NHD: Fortelle en voksen person at han har asperg

[Gjest Aspergerforeldre muligens]

Har du noen tips om hvordan vi kan ordlegge oss? Det er vår sønn det gjelder. Han har nok en veldig mild grad. Vi vil ikke presentere hanfor selve diagnosen i første omganga, men mer forklare at det finnes mange andre enn han som sliter med å forholde seg til andre. Vi må ta opp det her som en inngangsprot til at han kanskje søker hjelp i en samtalegruppe eller noe slikt etter hvert. Men vi tør ikke gå for fort fram.

Noen godt tips ? Finner mye fint på nettet, men ikke akkurat omhvordan ordlegge seg best mulig når en skal konfrontere voksne mennesker med en slik diagnose. Eller om de svakhetene som er tilstede rettere sagt, og at slike ting går an å gjøre noe med. Skjønner?

Takknemlig hilsen fra oss!

[AnnaSara]

Hvorfor har dere som foreldre fått vite hans diagnose uten at han har fått greie på det selv?

Han er jo voksen,

Jeg ville overlatt til legen eller en annen fagperson å fortelle det.

Så er dere der for å støtte han etterpå.

[Gjest Asperger foreldre kanskje]

Hvorfor har dere som foreldre fått vite hans diagnose uten at han har fått greie på det selv?

Han er jo voksen,

Jeg ville overlatt til legen eller en annen fagperson å fortelle det.

Så er dere der for å støtte han etterpå.

Han har ikke fått noen offisiell diagnose, men vi har kjent han hele livet, og har lest om asperger, derfor skjønner vi at det er det det er. Det har så oppstått en situasjon som gjør at det er nødvendig å ta grep.

[AnnaSara]

Han har ikke fått noen offisiell diagnose, men vi har kjent han hele livet, og har lest om asperger, derfor skjønner vi at det er det det er. Det har så oppstått en situasjon som gjør at det er nødvendig å ta grep.

Ok....skjønner hva dere mener nå :-)

Det er nok ikke lett å vite hvor mye man skal si / ikke si.

En slik diagnose kan kanskje virke skremmende og "håpløs".

Men om han bare har dette i mindre grad, så går det fint an å leve et godt liv....

Akkurat DET er det nok viktig å få fram.

Lykke til :-)

[Orio]

Han har ikke fått noen offisiell diagnose, men vi har kjent han hele livet, og har lest om asperger, derfor skjønner vi at det er det det er. Det har så oppstått en situasjon som gjør at det er nødvendig å ta grep.

Når han ikke har fått en diagnose stilt av fagfolk skal dere ikke fortelle at han har asperger.

Dere kan snakke med han om de tingene som gjør livet/hverdagen hans vanskelig, og oppfordre han til å søke hjelp for det.

[Gjest doktor dyregod]

Lærte dere ikke det da dere studerte medisin eller psykologi altså?

Seriøst: Diagnosesetting gjøres av fagfolk, og det er en grunn til at man trenger en hel del utdanning før man skal gjøre det. Vansker med å forholde seg til andre kan også bety noe annet. Det eneste dere kan gjøre er som Orio sier å snakke med han, og oppfordre han til å søke hjelp.

[Gjest Asperger foreldre]

Lærte dere ikke det da dere studerte medisin eller psykologi altså?

Seriøst: Diagnosesetting gjøres av fagfolk, og det er en grunn til at man trenger en hel del utdanning før man skal gjøre det. Vansker med å forholde seg til andre kan også bety noe annet. Det eneste dere kan gjøre er som Orio sier å snakke med han, og oppfordre han til å søke hjelp.

Vi har ikke studert medisin vi, vi har bare lest oss opp på nettet og på biblioteket. Takk for råd forresten, vi har ikke tenkt å nevne asperger i første omgang, håpet vel på en ferdig 'tale' kanskje. hehe... Men så enkelt er det nok ikke. Det blir vel som det blir i samtalens gang, tenker jeg.

[FGT]

Ok....skjønner hva dere mener nå :-)

Det er nok ikke lett å vite hvor mye man skal si / ikke si.

En slik diagnose kan kanskje virke skremmende og "håpløs".

Men om han bare har dette i mindre grad, så går det fint an å leve et godt liv....

Akkurat DET er det nok viktig å få fram.

Lykke til :-)

Jeg selv har fått diagnosen asperger i voksen alder, men vil ikke kalle det mild eller sterk. Aspergere fungerer på en annen måte en andre. Enten er man det, eller ikke. Det som avgjør om en aperger kan være det en kaller "høyt fungerende asperger" har ellers mye med hans personlighet å gjøre, erfaringer, evner, og selvinnsikt i hvordan han fungerer. Ja de kan leve et rikt liv, hvis en forstår å innretter seg deretter.

[FGT]

Den fremstillingen, eller synet dere har, høres litt rart ut for meg som selv er asperger. men vi er jo så forskjellige både vi som er asperger, og foreldre til de som har det. Nå kjenner jeg ikke deres sønn, men hvis han er voksen og ellers er i rimelig grad oppadgående, så skjønner jeg ikke helt hva problemet er. Det er i vertsfall ikke noe å skamme seg over å få diagnosen asperger. En kan vanligvis ikke se på en person at han er asperger for de som ikke kjenner han godt, men for dem som kjenner han godt, vil han fremstå som noe anerledes. Men derfra til å si at han har asperger, må en ha god kunnskap om diagnosen selvfølgelig. Den kunnskapen som vi kan finne på netter, kan jo fatte en mistanke, men han bør få en utredning av fagfolk. Jeg selv hadde så nesten ikke hørt om asperger før jeg selv fikk diagnosen. Har han ikke inntresse for å vite mer om seg selv ? Det kan være en stor lettelse for både han og dere å vite at han har asperger, hvis han har det da ?

[Gjest Aspergerforeldre ?]

Den fremstillingen, eller synet dere har, høres litt rart ut for meg som selv er asperger. men vi er jo så forskjellige både vi som er asperger, og foreldre til de som har det. Nå kjenner jeg ikke deres sønn, men hvis han er voksen og ellers er i rimelig grad oppadgående, så skjønner jeg ikke helt hva problemet er. Det er i vertsfall ikke noe å skamme seg over å få diagnosen asperger. En kan vanligvis ikke se på en person at han er asperger for de som ikke kjenner han godt, men for dem som kjenner han godt, vil han fremstå som noe anerledes. Men derfra til å si at han har asperger, må en ha god kunnskap om diagnosen selvfølgelig. Den kunnskapen som vi kan finne på netter, kan jo fatte en mistanke, men han bør få en utredning av fagfolk. Jeg selv hadde så nesten ikke hørt om asperger før jeg selv fikk diagnosen. Har han ikke inntresse for å vite mer om seg selv ? Det kan være en stor lettelse for både han og dere å vite at han har asperger, hvis han har det da ?

Det er akkurat det vi foreldre håper på, at han skal få innsikt i sine egne problemer.Tidligere har han ikke villet oppsøke noe somhelst hjelp, men nå er hans å voksen at det er tydelig at han ikke klarer å takle de ting en voksen skal takle. Som sagt så har det blitt tydeliggjort np, han tar ingen grep for å ordne opp i det som må gjøres, det blir bare skjøvet vekk. Samtidig som han ikke vil ha for mye innblanding fra oss. Og da er det i våre øyne på tide at vi snakker om det, får han til å komme i kontakt med hjelpeapparatet, som kan hjelpe han, enten det er asperger aller annet han har. For oss så er forøvrig asperger som diagnose ikke noe problem. Han trenger ikke nødvendigvis noen diagnose heller, men han må få innsikt i at han fungerer litt annerledes enn andre, og hva det gjør med det sosiale og jobbmessige.

[Gjest Aspergerforeldre ?]

Jeg selv har fått diagnosen asperger i voksen alder, men vil ikke kalle det mild eller sterk. Aspergere fungerer på en annen måte en andre. Enten er man det, eller ikke. Det som avgjør om en aperger kan være det en kaller "høyt fungerende asperger" har ellers mye med hans personlighet å gjøre, erfaringer, evner, og selvinnsikt i hvordan han fungerer. Ja de kan leve et rikt liv, hvis en forstår å innretter seg deretter.

Det er nettopp det vi håper han får hjelp til, å innrette seg etter at han er litt annerledes i reaksjoner og tankemønstre! Og så må jo han få det bedre ved å skjønne at han ikke bare er sta og vrang og sær, osm mange har oppfattet han som, men at det er en liten skade i hjernen som gjør at han har disse problemene. Håpet er også at familie og venner skal behandle han med mer forståelse etterhvert, hvis det blir tatt tak i.

[FGT]

Det er nettopp det vi håper han får hjelp til, å innrette seg etter at han er litt annerledes i reaksjoner og tankemønstre! Og så må jo han få det bedre ved å skjønne at han ikke bare er sta og vrang og sær, osm mange har oppfattet han som, men at det er en liten skade i hjernen som gjør at han har disse problemene. Håpet er også at familie og venner skal behandle han med mer forståelse etterhvert, hvis det blir tatt tak i.

Det er der andre misforstår lett, at en er sær og vrang, uhøflig osv.

[FGT]

Det er akkurat det vi foreldre håper på, at han skal få innsikt i sine egne problemer.Tidligere har han ikke villet oppsøke noe somhelst hjelp, men nå er hans å voksen at det er tydelig at han ikke klarer å takle de ting en voksen skal takle. Som sagt så har det blitt tydeliggjort np, han tar ingen grep for å ordne opp i det som må gjøres, det blir bare skjøvet vekk. Samtidig som han ikke vil ha for mye innblanding fra oss. Og da er det i våre øyne på tide at vi snakker om det, får han til å komme i kontakt med hjelpeapparatet, som kan hjelpe han, enten det er asperger aller annet han har. For oss så er forøvrig asperger som diagnose ikke noe problem. Han trenger ikke nødvendigvis noen diagnose heller, men han må få innsikt i at han fungerer litt annerledes enn andre, og hva det gjør med det sosiale og jobbmessige.

Det er svært viktig å skille mellom psykiske problemer og asperger. Men det kan noen ganger være svært vanskelig, selv for fagfolk. Det kan noen ganger følge med depresjon, angst, eller andre psykiske plager for med en med asperger. Det er ofte dette en voksen som har asperger søker hjelp for, altså psykiske vansker, uten at han selv er klar over at han også har asperger. Jeg har selv 2 diagnoser i tilegg til asperger. Det at dere har oppdaget en liten hjerneskade, kan også gjøre det litt mer komplisert, selvfølgelig.