Vi som går amokk

[Gjest aner ikke grunnen]

Hva er det som gjør at folk plutselig eksploderer? skriker, løper i ring og knuser ting en kommer over?

[Gjest høstløv]

Dårlig selvkontroll.

[Gjest imzedimze]

Det skjedde meg da jeg fikk prisoverslag fra tannlegen på 60 tusen spenn.

gikk helvetes amokk.

[Gjest høstløv]

Det skjedde meg da jeg fikk prisoverslag fra tannlegen på 60 tusen spenn.

gikk helvetes amokk.

Det kan da ikke komme som noen overraskelse, at tennene dine var såpass dårlige.

[Gjest shunyata]

Sånn er det å være menneske...

Men det går an å bli kvitt disse "amokk-tendensene"...

[Gjest imzedimze]

Det kan da ikke komme som noen overraskelse, at tennene dine var såpass dårlige.

hæ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det skyldes manglende evne og/eller vilje til å styre sine destruktive impulser.

[jasåsånnerdet]

Det skyldes manglende evne og/eller vilje til å styre sine destruktive impulser.

Gjelder dette også mennesker som klikker totalt (verbalt) hvis hver minste lille kommentar som er dem imot (når de føler seg tråkket på)?

Hva tyder det på når en person i sinne bruker personlige og private ting imot en (ved en diskusjon)?

[Gjest aner ikke grunnen]

Sånn er det å være menneske...

Men det går an å bli kvitt disse "amokk-tendensene"...

Hvordan får en kontrollen tilbake da? Det har skjedd flere ganger siste måneden på kveldstid hjemme hos meg selv når jeg er alene. De gangene jeg har fått lignende hysterianfall tidligere har det som regel vært grunnet et nederlag jeg har hatt problemer med å takle.

Humøret kan være fint hele dagen. Er på jobb, smiler og prater. Så smeller det og døden virker som det eneste som kan redde meg der og da. Legen min sa han synes det er underlig at alt kan snu så fort.

Sovnet i tre-fire tiden så var det opp på jobb igjen og være flink jente.

[frosken]

Det kan da ikke komme som noen overraskelse, at tennene dine var såpass dårlige.

Kan jo være overraskende hva det koster å få reparert tenner uansett om man vet at de er dårlige...

[Gjest bølger]

Det skyldes manglende evne og/eller vilje til å styre sine destruktive impulser.

For å få kontroll handler jeg selvdestruktivt. Vet ikke

hva som er best eller verst.

Jeg klarer ikke å ta kontroll bare med viljen

[Gjest athos]

Det kan være at man blir overmannet av destruktive følelser.Utfordringen er å klare å avlede disse følelsene ved å prøve å holde hodet kaldt.

Om man har lyst til å slå ned naboen e.l. så skal man ikke gjøre det, men heller springe seg en tur.Til det går over.

[Gjest aner ikke grunnen]

Det skyldes manglende evne og/eller vilje til å styre sine destruktive impulser.

Disse anfallene skremmer meg veldig. Det er ikke noe som jeg har for vane. men de siste tre månedene har jeg hatt kanskje fem-seks anfall på kveldstid der jeg også har tydd til selvskading. Anfallene kan komme selv omjeg har hatt en helt fin dag med jobb og sosialt samvær. Stortrives på jobb og er stort sett en gladjente sett bort i fra når det bikker over.

I går løpe jeg fram og tilbake, gråt, hyperventilerte så svetten og snørret rann. Det største bildet på stuen gikk i veggen og det samme gjorde noen fat og kopper. Jeg knep og kloret meg selv, bet meg i armen og rev av meg håret. Så stopper jeg opp foran en kjøttkniv og brenner etter å stikke den rett i magen. men så kastt jeg den fra meg og trampet og hylte enda mer for at jeg ikke kunne gjøre det.

Men det jeg er redd for. Kan det hjernen klikke så mye at jeg knivstikker meg selv eller virkelig gjør det i desperasjon selv om jeg er glad i livet, menneskene rundt meg og absolutt ikke ønsker å dø?

Jeg ringte legevakten til slutt og etter en to timers samtale med fastlegen min som kjenner meg godt roet jeg meg såpass at jeg sovnet i tretiden.

Nå har jeg fått sobril for et par dager og har fred i sjel og kropp i kveld.

Det er akkurat som en ballong. Det bygger seg opp en energi i meg som dag for dag til jeg ikke holder ut og eksploderer.

Går til psykolog to ganger i måneden, men etter timen husker jeg omtrent ikke noe av hva vi har snakket om. Og så har jeg fastlegen min annenhver uke.

Gjør hva som helst for å få det bedre.

[Gjest shunyata]

Hvordan får en kontrollen tilbake da? Det har skjedd flere ganger siste måneden på kveldstid hjemme hos meg selv når jeg er alene. De gangene jeg har fått lignende hysterianfall tidligere har det som regel vært grunnet et nederlag jeg har hatt problemer med å takle.

Humøret kan være fint hele dagen. Er på jobb, smiler og prater. Så smeller det og døden virker som det eneste som kan redde meg der og da. Legen min sa han synes det er underlig at alt kan snu så fort.

Sovnet i tre-fire tiden så var det opp på jobb igjen og være flink jente.

Du...det finnes en effektiv metode med å få bukt med slike ting...

Når det du kjenner og oppdager hva du holder på med - så stopp opp...stopp opp med alt du gjør - og gi av all din tid og oppmerksomhet nettopp til disse handlingene - se nøye på dem, døm dem ikke - bare se - så forsvinner handlingene garantert.

Slike handlinger bør ikke jages, de kan bare aksepteres og observeres - først da avslører de sitt sanne vesen - de er egentlig

bare en illusjon...

På denne måten får du temmet deg selv=)

Lykke til med temmingen av et vilt sinn=)

[Gjest navy]

Da har de ikke skjønt at det lurereste når man blir så sint er å gå ut av situasjonen, gjerne løpe en lang tur.

[Lillemus]

Jeg tenker i alle fall at det må da gå an å oppføre seg som folk...

Da tenker jeg på de som går i lufta for ingenting eller for små bagateller, ikke på de som faktisk har en eller annen grunn (som for oss andre kanskje kan virke ubetydelig) til det.

[FGT]

Noen klarer fint å kontrollere sinnet når de kommer opp i vanskelige, eller stressende situasjoner, mens andre tenner for nesten ingen ting. Her må en ta i betraktning, holdninger, bakrunn, personlighet, men alle krever det noe av, bare så det er sagt.

[Colette]

Noen klarer fint å kontrollere sinnet når de kommer opp i vanskelige, eller stressende situasjoner, mens andre tenner for nesten ingen ting. Her må en ta i betraktning, holdninger, bakrunn, personlighet, men alle krever det noe av, bare så det er sagt.

Jeg har et familiemedlem som stort sett- hver dag- gjennom året, er en særdeles rolig og tålmodig person. Jeg jobber sammen med han, og vet hvilke påkjenninger han har i jobben sin. Kanskje et par ganger i året - "ryker strikken" og han blir sint/fly forbannet og skriker/kaster ting. Ut i fra hans hverdag og påkjenninninger -så synes jeg faktisk at det er mer normalt enn unormalt at dette skjer, i og med at han ikke til daglig går og klager og prater, men prøver å innrette seg slik at alle blir fornøyde.

[FGT]

Jeg har et familiemedlem som stort sett- hver dag- gjennom året, er en særdeles rolig og tålmodig person. Jeg jobber sammen med han, og vet hvilke påkjenninger han har i jobben sin. Kanskje et par ganger i året - "ryker strikken" og han blir sint/fly forbannet og skriker/kaster ting. Ut i fra hans hverdag og påkjenninninger -så synes jeg faktisk at det er mer normalt enn unormalt at dette skjer, i og med at han ikke til daglig går og klager og prater, men prøver å innrette seg slik at alle blir fornøyde.

Ja det kan nok sies å være normalt, hvis vi måler den ut fra normen om at vi ikke må forsøple omgivelsene våre med vår oppførsel, men må få det ut i en søppelbøtte. Noen kan ha samlet så mye, at de kan være som en trykkoker som er i ferd med å eksplodere. Da trenger de en sikkerhetsventil for å lette på trykket. De må helst få det ut med å snakke med noen som vil høre på dem, og helst forstå dem. Noen må simeelten være en søppelbøtte for andre en gang i mellom..

[Colette]

Ja det kan nok sies å være normalt, hvis vi måler den ut fra normen om at vi ikke må forsøple omgivelsene våre med vår oppførsel, men må få det ut i en søppelbøtte. Noen kan ha samlet så mye, at de kan være som en trykkoker som er i ferd med å eksplodere. Da trenger de en sikkerhetsventil for å lette på trykket. De må helst få det ut med å snakke med noen som vil høre på dem, og helst forstå dem. Noen må simeelten være en søppelbøtte for andre en gang i mellom..

Det ideelle hadde selvfølkgelig vært at han tok det ut på andre måter. Og i mindre porsjoner. Men når han ikke klarer det, men må vente til det han sprekker, så er det forståelig, synes jeg. Jeg vil ikke kalle han verken unormal eller ubehersket ut i fra hvordan han reagerer i forhold til hva han reagerer på.