme bruker som faktisk leder til akkurat det spørsmålet.

At du ikke synes jeg er "helt rett" er helt greit.

[Gjest Slike er da ikke supre samboere!]

Jeg har bare et svar på dette: Ut i fra hva du skriver her inne, og måten du skriver på, så virker du krevende og aggressiv. Jeg ser for meg en mann bak deg som ikke har så mye å si - når du setter i gang med argumenteringen din- og krever både det ene og det andre.

Men det er mulig jeg tar feil:-)

Krevende og agressiv? Javel.

Å stå for og argumentere for sitt standpunt er altså krevende og agressivt. Og jeg har ikke engang karakterisert noen av dere, men måttet tåle insinuerende og krenkende beskrivelser av meg selv og mitt ekteskap.

Og jeg er krevende og agressiv. Javel.