Angst?

[Gjest anette15]

Hei. Håper veldig, veldig gjerne at du kan hjelpe meg! Jeg spiller fotball, fløyte og håndball. Og hver gang det er et arrangemang, tørr jeg ikke å være med! Jeg liker å holde på med disse aktivitetene, men vis jeg vet det er masse folk som skal se på, tørr jeg ikke å være med. For å unngå å være med, spiller jeg syk eller later som jeg glemte det. Om jeg f.eks får vite 2 uker på forhånd at det er kamp om to uker, skriker jeg hver eneste kveld for at jeg ikke tørr. Jeg har vært med på flere idretter, men uansett så klarer jeg rett og slett ikke å komme på kamper/arrangemang. Så klart møter jeg opp på noen av kampene, men under kampene sier jeg at jeg har hodepine eller vondt i kneet. Jeg plages med kneet fra før, men har ikke fått noe hjelp med det.. Har det noe med at jeg har dårlig selvtillit? Tidligere har jeg slitt med anorkesia, men det er jo lenge siden! Av og til vil jeg ikke gå på skolen heller. Men, jeg blir ikke mobbet eller noe slikt! Jeg har kjempe mange gode venner, men uansett får jeg nesten panikk av tanken av mange mennesker. Dette problemet har jeg ikke fortalt til mine foreldre eller venner, for jeg vil ikke framstå som en psyko. Jeg har heller ikke lyst til å slutte på aktivitetene, for jeg liker å holde på med de og pluss at jeg må jo holde meg i form!

[Gjest Aimabel]

Det kan høres ut som angst. Da unngår man ihvertfall enkelte situasjoner, gjerne der det er mye folk, og man kan få mye oppmerksomhet. Du bør absolutt ikke unngå situasjonene du gruer deg for, da vil det bare bli værre. Hvis det er eller blir så plagsomt at du ikke klarer å gå på arrangementene så bør du snakke med noen, helsesøster eller helsestasjonen?

[Gjest ajaja]

Jeg tror du ville hatt god hjelp av å luftet disse tankene for noen for å høre at det er mange som har det slik som deg. Dette har ingenting med å være psyko å gjøre, dette handler om å være menneske. Mange er engstelige av natur, men vi engster oss og er redde for høyst ulike ting. Du har dine ting du ikke liker/er redd for og jeg har mine.

Felles for oss er at livet vil by på mange ulike situasjoner hvor ting vil oppleves vanskelig, man bekymrer seg for det som kan gå galt, man er redd for å "drite" seg ut, at andre skal se ned på og le av oss, ikke like oss, at vi skal skille oss ut etcetc. Felles for oss er også at en del av disse tingene må vi faktisk stå i, tåle og ta som en utfordring selv om det medfører ubehag. Det er en del av livet....

For noen er dette ekstra vanskelig i ungdomsårene. Etterhvert som vi blir eldre har vi blitt satt på prøve en del ganger og erfart at det som vi frykter faktisk ikke er så farlig allikevel. Kanske bytter vi ut noe vi var redd for med noe nytt vi blir redde for. Så erfarer vi at dette gik jo fint, så det var heller ikke noe å engste seg for. Når man blir eldre forsvinner heldigvis for mange av oss også denne følelsen av at hva andre synes og tror er så viktig. Vi blir rett og slett tryggere på oss selv. Men jeg tror ikke det finnes et menneske som ikke er redd for et eller annet.

Selv var jeg feks livredd for å lese høyt i timene, jeg følte at jeg kom til å dø, så jeg rakk alltid opp hånden og spurte om å få gå på toalettet når det nærmet seg min tur nedover rekken i klasserommet. Til slutt tok jeg mot til meg og fortalte det til norsklæreren min. Han hadde selvsagt stor forståelse for dette og vi hadde en lang god prat om dette. Vi ble enige om at jeg skulle prøve litt selv om jeg ble redd, men at han ikke skulle følge rekkene når vi skulle lese, men hoppe tilfeldig fra den ene til den andre. Slik unngikk vi at jeg fikk tid til å bli redd. Dessuten syntes klassen at dette var litt morsomt den dagen han begynte med dette for han tullet med det og de visste ingenting om hvorfor han plutselig begynte med det. Det ble mye latter og da glemte selvsagt jeg at jeg var redd.

Jeg var også ekstremt redd gymtimer, jeg likte ikke å hoppe bukk, hoppe på trampoline og slike ting. Svømming var også et mareritt, da jeg lærte svært sent å svømme.

Jeg forteller deg dette for at du skal se at dette er vanlig. Jeg er sikker på at ingen i klassen din faktisk liker fremføring så godt at de gleder seg til det. De tilhører i tilfelle de få unntakene.

Engste seg er naturlig, tar det overhånd slik at man føler for å unngå alt, da trenger man noen å snakke med om det. Men tro meg, du er som alle andre. Snakk med noen du føler deg trygg på, være seg om det er mamma, pappa, lærer, trener, ei god venninne eller helsesøster.

[Gjest Hoggormen]

Det kan høres ut som angst. Da unngår man ihvertfall enkelte situasjoner, gjerne der det er mye folk, og man kan få mye oppmerksomhet. Du bør absolutt ikke unngå situasjonene du gruer deg for, da vil det bare bli værre. Hvis det er eller blir så plagsomt at du ikke klarer å gå på arrangementene så bør du snakke med noen, helsesøster eller helsestasjonen?

Jeg slenger denne til slutt jeg, for ajaja har sagt veldig mye fornuftig.

Det er hjelp å få for dette, og du er langt i fra den eneste som sliter med det. En psykolog ville kanskje kalle det en form for sosial angst. Det er noe dritt å slite med, men det er mulig å få hjelp med det. Helsestasjon for ungdom kunne være en god plass å henvende seg - de får mange sånne henvendelser fra unge; det garanterer jeg deg. Det er vanlig å føle seg flau og dum, eller være redd for å være psycho. Men det er ikke grunn till det. Så mange mennesker har eller har hatt problemer med dette at de fleste vil kjenne seg litt igjen eller si at "jeg kjenner en som ...."

Det er riktig at man ikke skal unngå situasjoner man er redd for, men man skal heller ikke hoppe rett på det man er mest redd for. Da blir angsten forverret, man trenger en gradvis tilnerming. Du trenger hjelp til å finne måter å overvinne denne angsten på, slik at du kan takle mer og mer utfordrende situasjoner. Helsesøster eller en lege kan henvise deg til en psykolog som kan hjelpe deg. Det er ikke noe å skamme seg for! Jeg synes du har tatt det viktigste skrittet alt jeg: Se at du har noe du må ta tak i fordi det plager deg. Det betyr at du ønsker å komme ut av det, og siden hjelpen er der så bruk den! Ikke tenk at du kommer med en bagatell eller tar opp plass for noen andre. Det er DIN RETT å få hjelp til noe som plager deg, og jeg tror det er viktig at du søker hjelp så fort som mulig, før problemet får slå skikkelig "rot." Snakk med noen. Hvemsomhelst du føler deg fortrolig med. Lærer, venn, familie, helsesøster, lege... Bare "førstegangsluftinga" kan få en til å føle seg mye lettere. Det har jeg selv opplevd i forhold til angst.

Ikke vær flau, vær heller stolt av at du skjønner at du trenger litt hjelp! Du er ikke psycho. Det uttrykket liker jeg ikke, for det handler liksom om helt andre ting enn å ha reelle problemer. Og problemer har alle, så ikke vær flau over det heller hvis du klarer å la være .

Hvis det er vanskelig å si de første ordene, så skriv ut innlegget ditt og bruk det. Der setter du veldig fint ord på hvordan du sliter.