Hva mer om heller ikke antidepressiva virker?

[Livslei]

Hei!

Jeg spør egentlig i ren desperasjon. Har siden jeg var 17 år slitt med spiseforstyrrelser, angst og depresjon. Har gått til ulike psykologer nærmest sammenhengende de siste 5 årene. I tillegg har jeg prøvd både Fluorextin, Cipralex og nå ble jeg overtalt til å prøve Zoloft, uten å merke en eneste virkning, bare bivirkning i form av enorm svetting om natten. Dette har igjen medført at jeg er redd for å sovne, og blir liggende mye våken om natten av den grunn. Eller så våkner jeg tidlig av at jeg er gjennomvåt og kald.

Fikk som 17 åring konstatert PCOS, og har i ettertid vært urolig for kroppen og hva det gjør med den i forhold til barnløshet, diabetis og mannlige trekk, Dette satte skrekken i meg, samtidig som ingen leger jeg har snakket med, kan gi meg noen beroligende forklaring. Det startet med en diett som utelukket det meste av sukker, mel, melk, kjøtt, kunstig søtning, osv. etter råd fra homeopat. Dette gjorde selvfølgelig at jeg ble besatt av mat. Når jeg tilslutt ikke hadde krefter til å gå opp trappen, og fristelsen for å spise brød og sjokolade ble for stor, klarte jeg så smått og venne meg til å spise "vanlig mat". Dette også av den grunn at sosiale sammenhenger ble uutholdelige og kommentarene ubekvemme.

Siden den tid når jeg holdt et strengt regime, (gikk ned 20 kg på 6 mnd), har jeg slitt med mitt forhold til mat. Redsel for sult, redsel for metthet, redsel for å legge på meg, redsel for at andre skal se meg spise, samt i det siste har jeg ofte overspist når jeg er alene... Har på en måte et umettelig behov for matvarer som tidligere var forbudt. Det har resultert i ekstremt aktivitetsnivå med opptil flere treningsøkter om dagen.

Jeg går på et ganske høyt studium, og sliter mer en noen gang med rastløshet og uro til å lese. Planlegging av mat og trening kommer som første prioritet.

Er i tillegg en ekstrem perfeksjonist og stiller nok litt for høye krav til meg selv, men med tvangshandlinger og regimer har jeg funnet en måte å overleve på.

Har gått til samme psykolog i 2 år nå, men merker ingen framgang, heller føler jeg at jeg går lenger og lenger inn i mørket av tvang, ensomhet og stress.

Utad gir jeg uttrykk for at alt er greit, og når jeg har følt med trygg på venner om å fortelle om mine problem, har de svart med å vende meg ryggen. Dette har gjort at jeg har trukket meg mer og mer tilbake fra sosiale sammenhenger. Litt pga at jeg er så trøtt og sliten, men også i frykt for å bli avvist.

Nå er jeg egentlig bare så lei av å leve. Føler jeg har prøvd det meste av hjelpemåter, men ingen forstår meg og tar meg på alvor. Det verste av alt er nok ensomheten, men har ikke krefter eller evner til å vite hva jeg skal gjøre. Det er bare ingenting jeg synes er gøy lenger. Alt er et ork, unntatt å lage mat, som jeg alltid har elsket, men som i andre rekke blir veldig konfliktfylt.

Har lenge hatt et håp om at jeg kan få det bedre med meg selv, men klarer ikke å kjempe mot angsten lenger,og innser nå at håpet svinner.

Har i det siste tenkt mye på å ta mitt eget liv, men blir samtidig redd av den tanken også...

Har dere noen råd på hva jeg kan gjøre?

[jasåsånnerdet]

Jeg har selv gått på Zoloft i 1 år, driver nå med nedtrapping pga fæle bivirkninger (bl.a. svetting, både på natten (verst) og ellers). Jeg har aldri vært klinisk deprimert, kun slitt med angst. Men Zoloften gjorde meg deprimert. Aldri mer!!

Ville bare dele min erfaring med bruk av Zoloft. Den funka ikke for meg, og gjorde meg tvert imot verre.

[FGT]

Hvor lenge kan du huske at du har hatt det slik ? Har du sjekka om det kan være noe nevrologisk, en funksjonsfeil ?

[Gjest Risotta]

Ja det kommer til et punkt der man innser at kanskej man ikke blir helt bra.. Heldigvis hjelper antidepressive meg, men det tar ikke alt..

Kanskje du burde begynne med efexor.. Det er det jeg går på... Har blitt noe bedre med det...Før gikk jeg på Cipralex...men synes aldri jeg ble som jeg ville..

Det er tungt å slite psykisk.. Nå har jeg kommet dit at jeg gjør bare ting jeg har lyst til...Og det funker bedre... Ellers visst ting er veldig vanskelig for meg tar jeg vival innimellom eller drikker alkohol som angstdempende.. Det er farlig å drive på slik...men har man kontroll så går det...

Skal til tannlegen i dag... pyton....men tror jeg skal greie det ganske bra uten vival... Prøve ...

Det er viktig å erkjenne at man er syk på samme måte som en med fysisk sykldom ... Gjøre det man har lyst til... Slik kan man øve seg opp og bli bedre i angsten.. Til slutt greier man bedre de situasjonene som er vanskelig...