1-åring som biter

[Gjest Hvem kan man spørre?]

Ei i venninne har en sønn på nå 13 mnd som biter mye. Han biter hvis han blir sint/frustrert, men også tilsynelatende uten noen som helst provokasjon. Han sitter og leker, og plutselig krabber han bort og biter noen, for så å krabbe videre og drive med sitt...

Helst biter han andre små, men han kan også ta en jafs av sin mor eller andre voksne noen ganger.

Moren er usikker på hva dette skyldes og veit ikke hvem hun kan spørre. Helsesøster svarer som vanlig i hytt og pine, og barnehagen gutten snart skal begynne i er helt ny og har ikke åpnet enda.

Nå er moren rimelig fortvilet, og begynner å holde gutten hjemme, da hun er redd for at han skal bite andre barn. Dette er jo selvsagt ikke heldig, da han ikke vil lære sosial atferd. Hvem kan hun egentlig gå til med dette? Og er det noen som har vært borti problemet og har noen tips?

Vi diskuterte det i dag, og kom frem til at det mest logiske ville være å si "nei" eller "fy", og ta ham vekk fra situasjonen. Sette ham for seg selv og ikke gi ham mer oppmerksomhet. Noen erfaringer med denne metoden?

[Gjest er det virkelig slik eller?]

Misforstod jeg eller har ikke barnet fått høre fy eller nei til dette?

Selvom barnet er lite så begynner man med å snakke med ord og alvorlig mine når barnet gjør noe galt!

Hvis ikke dette er gjort allerede så må moren ta skylden for oppførselen.

[Gjest Aimabel]

Misforstod jeg eller har ikke barnet fått høre fy eller nei til dette?

Selvom barnet er lite så begynner man med å snakke med ord og alvorlig mine når barnet gjør noe galt!

Hvis ikke dette er gjort allerede så må moren ta skylden for oppførselen.

Jeg sier strengt nei når min lille biter, men han bare ler.

[Gjest usikker på hva han forstår]

Misforstod jeg eller har ikke barnet fått høre fy eller nei til dette?

Selvom barnet er lite så begynner man med å snakke med ord og alvorlig mine når barnet gjør noe galt!

Hvis ikke dette er gjort allerede så må moren ta skylden for oppførselen.

Joda, hun "tar ham" for det nå også. Hun sier nei i streng tone og tar ham vekk fra den han biter, men det er alt. Gutten er tilbake i lek med en gang.

Han ser ikke ut til å gjøre dette for å være slem, derfor har hun vel problemer med å være sint på ham også. Jeg tror hun er usikker på om han forstår en mer varig konsekvens (type timeout).

[fillolin]

Joda, hun "tar ham" for det nå også. Hun sier nei i streng tone og tar ham vekk fra den han biter, men det er alt. Gutten er tilbake i lek med en gang.

Han ser ikke ut til å gjøre dette for å være slem, derfor har hun vel problemer med å være sint på ham også. Jeg tror hun er usikker på om han forstår en mer varig konsekvens (type timeout).

Jeg er motstander av time out generelt, men jeg synes iallefall det er aldeles malplassert på en 1-åring! Ut fra det du skriver kan en også få inntrykk av at dette er en aldeles uvanlig problematikk, men det er det vel ikke. Kanskje også derfor helsesøster svarer litt i hytt og pine, altså at hun kanskje ikke oppfatter det som like dramatisk som moren gjør? Det finnes sikkert artikler på nett om dette, kanskje en id\e å lete litt der, evt. kontakte PPT og høre om de har forslag til en artikkel el.l. Personlig har jeg tro på å snakke med barnet; være tydelig på at dette ikke er OK, f.eks. med nei eller ikke, samtidig forklare barnet at det gjør vondt for de andre, at de kan bli redde o.l. og hjelpe barnet med alternative handlinger i situasjonen, gjerne kombinert med tydelig kroppsspråk og tydelig veiledning, f.eks. helt konkret hjelpe barnet. F.eks. hvis barnet vil ha en leke: hjelpe det å be om leken. Hvis barnet blir sint: hjelpe det å gi uttrykk for sinnet på en akseptabel måte o.l. Selv om bitingen kan virke umotivert i noen situasjoner kan mor eller andre voksne kanskje se en grunn hvis en er oppmerksom på dette? Å holde barnet vekke fra andre er jo iallefall ingen løsning, men evt. kan en velge omgangsvenner med omhu slik at det er andre barn som er gode forbilder, ikke er lettskremte o.l. Det kan jo også hende at det nærmest går over av seg selv, det er jo heldigvis ikke så vanlig med sånt når de blir eldre. Det er ikke uten videre sikkert at barnet forstår sammenhengen mellom egen handling og evt. "straff", også av den grunn bør straff unngås. En bør heller ikke ha ambisjoner om at barnet straks skal slutte med å bite, selv for små barn tar det tid å endre atferd - den som kjenner seg motivert kan jo bare slutte med en eller annen virkningsfull, morsom atferd NÅ

[filiokus81]

Masse småttisser biter. Jeg syns hun skal fortsette å si nei med streng stemme og løfte han ut av situasjonen slik hun gjør nå, uten timeout. Det er han for liten til.

I denne fasen tror jeg det viktigste er at hun er "på" han hele tiden, altså _alltid_ sitter rett ved siden av i alle situasjoner hvor han leker med andre barn, og følger med som en smed. Stopp han _før_ han rekker å bite. Hver eneste gang. Det er slitsomt å måtte ha 100% oppmerksomhet på ungen hele tiden i sosiale situasjoner, men jeg er helt sikker på at det kommer til å gå seg til!

Du får ønske henne lykke til )

[Shadow 650]

Jeg er motstander av time out generelt, men jeg synes iallefall det er aldeles malplassert på en 1-åring! Ut fra det du skriver kan en også få inntrykk av at dette er en aldeles uvanlig problematikk, men det er det vel ikke. Kanskje også derfor helsesøster svarer litt i hytt og pine, altså at hun kanskje ikke oppfatter det som like dramatisk som moren gjør? Det finnes sikkert artikler på nett om dette, kanskje en id\e å lete litt der, evt. kontakte PPT og høre om de har forslag til en artikkel el.l. Personlig har jeg tro på å snakke med barnet; være tydelig på at dette ikke er OK, f.eks. med nei eller ikke, samtidig forklare barnet at det gjør vondt for de andre, at de kan bli redde o.l. og hjelpe barnet med alternative handlinger i situasjonen, gjerne kombinert med tydelig kroppsspråk og tydelig veiledning, f.eks. helt konkret hjelpe barnet. F.eks. hvis barnet vil ha en leke: hjelpe det å be om leken. Hvis barnet blir sint: hjelpe det å gi uttrykk for sinnet på en akseptabel måte o.l. Selv om bitingen kan virke umotivert i noen situasjoner kan mor eller andre voksne kanskje se en grunn hvis en er oppmerksom på dette? Å holde barnet vekke fra andre er jo iallefall ingen løsning, men evt. kan en velge omgangsvenner med omhu slik at det er andre barn som er gode forbilder, ikke er lettskremte o.l. Det kan jo også hende at det nærmest går over av seg selv, det er jo heldigvis ikke så vanlig med sånt når de blir eldre. Det er ikke uten videre sikkert at barnet forstår sammenhengen mellom egen handling og evt. "straff", også av den grunn bør straff unngås. En bør heller ikke ha ambisjoner om at barnet straks skal slutte med å bite, selv for små barn tar det tid å endre atferd - den som kjenner seg motivert kan jo bare slutte med en eller annen virkningsfull, morsom atferd NÅ

Skulle man fulgt teorien om "Pavlovs hunder", burde den litte gutten få et lite bitemerke av den voksne for hver gang han biter. Da tror eg nok ungen fort ville slutte med denne handlingen...

[trollemor;o)]

Den metoden fungerer, men det kan ta tid.. Dette er helt normalt for barn i den alderen.

[Lillemus]

Jeg sier strengt nei når min lille biter, men han bare ler.

Si nei med streng stemme og flytt ungen unna, sett ungen gjerne på gulvet med ryggen til dere og marker slik at biting er uakspetabelt. Han kommer neppe til å le når han ikke får være sammen med dere når han biter.

[Gjest Aimabel]

Si nei med streng stemme og flytt ungen unna, sett ungen gjerne på gulvet med ryggen til dere og marker slik at biting er uakspetabelt. Han kommer neppe til å le når han ikke får være sammen med dere når han biter.

Ja, begynt med det. Da Hyyyyler han og gråter. Håper han skjønner det etterhvert.

[Gjest Mener mor til to]

Joda, hun "tar ham" for det nå også. Hun sier nei i streng tone og tar ham vekk fra den han biter, men det er alt. Gutten er tilbake i lek med en gang.

Han ser ikke ut til å gjøre dette for å være slem, derfor har hun vel problemer med å være sint på ham også. Jeg tror hun er usikker på om han forstår en mer varig konsekvens (type timeout).

''''Han ser ikke ut til å gjøre dette for å være slem, derfor har hun vel problemer med å være sint på ham også''''

Dette er vel en av de vanligste grunner til at folk får unger som "skeier ut" i forhold til oppdragelse.

Han ser ikke ut til å gjøre det for å være slem så derfor er det vanskelig å være sint på ham.

Er ikke bite feil uansett om det gjøres uten tanke eller med mening? Når barna gjør feil så er det "nei" uansett hva som er grunnen til dette. Og dette barnet biter faktisk veldig ofte. Det er klart det må tas tak i.

Små barn som gurgler og ler, som valser rundt med store og søt Donald Duck romper sjarmerer oss alle i senk. (vel nesten alle da)

Men vi skal ikke undervurdere barn. Oppdragelse skal starte tidlig, veldig tidlig.

Om poden her biter av en eller annen grunn, hvordan skal han vite at det er feil hvis han ikke får korreks? I steden så føler heller mor for å utelate ham i fare for at bitingen skal skje.

I følge mitt hode totalt miss av håndtering av situasjon. Barnet skal irettesettes tydelig. Og alle som får ansvaret for barnet skal være obs på bitetendendensene slik at de også kan ha ham i øyekroken og irettesette sporenteks når han gjør dette. Barnet bør få være med på de ting som ville vært normalt om han ikke beit, bedre å "straffe" med korreks enn med å la ham bli "usosial", men de voksne bør "våke ham med haukeblikk."

[cecily]

Biting er en kjent ting blant så små. Det var mye biting i barnehagen en tid og det er dumt, men hendelig.

Så små barn skjønner ikke hva de gjør og impulskontrollen er totalt borte. Å være veldig streng mot en ettåring syns jeg høres litt for voldsomt ut, selv om det likevel ikke skal tillates.

Helt ærlig syns jeg det er foreldrenes oppgave å gjete på denne ungen, slik at biting kan forhindres. Å forvente at ettåringen lærer av kjeft og å bli satt bort tror jeg ikke dere kan forvente. Han vil ikke se sammenhengen mellom å bite og reaksjonen og definitvt ikke klare å holde tilbake bitelyst neste gang. Alt dette kommer senere.