Ustabil mor ødelegger

[Gjest emms]

Min mor har diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse.

Noen ganger er hun mer ustabil enn ellers.

I går hadde jeg gebursdagsselskap og hadde invitert hele familien. I tillegg kom kjæresten til datteren min hjem til oss for første gang.

Min mor hadde med seg den lille hunden sin, som jeg helst ville skulle ligge på verandaen, fordi jeg er allergisk. Dette ble min mor rasende for. Hun ropte og skrek. Skjelte ut min tante så hun begynte å gråte. Hun sa stygge ting om meg og til meg.

Hun ødela hele selskapet, selv om vi andre prøvde å lappe på det som var.

Dette er ikke først gang min mor lager leven og lager krangler. En julaften måtte jeg gå hjem før maten, fordi hun satte mannen sin opp mot meg og det ble leven.

Hun maser og krever. Skal kontrollere og blir vill om jeg prøver å vri meg unna henne.

Jeg blir utslitt av dette. Når skal det bli min tur til å ha det godt?

Nå er det like før jeg kutter kontakten med henne, for jeg orker ikke mer.

Hun er som et umodent barn.

Det å være datter til en syk mor er ikke bare. Det forringer livskvaliteten min, for hun har jo hatt slike ustabile perioder i hele mitt liv. Men når det til og med går ut over min datter og hennes kjæreste, er det nok.

Hvordan kan jeg best beskytte meg og min datter?

[FGT]

Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå slike som din mor. En kan skylde på personlighetsforstyrrelser, men det er sjelden at det er bare det alene som skaper konflikter. Hvis du ikke kan spørre hva som plager henne, eller hvorfor hun holder på slik, eller nå inn til henne på noen måte, så er det ikke så lett. forsto det slik at hun hadde en mann, som må være stefaren din ? Da kunne du prøve å snakke med han, å fortelle han hvordan hun virker på deg, og at det er ødeleggende på forholdet deres, slik hun holder på ?

[Gjest Hoggormen]

Denne personlighetsforstyrrelsen er vanskelig, og lett å skylde på. Og dessverre kommer det ofte mye trist i kjølvannet av dette. Jeg støtter opp om at det er lurt å prøve å få til en kommunikasjon om hvordan det føles - om hun har en mann du kan snakke med.

Ellers... Jeg har ikke vært i familie med noen som har hatt en sånn atferd, men jeg har vært borti det andre steder. Dessverre kan jeg ikke annet enn si at det eneste fornuftige jeg har følt at jeg har gjort er å nærmest stille et ultimatum. "Enten respekterer du de grensene jeg setter, ellers ønsker jeg ikke no mer med deg å gjøre." Jeg har vært der. Det var vondt, jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet. Samtidig vet jeg at jeg har mer enn nok med mine egne problemer om ikke andres skal ha en daglig (og helt uforutsigbar) innvirkning på livet mitt.

Jeg er ingen ekspert på personlighetsforstyrrelser, men jeg mener at det disse som sliter med dette trenger er helt klare og bastante grenser på hva som er akseptabelt og ikke. Derfor råder jeg deg til å bite tenna sammen og gjøre dette. Fortell rett og slett mest mulig direkte at du ikke kan akseptere denne hersingen hun driver, og vis at du mener det om hun ikke klarer å rette seg etter dette. Personlighetsforstyrrelser er nok for mange en vanskelig ting. Man kan ha nytte av behandling, og burde derfor ha det - over lang tid!

[Gjest xbellax]

Må du kutte kontakten helt? Hva med å redusere den noe, men før du gjør det bør du gjøre det klart for henne _hvorfor_ du gjør det.

[Frøkenbekymra]

Jeg har en far som er sånn. Vet aldri hvor jeg har ham - han kan lage bråk av den minste lille ting. Sist gang vi feiret jul hos oss, begynte han plutselig å rakke ned på min mors slektninger. Påsto at hun kom fra tvilsomt opphav og dermed var mindre verd enn andre. Skjønner ikke at hun holder ut.

Jeg besøker dem aldri uten å lodde stemningen før jeg kommer. Når sant skal sies er jeg der sjelden mer enn et par ganger i året enda de ikke bor lenger unna enn 10 min kjøring. Vi er kun sammen når vi må. Synd at det må være sånn, men jeg tenker at det må være det beste. Faren min ser ikke selv at han har et problem og nåde den som antyder at han har det.

Jeg tror faktisk at man må prøve å holde seg unna mennesker av det slaget. De bryter deg ned og forpester ditt liv. Synd, men sant.

Moren min har jeg imidlertid god kontakt med. Vi finner på ting sammen utenfor deres hus eller hun kommer hit. På denne måten har vi gjort det beste utav det :-)

[Gjest GA]

Jeg har en far som oppfører seg omtrent sånn. Jeg har lite kontakt med ham, bare i jula annethvert år inviterer jeg ham, og noen ganger innimellom hvis det faller seg sånn.

Mora mi kom seg heldigvis unna for 10 år siden, og ungene mine har ikke mye kontakt med ham.

Slik det er nå er vi ikke så tett på hverandre at han finner på noe tull, og ungene tror at han er en snill men noe perifer bestefar.

Han har faktisk oppført seg ordentlig de siste 5-6 åra!

[jasåsånnerdet]

Hvis det forringer livskvaliteten din, så synes jeg faktisk at du kan begrense kontakten med henne. Bor dere på samme sted? En fordel hadde faktisk å ikke på samme sted. Jeg er glad for at jeg ikke bor på samme sted som mine foreldre. Det er befriende.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er redd du ikke har annet valg enn å kutte henne ut evt kun treffe henne når andre ikke er til stede.

Når en er såpass umoden som mormor, er det utrolig liten sannsynlighet for bedring/endring.