innleggelse - noen erfaringer?

[fasaden]

Jeg har gått med på å søke om innleggelse i dag og kjenner meg litt delt. Jeg kjenner at det skal bli godt å være et sted under tankekjør, angst, impulser, panikk osv, men skummelt å være på det nivået at det er aktuelt med en innleggelse. Jeg klarer ikke sitte stille i 5 minutter uten at panikkfølelsen kommer. Føler at alle ser gjennom meg og ser kaoset inni meg. Har det ikke akkurat lett om dagen. Vi snakket litt om akuttinnleggelse, men jeg vil heller på døgnpost enn på akutt. Skal øke timene på dps til 2 ganger i uka frem til innleggelse.

Er det noen her som har erfaring fra døgnpost og kanskje kan avskrekke tankene mine litt?

[Gjest mien]

Godt å komme inn og skjermes for alle inntrykk ute. Roe ned, få støtte og omsorg.

Hjelp til riktig medisin, om du trenger og noen å snakke med.

Kanskje du skal ta imot og få hjelp til å samle deg.

[fasaden]

Godt å komme inn og skjermes for alle inntrykk ute. Roe ned, få støtte og omsorg.

Hjelp til riktig medisin, om du trenger og noen å snakke med.

Kanskje du skal ta imot og få hjelp til å samle deg.

Har tenkt til å ta i mot, men jeg er engstelig for hva jeg kommer til, i tillegg til å være engstelig for å dra fra familien. Men også engstelig for å være i familien når jeg har det som nå... Dette er ikke bare lett

[Gjest mien]

Har tenkt til å ta i mot, men jeg er engstelig for hva jeg kommer til, i tillegg til å være engstelig for å dra fra familien. Men også engstelig for å være i familien når jeg har det som nå... Dette er ikke bare lett

Du kan ha permisjon i helgene. Du kan også være sammen med dem noen timer på kveldstid.

Det er ofte fleksibilitet i forhold til dette.

Det er forståelse for at man trenger kontakt med familie også ved innleggelse.

[Psykojenta]

Jeg skjønner det føles sånn. Døgnpost får du nok mer helhetlig hjelp i forhold til akuttpost. (nå var jeg riktignok innlagt på en akuttpost, men det var en sånn som man hadde lengre opphold på).

Det kan være vanskelig å reise fra familien-men de trenger deg jo som en hel person, ikke en som sliter seg gjennom hverdagen (i en så stor grad at de ser på innleggelse som en mulighet/nødvendighet) for plutselig sier det stopp..

Du blir "skjerma" fra endel ting. Det positive er at du får se familien ofte(hvor ofte kommer an på posten tror jeg). Den ene posten jeg var på fikk jeg reise ut hver dag og hjemme hver helg.

Du har nok ikke så mye å frykte (jeg gjorde også det første gang jeg ble innlagt)

LYKKE TIL!!!

[meira]

Hei, selv hadde jeg en innleggelse, min aller første i påsken. Først på en akuttenhet, så en dps. Jeg vil anbefale deg å prøve å få til en innleggelse ved en dps istedet for en akuttpost, om det lar seg gjøre. For egen del hadde jeg ikke noe valg da jeg ble dårlig. På avdelingen jeg kom til først, var det en del veldig dårlige pasienter. Jeg følte det veldig godt å komme til en lettere dps avdeling.

Det føltes godt å komme inn et sted og slippe masken, slippe å ta meg sammen ovenfor tenåringsbarn, og familie, jeg var så fryktelig sliten.Jeg opplevde å bli sett, bli bedre under de fem ukene innlagt.

Noen ganger er det for stort sprik mellom hvordan jeg ønsker å være, kontra hvordan jeg er/føler meg. Når depresjonen får skikkelig tak, som i påsken, ble til slutt hverdagens krav håpløst å klare.

Håper du tar imot en innleggelse hvis du trenger det. Selv med familie , er dine egne behov også viktige å ivareta, ikke bare andres...