Når er det greit å si at nok er nok?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er en kvinne på 38 år som har levd i et harmonisk ekteskap i snart femten år. Vi har tre flotte barn, familie og venner som vi er glade i og som setter pris på oss. Vi har alltid fungert godt sammen i forhold til interesser, verdier, barneoppdragelse og har fått mange tilbakemeldinger på at vi har vært et slags "idealpar" for mange. Mannen min er flott å se på, hyggelig, omsorgsfull og en svært god far. Det har vært og er rimelig hektisk på hjemmebane til tider med tre barn som kom i løpet av tre år, og som nå skal følges opp på fritidsaktiviteter. Vi er begge i fulle jobber og har ingen form for "hushjelp" Men vi har hatt få konflikter rundt dette, det har glidd veldig greit og fint. Jeg koser meg i dette helt vanlige livet! Eller det vi si for halvannet år siden kom den første sprekken i idyllen. Det var den klassiske historien med ti år yngre dame på jobb. Jeg skjønte tidlig hvor det bar, det har vært et par lignende historier før. Ikke utroskap, men en mann som innrømmer han trenger bekreftelse fra andre enn meg, og da har jegeren i han våknet i ulike sammenhenger. Med meg som tilskuer. Men jeg trodde dette var et tilbakelagt stadium. Men kortversjonen på dette halvannet året er som følger: Jeg forsto hvor det bar utifra "gammel erfaring", han nektet. Flere runder med samtaler rundt dette hvor jeg ba han ikke bygge opp noe forhold til en annen parallelt med ekteskapet. Svaret var at det var "ingenting", jeg kunne slappe av. Rett før barnas sommerferie ifjor sprang bomben: Han hadde utviklet så sterke følelser for jenta på jobben, de hadde flere sammenfallende fritidsinteresser som var svært viktige for han, så han visste rett og slett ikke hvem han skulle "velge" Absurd situasjon, men vi gjorde ikke noe drastisk foruten mye gråt, anklager og tenners gnissel fra min side. Han valgte avslutte flørten. Jeg tenkte at man kaster ikke fjortens års ekteskap på båten på grunn av noe slik, vi skulle klare dette. Men jeg hadde mine øyeblikk med tårer og bebreidelser den sommeren. Jeg fikk liksom ikke helt kontakt, han virket fjern og litt irritert. På høsten foreslo jeg familieterapi, det var greit. I timene der satt han sammensunket, men høflig og veltalende og bedyret at han ønsket å satse på oss. Ordene sa en ting, kroppen noe helt annet. Det sa også terapeuten, det var til trøst for meg. Fortsatt ikke skikkelig kontakt med han, og jeg ble nok rimelig ivrig etter å få bekreftet følelsene hans for meg hele tiden. Rett før jul kom det frem at han likevel var i tvil om oss. Fryktelig å høre,men likevel godt å få bekreftet det jeg hadde spurt om hele høsten. Vi var enige om å holde jul sammen som vanlig. Mest av hensyn til ungene, men også for at han skulle få tid til å tenke. Jeg sa imidlertid at tidlig i februar måtte han ha kjent såpass etter og vite noe om han ønsket å satse eller ikke. Dette syntes han var rimelig. Dagen etter erklærte han at han ikke kunne leve uten meg, og jeg satt vantro men glad tilbake.Noen gode dager ,men akkurat det samme skjedde igjen, han ble lei seg og fjern. Og slik har det fortsatt og fortsatt. Vi har hatt det kjempefint i perioder, han ser veldig kjærlig og ømt på meg, gir meg komplimenter for indre og ytre egenskaper, holder rundt meg, vil flette fingre, sier jeg er klok og fin. Men det er dette evige "men" Han vet ikke hva han vil med oss og ekteskapet, han ser ikke for oss som gamle sammen, han sier han har alt man kan ønske seg, jeg hindrer han ikke i å delta på konserter og ulike aktiviteter, jeg har ideer til ting vi gjør sammen som familie, han har i det hele tatt ingenting å utsette på meg sier han, det er heller ikke noe han ønsker å endre på ved meg. Han vet heller ikke når tvilen ble så sterk for han, men er stort sett enig i mine forslag til når og hvorfor. Han lånte en hytte og bodde alene noen dager for å tenke i fred, han sa at han der tenkte at vi hadde mange fine ting å oppleve sammen, men det var umulig for han å gi meg svar på om han ville oss fullt og helt. Jeg har gått ned snart femten kilo, har problemer med nattesøvnen, føler meg glemsom og konstant stresset og urolig. Ungene vet ingenting, tenker hele tiden at jeg får klare litt til før de kastes ut i masse uro. Tror hele tiden at mannen min "kommer til seg selv" Har bedt han snakke med noen hele dette året, sagt at det er normalt å være nedfor og kjenne på tvil, men han vil holde maska. Verken familie eller venner skal vite noe. Forrige uke gikk han med på at å snakke med en profesjonell nok var lurt. Og nå har han bestemt seg for å flytte ut. I første omgang bare for en uke, klarer å lyve for ungene slik at de ikke skjønner at noe er galt. Jeg holder fortet her hjemme. Vanskelig å bære dette alene, men har gode venner og familie jeg ringer til etter at barna har sovnet. Jeg har ikke holdt maska dette halvannet året. Han kommer hjem på søndag, jeg tror ikke det er nok tid for han til å tenke. Og jeg kjenner at nå begynner begeret å fylle seg for meg. Jeg tenker at han ikke kan flytte hjem før han vet at han vil satse på oss. Trenger ingen nyforelsket mann, roser eller diamantring, men bekreftelse fra han at dette skal vi klare. Hvis han ikke kan gi meg den tryggheten, så er bedre at han bor borte litt til. Men da begynner det å bli vanskelig å juge for ungene, og jeg vil absolutt ikke flytte fra dem. Føler meg så egoistisk som ikke klarer litt til, at jeg ikke setter barnas behov foran mine egen behov for stabilitet og trygghet. Men halv annet år med dette tærer på. Er det rimelig å si at nok er nok?

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg kjenner jeg blir sint på dine vegne. Han har jammen holdt deg på pinebenken lenge. Noe så usselt av en voksen mann.

Han har 3 unger, en kone han er glad i, som han ikke finner feil ved og likevel ikke greier å se seg selv sammen med som gammel?

Nei, dette forstår jeg ingenting av. Det spørs om ikke du har vært for snill og tålmodig.

Jeg synes han utnytter deg. Han må finne ut hva han vil og det tror jeg ikke han gjør før du flytter fra han. Da får han finne ut hva han hadde og om det var verdt å miste pga. en forleskelse.Du har ventet lenge nok. Du kan ikke fortsette å leve med den usikkerheten. Det vil jo ødelegge deg totalt.

[BMS!]

Huff, nå fikk jeg helt vont inni meg. Sånn som dette kan du ikke finne deg i.

Bare for å poengtere, så er jeg ikke av di som alltid vil si at dere må spitte opp, men jeg må få lov å si at jeg syns du har latt deg utnytte ALT for lenge nå. Det er absolutt på overtid å si at nok er nok, det har vært greit en stund allerede.

Har ingen råd, men må bare få lov å ønske deg lykke til videre. Nå må du finne styrken til å ta tak i ditt eget liv, og komme dere vidre. Sånn som dette kan dere ikke ha det.

Vennelig hilsen

[Ennen]

Huff, nå fikk jeg helt vont inni meg. Sånn som dette kan du ikke finne deg i.

Bare for å poengtere, så er jeg ikke av di som alltid vil si at dere må spitte opp, men jeg må få lov å si at jeg syns du har latt deg utnytte ALT for lenge nå. Det er absolutt på overtid å si at nok er nok, det har vært greit en stund allerede.

Har ingen råd, men må bare få lov å ønske deg lykke til videre. Nå må du finne styrken til å ta tak i ditt eget liv, og komme dere vidre. Sånn som dette kan dere ikke ha det.

Vennelig hilsen

Har lest to svar på innlegget mitt om når nok er nok. Vet jo at jeg ikke er egoistisk og på villspor, men likevel godt å høre det fra andre. Har jo forsåvidt fått bekreftet det fra de jeg har betrodd meg til, det er jo han som er egoistisk. Men jeg er så lei meg og stresset for ungene. Hvordan si til dem at pappa ikke er "nok" glad i mamma mer? Er redd for hva slags syn de vil få på kjærlighet når ikke det vi har er nok. Holder heller ikke ut tanken på å kanskje være uten dem noen uker i sommer, får nesten panikk. Men de må jo se faren sin, de er glade i han og han i dem.

[kaffepiken]

Du har gitt ham et hav av tid til å bestemme seg. Jeg syns absolutt ikke du er urimelig hvis du sier at han ikke kan flytte tilbake nå.

[BMS!]

Har lest to svar på innlegget mitt om når nok er nok. Vet jo at jeg ikke er egoistisk og på villspor, men likevel godt å høre det fra andre. Har jo forsåvidt fått bekreftet det fra de jeg har betrodd meg til, det er jo han som er egoistisk. Men jeg er så lei meg og stresset for ungene. Hvordan si til dem at pappa ikke er "nok" glad i mamma mer? Er redd for hva slags syn de vil få på kjærlighet når ikke det vi har er nok. Holder heller ikke ut tanken på å kanskje være uten dem noen uker i sommer, får nesten panikk. Men de må jo se faren sin, de er glade i han og han i dem.

Nå husker jeg ikke helt hvor gamle ungene dine var, eller om du i det hele tatt nevnte det. Men jeg ville forklart at mamma og pappa har vært kjærester i mange år nå, og noen ganger, selv om mamma og pappa ikke lenger er kjærester, er mamma og pappa fremdeles glad i hverandre og at noen typer kjærlighet forsvinner. Og absolutt poengtere at det er en annen type kjærlighet enn man føler for barna, at det er en type kjærlighet som aldri kan forsvinne.

Ikke vet jeg, skjønner redselen for å måtte være borte fra barna dine, men på den annen side, så får du nok en dyrbartid, når du har dem, og kan få ett helt annent overskudd, for at du får noen små pauser fra dem innimellom... Jeg har takk og lov aldri vært i situasjonen, så jeg har ikke noe konkret å komme med.

Men du, jeg tror du og barna kommer til å bli lykkeligere på sikt, men dere skal gjennom litt tøffe tak nå. Men det klarer du.

Vennelig hilsen

[Gjest vitaepro]

Det var kanskje deg jeg svarte i sted.

Jeg vil bare si noe mer. Jeg har selv vært den "10 år yngre affæren på jobben". Han sa han var skilt, og bygget opp et forhold med meg, så kom han en dag og sa det var noe han måtte fortelle meg. Så begynte vente-spillet, hvor han måtte bestemme seg for hva han skulle gjøre. Jeg burde ha dumpet mannen tvert, men forelsket som jeg var ville jeg jo gjerne tro det beste om han. Han var veldig sympativekkende, for å si det på den måten. Han sa til slutt at han hadde tatt ut separasjon, men da jeg møtte han og kona hånd i hånd en helg han trodde jeg var utenbys, var det nok for meg. Dermed "bestemte "han" seg for kona", som det visstnok heter seg nå. Kona var overlykkelig for at han ble hos henne, så de er fremdeles sammen.

Han er også en høflig og veltalende mann, veldig hengiven og kjærlig. Sunn og balansert? Det tror jeg ikke. Det er noe med hele hans væremåte som skurrer. Det er som om han prøver så hardt å være perfekt, men at det har gått på bekostning av hans personlighetsutvikling. For hvor er respekten og omtanken for de han sier han elsker, når alt kommer til alt?

Jeg synes alt for mange menn gjemmer seg bak populære klisjeer, som at de trengte bekreftelse, hadde en midlertidig krise eller ikke visste hva de hadde før de mistet det, og at de har lært. Deres partnere er også med på en slik shortcut, kanskje som en slags trøst fordi de vil det skal være ekte kjærlighet. Kjærlighetslignende følelser settes høyere enn selvrespekt, ærlighet og sannhet.

PS! Om noen sier de ikke kan leve uten deg, er ikke det noe å bli glad for. Du har også full rett i å si at nok er nok. Egoistisk sett vil du beholde han, men om du virkelig elsker han i ordets rette forstand vil du også det beste for han, og det beste for han er kanskje å være alene, selv om han kanskje ikke ser det selv?