Når er det greit å si at nok er nok?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er en kvinne på 38 år som har levd i et harmonisk ekteskap i snart femten år. Vi har tre flotte barn, familie og venner som vi er glade i og som setter pris på oss. Vi har alltid fungert godt sammen i forhold til interesser, verdier, barneoppdragelse og har fått mange tilbakemeldinger på at vi har vært et slags "idealpar" for mange. Mannen min er flott å se på, hyggelig, omsorgsfull og en svært god far. Det har vært og er rimelig hektisk på hjemmebane til tider med tre barn som kom i løpet av tre år, og som nå skal følges opp på fritidsaktiviteter. Vi er begge i fulle jobber og har ingen form for "hushjelp" Men vi har hatt få konflikter rundt dette, det har glidd veldig greit og fint. Jeg koser meg i dette helt vanlige livet! Eller det vi si for halvannet år siden kom den første sprekken i idyllen. Det var den klassiske historien med ti år yngre dame på jobb. Jeg skjønte tidlig hvor det bar, det har vært et par lignende historier før. Ikke utroskap, men en mann som innrømmer han trenger bekreftelse fra andre enn meg, og da har jegeren i han våknet i ulike sammenhenger. Med meg som tilskuer. Men jeg trodde dette var et tilbakelagt stadium. Men kortversjonen på dette halvannet året er som følger: Jeg forsto hvor det bar utifra "gammel erfaring", han nektet. Flere runder med samtaler rundt dette hvor jeg ba han ikke bygge opp noe forhold til en annen parallelt med ekteskapet. Svaret var at det var "ingenting", jeg kunne slappe av. Rett før barnas sommerferie ifjor sprang bomben: Han hadde utviklet så sterke følelser for jenta på jobben, de hadde flere sammenfallende fritidsinteresser som var svært viktige for han, så han visste rett og slett ikke hvem han skulle "velge" Absurd situasjon, men vi gjorde ikke noe drastisk foruten mye gråt, anklager og tenners gnissel fra min side. Han valgte avslutte flørten. Jeg tenkte at man kaster ikke fjortens års ekteskap på båten på grunn av noe slik, vi skulle klare dette. Men jeg hadde mine øyeblikk med tårer og bebreidelser den sommeren. Jeg fikk liksom ikke helt kontakt, han virket fjern og litt irritert. På høsten foreslo jeg familieterapi, det var greit. I timene der satt han sammensunket, men høflig og veltalende og bedyret at han ønsket å satse på oss. Ordene sa en ting, kroppen noe helt annet. Det sa også terapeuten, det var til trøst for meg. Fortsatt ikke skikkelig kontakt med han, og jeg ble nok rimelig ivrig etter å få bekreftet følelsene hans for meg hele tiden. Rett før jul kom det frem at han likevel var i tvil om oss. Fryktelig å høre,men likevel godt å få bekreftet det jeg hadde spurt om hele høsten. Vi var enige om å holde jul sammen som vanlig. Mest av hensyn til ungene, men også for at han skulle få tid til å tenke. Jeg sa imidlertid at tidlig i februar måtte han ha kjent såpass etter og vite noe om han ønsket å satse eller ikke. Dette syntes han var rimelig. Dagen etter erklærte han at han ikke kunne leve uten meg, og jeg satt vantro men glad tilbake.Noen gode dager ,men akkurat det samme skjedde igjen, han ble lei seg og fjern. Og slik har det fortsatt og fortsatt. Vi har hatt det kjempefint i perioder, han ser veldig kjærlig og ømt på meg, gir meg komplimenter for indre og ytre egenskaper, holder rundt meg, vil flette fingre, sier jeg er klok og fin. Men det er dette evige "men" Han vet ikke hva han vil med oss og ekteskapet, han ser ikke for oss som gamle sammen, han sier han har alt man kan ønske seg, jeg hindrer han ikke i å delta på konserter og ulike aktiviteter, jeg har ideer til ting vi gjør sammen som familie, han har i det hele tatt ingenting å utsette på meg sier han, det er heller ikke noe han ønsker å endre på ved meg. Han vet heller ikke når tvilen ble så sterk for han, men er stort sett enig i mine forslag til når og hvorfor. Han lånte en hytte og bodde alene noen dager for å tenke i fred, han sa at han der tenkte at vi hadde mange fine ting å oppleve sammen, men det var umulig for han å gi meg svar på om han ville oss fullt og helt. Jeg har gått ned snart femten kilo, har problemer med nattesøvnen, føler meg glemsom og konstant stresset og urolig. Ungene vet ingenting, tenker hele tiden at jeg får klare litt til før de kastes ut i masse uro. Tror hele tiden at mannen min "kommer til seg selv" Har bedt han snakke med noen hele dette året, sagt at det er normalt å være nedfor og kjenne på tvil, men han vil holde maska. Verken familie eller venner skal vite noe. Forrige uke gikk han med på at å snakke med en profesjonell nok var lurt. Og nå har han bestemt seg for å flytte ut. I første omgang bare for en uke, klarer å lyve for ungene slik at de ikke skjønner at noe er galt. Jeg holder fortet her hjemme. Vanskelig å bære dette alene, men har gode venner og familie jeg ringer til etter at barna har sovnet. Jeg har ikke holdt maska dette halvannet året. Han kommer hjem på søndag, jeg tror ikke det er nok tid for han til å tenke. Og jeg kjenner at nå begynner begeret å fylle seg for meg. Jeg tenker at han ikke kan flytte hjem før han vet at han vil satse på oss. Trenger ingen nyforelsket mann, roser eller diamantring, men bekreftelse fra han at dette skal vi klare. Hvis han ikke kan gi meg den tryggheten, så er bedre at han bor borte litt til. Men da begynner det å bli vanskelig å juge for ungene, og jeg vil absolutt ikke flytte fra dem. Føler meg så egoistisk som ikke klarer litt til, at jeg ikke setter barnas behov foran mine egen behov for stabilitet og trygghet. Men halv annet år med dette tærer på. Er det rimelig å si at nok er nok?

[Glimtipper]

Det er rimelig å si at nok er nok nå, ja.

La meg si det sånn: Det øyeblikk partneren min hadde kommet til meg og sagt at han ikke "vet hvem han skal velge", så hadde jeg tatt det valget for han på flekken.

[mil1365380270]

Hvis det føles feil for deg, er det dumt å la han holde på sånn. For det er jo du som tillater det. Og når du har tillatt det for lenge, mister du kanskje respekten for deg selv, og da skal det mye til om du ikke begynner å forakte han. En følelse det er vanskelig å overkomme. Tror jeg.