Hvordan fortelle barna at pappa flytter?

[Ennen]

Etter halvannet år med tvil fra mannen min sin side om han vil fortsette ekteskapet, så har han flyttet ut for noen dager for å tenke i fred. Jeg har vært seks dager alene med barn uten å kunne si noe, og dette er temmelig heftig. Jeg venter på en måte på dommen og kan ikke gjøre noe fra eller til.Han kommer ikke til å klare å gi meg noe svar på hva han vil, og tidligere har løsningen vært at vi bor sammen mens han tenker på om han vil forsette. Dette har vi gjort av hensynet til våre tre barn, de tror vi har det veldig bra. For pappa virker nemlig veldig fornøyd med mamma!

Han har ikke gitt meg noen grunn, men jeg mistenker at affæren han har hatt med en hyggelig og ti år yngre jente på jobben, ikke er avklart.

Vi skal treffes imorgen, og jeg kjenner at jeg har nådd en grense. Jeg vet at han kommer til å si at han fortsatt ikke vet, og at vi skal drapå ytta og kjøre "vanlig"ferie. Men jeg klarer ikke mer. Så jeg kommer til å si at det er greit at han ikke vet, men han kan ikke bo med oss mens han fortsatt tenker. Og jeg kan ikke bo alene med barna og fortsette å dekke over. Dermed må de informeres på en skikkelig måte som er godt planlagt. De er kjempeglad i faren sin og han i dem (De er 11,9 og 7 år)

Så er spørsmålet: Hvordan sier vi det? Jeg har ikke lyst til å fremstå som noe "offer" for ungene som de skal synes synd på. Det er ikke deres ansvar å trøste meg. Men samtidig kan jeg ikke si at mamma og pappa ikke er så glad i hverandre mer, så pappa må flytte. Mamma er jo like glad i pappa som før, så tror det blir vanskelig å svare på deres spørsmål i etterkant. Er redd for å øelegge deres syn på kjærlighet, at det vi har hatt sammen ikke er "nok" Hvordan få frem at pappa flytter, han er like glad i dem og de skal få sett han masse?

[jubalong70]

Jeg tror dere bør være sammen når dere forteller barna at mor og far ikke skal bo sammen lenger, fordi dere ikke er glade i hverandre som kjærester lenger.

Vær forberedt på gråt og spørsmål, og svar så ærlig som det passer seg for ungene.

Det er viktig å understreke at pappa ikke flytter ut pga noe ungene har gjort, eller pga noe han eller du har gjort. Han flytter ut fordi dere ikke er kjærester lenger.

Det er også viktig å ha tenkt litt gjennom hvordan dere vil løse det med samvær, og presentere dette for barna som et forslag. Barna bør så få lov til å ha litt å si, selv om dere skal ta ansvaret for det. Og for all del, barna skal ikke behøve å velge å være mer eller mindre hos den ene eller den andre.

Ikke gi noen fagre løfter om at dere skal være mye sammen alle fem, at dere skal på ferie i lag eller feire jul i lag med mindre dere absolutt mener det og kan holde det dere lover.

Lykke til. Jeg føler med deg.

[Gjest prust]

Jeg var 9 år da pappa flyttet, og husker veldig godt den samtalen vi hadde om det.

Vi var alle fire (min søster var 6 år) - og vi satte oss sammen på golvet i stua, pappa førte ordet. Han sa at han og mamma hadde bestemt seg for at de ikke skulle bo sammen mer. De var like glad i oss som de alltid hadde vært, og pappa skulle alltid være pappaen vår, og mamma alltid mammaen vår. De presiserte at dette ikke hadde noe med oss å gjøre, at vi ikke hadde noen skyld i det.

Og så fortalte de om hvordan samværet skulle være. Vi fikk være med pappa og se på hybelleiligheten hans før han flyttet inn, og vi var med og kjøpte ting han trengte der.

Jeg synes du gjør rett i å si at han må fortsette å tenke en annen plass enn hos dere. Han har trukket det ut lenge nok.

[Gjest vitaepro]

Jeg er klar over at jeg ikke svarer på spørsmålet ditt, men vil komme med et innspill likevel.

Jeg synes det er ganske så respektløst og egoistisk av han jeg, å dra det ut i evigheten med å "ikke vite". Kanskje sier han det samme til hun på jobben bare for å kunne få pose og sekk så lenge som mulig, eller fordi han er så feig og uten ryggrad at han venter på at enten du eller hun skal gå lei av å vente og ta avgjørelsen for han. Hun venter nok hun og, kanskje gjør hun seg kostbar og han vet ikke hvor han har henne, men det bør ikke ha noe å si for at han skal kunne ta en avgjørelse som er mest mulig riktig for seg selv.

Barn overlever samlivsbrudd, og det er bedre å ha forbilder som har respekt for seg selv og andre, enn å ha foreldre som er sammen. Hvorfor må alt være opp til han?

[Gjest Nope - ikke i dag....]

Så trist å høre:-(

Dette er jo selvsagt veldig vanskelig. Men her tror jeg at det er viktig at du finner din egenverdi. Du fortjener ikke å leve på denne måten. Ta oppgjør med han først. Dvs. at du nå forteller om kjørereglene. Altså at NÅ må han bestemme seg. Dersom han ikke klarer det får han flytte ut.

Kanskje dere kan avtale at han flytter ut for en bestemt tid, og at dere kan ta en snakk da denne tiden er over? F.eks. 4 mnd.? Dette er en konkret ting dere kan fortelle til barna. Pappa vet ikke om han ønsker å bo sammen med mamma mer, så nå flytter han ut for å tenke gjennom dette. Om 4 mnd. (litt vanskelig å forholde seg til, så dere kan kanskje si til høsten) skal dere bestemme hva som skjer videre.

Vær til stede begge to når dere forteller det. Da ser barna at dette er noe dere er enige om. Og husk å fortelle dem 1000 ganger at det ikke er barna sin skyld, men at dette er noe dere voksne har bestem. Og at begge er superglade i dem.

Jeg har selv bodd slik i 5 mnd. I dag er vi sammen igjen:-) Vi hadde aldri klart det uten å bo separat en stund. 8-åringen tok det ganske pent. Litt urolig, men det gikk greit.