å høre på andres lidelse uten å bli berørt selv?

[Gjest balansekunstneren]

Dette lurer jeg veldig på. Hvordan er det mulig å ha det som jobb å høre på andre menneskers traumer uten at man blir påvirket psykisk av det selv, og uten å bli kynisk? Jeg tenker spesielt på psykologer som jobber med traumer. Er det den profesjonelle masken som hindrer at man blir berørt? Og klarer de samme menneskene å distansere seg når de hører om tragiske hendelser på nyhetene osv.

Jeg er spesielt fasinert over kreftsykepleiere og leger som jobber innen feltet som må ta samtaler med folk som har fått en dødsdom. Jeg tenker at det må være forferdelig , spesielt hvis det er et ungt menneske. Hvordan kan man gjøre denne jobben, uten at dagen blir preget av de tunge arbeidsoppgavene? Er det mulig å gjøre en god jobb her, hvis man selv er et veldig følelsesmenneske?

[Gjest det går fint]

Det er mulig. Det er ikke følelsenes innhold som bestemmer om du er en god hjelper. Du har en jobb å gjøre, og det er der fokuset skal være. Du må være i stand til å skille mellom deg selv og den andre. Kunne kjenne den andres smerte som nettopp det, den andres smerte, ikke din smerte. Og legge den av deg når det er tid for det. Dette er en treningssak. Og er en del av det å være profesjonell i sitt yrke.

[Gjest Risotta]

De hører jo på dette dagen lang.. Kan tenke meg at de blir ganske avslipet etterhvert... og ikke minst lei..

De skal jo hjelpe... Det er jo yrket deres..

Men jeg husker da jeg gikk til psykolog....så syntes jeg han virket kunstig ...som en skuespiller som bare sa replikkene sine slik de skulle sies... Jeg sa det jo til han også..

Når jeg oppdaget spillet hans ...da begynte jeg å lage mitt spill.. Jeg ga jamt F... til slutt.. Det er litt sårt også å utlevere seg til fremmende og så er man egentlig bare et nummer i rekka... En melkekartong på et rullebrett.... ;-)

Merkelig greie å gå til psykolog.. Tror ikke jeg orker det flere ganger, nei... HAr mer tro på at man er sin egen lykkes smed og at medisiner og bare legen hjelper veldig mye i mitt tilfelle...

[Gjest balansekunstneren]

De hører jo på dette dagen lang.. Kan tenke meg at de blir ganske avslipet etterhvert... og ikke minst lei..

De skal jo hjelpe... Det er jo yrket deres..

Men jeg husker da jeg gikk til psykolog....så syntes jeg han virket kunstig ...som en skuespiller som bare sa replikkene sine slik de skulle sies... Jeg sa det jo til han også..

Når jeg oppdaget spillet hans ...da begynte jeg å lage mitt spill.. Jeg ga jamt F... til slutt.. Det er litt sårt også å utlevere seg til fremmende og så er man egentlig bare et nummer i rekka... En melkekartong på et rullebrett.... ;-)

Merkelig greie å gå til psykolog.. Tror ikke jeg orker det flere ganger, nei... HAr mer tro på at man er sin egen lykkes smed og at medisiner og bare legen hjelper veldig mye i mitt tilfelle...

Det kan godt være som du sier at det blir en vane for dem, alt blir en repetisjon og det de konsenterer seg om er å stille de riktige spørsmålene og hvordan opplevelsene stemmer med teorien de har lært.

Men jeg lurer likevel på om det alltid er mulig å distansere seg. Spesielt hvis det likner på noe man har opplevd selv og som var smertefullt, og hvis personen er flink til å formidle sine følelser.

Jeg tenker at det er lettere å jobbe med døende pasienter hvis man selv ikke grubler så mye om hva døden er og hva som kommer etterpå. Eller hvis man er overbevist om at man skal til et bedre sted etterpå så hjelper det også.

Jeg tenker også at det er lettere å hjelpe pasienter hvis du selv ikke har opplevd deres traume. Jeg har aldri opplevd incest/overgrep så jeg blir ikke nødvendigvis så fryktelig emosjonelt innvolvert når de snakker om det i gruppa. Heller ikke spiseforstyrrelser. Men temaer som handler om svik/ignorering fra foreldre kan gjøre sterkt inntrykk på meg. Det samme med sorg.

Jeg kjenner igjen den følelsen av å være på samlebånd. Jeg prøvde en psykolog noen ganger. Når jeg satt der og han spurte meg ut om barndom etc, så fikk jeg følelsen av å prate med noen fra Norsk Gallup" Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?" Jeg fikk bare en følelse av at jeg var en del av rutinen, jeg følte ikke at jeg ble sett for den jeg var. Han kunne i det minste ha latt som det jeg sa var interessant.

[Gjest balansekunstneren]

Det er mulig. Det er ikke følelsenes innhold som bestemmer om du er en god hjelper. Du har en jobb å gjøre, og det er der fokuset skal være. Du må være i stand til å skille mellom deg selv og den andre. Kunne kjenne den andres smerte som nettopp det, den andres smerte, ikke din smerte. Og legge den av deg når det er tid for det. Dette er en treningssak. Og er en del av det å være profesjonell i sitt yrke.

Men er det enkelt dette her? Og er det avhengig av at du selv ikke har noen problemer på de områdene du skal hjelpe andre på?

Kan jeg selv hjelpe andre i en sorgprosess når jeg selv sliter med min egen sorg?

Hvis du selv tenker mye på døden, hvordan unngå at din egen angst blander seg opp i det hele?

Jeg husker Åsta-ulykken for over ni år siden. Min onkel hadde hovedansvaret med å identifisere likene og samtale med pårørende. Han er lege med svært lang erfaring i almenmedisin. Han ble preget i lang tid fremover pga dette. Han bodde hos oss en periode pga han bodde langt fra jobben. Jeg fikk derfor høre en del detaljer om ulykken som jeg skulle ønske jeg ikke hadde hørt. Jeg tenker at en slik jobb kanskje er enklere for en som er utdannet patolog/rettsmedisiner? De er kanskje vant til å distansere seg på en annen måte.

[Gjest det går greit]

Men er det enkelt dette her? Og er det avhengig av at du selv ikke har noen problemer på de områdene du skal hjelpe andre på?

Kan jeg selv hjelpe andre i en sorgprosess når jeg selv sliter med min egen sorg?

Hvis du selv tenker mye på døden, hvordan unngå at din egen angst blander seg opp i det hele?

Jeg husker Åsta-ulykken for over ni år siden. Min onkel hadde hovedansvaret med å identifisere likene og samtale med pårørende. Han er lege med svært lang erfaring i almenmedisin. Han ble preget i lang tid fremover pga dette. Han bodde hos oss en periode pga han bodde langt fra jobben. Jeg fikk derfor høre en del detaljer om ulykken som jeg skulle ønske jeg ikke hadde hørt. Jeg tenker at en slik jobb kanskje er enklere for en som er utdannet patolog/rettsmedisiner? De er kanskje vant til å distansere seg på en annen måte.

Jeg tror ikke det er enkelt for alle, og blir det for mye kan en risikere å bli avstumpet. Men enten forstår en hvordan det skal gjøres, eller så har en ikke sett det. Jeg tror ikke det har noe med å ikke bli berørt, for det skal en bli. Men en skal kunne kjenne godt på forskjellen på hva som er ens eget og hva som er andres. Da er det lettere å gå inn i det der og da og siden legge det fra seg. Selv har jeg opplevd mye dritt, men tror jeg er flink til dette. Det er ikke noen forskjell om jeg er oppe i det eller har oplevd f.eks overgrep. Du kan godt kjenne på andres smerte, men det er ikke medfølelsen som helbreder pasienten din. Man har en jobb å gjøre. Innlevelse og medfølelse kan være en del av det, men bare en liten del. Jeg tror det hjelper å ha noen år på baken for å fortså dette. Når jeg var yngre hadde jeg større problemer med det. Jeg har gått hos mange terapeuter og sett på dem. De har alle kunnet dette.

[Gjest det går fint]

De hører jo på dette dagen lang.. Kan tenke meg at de blir ganske avslipet etterhvert... og ikke minst lei..

De skal jo hjelpe... Det er jo yrket deres..

Men jeg husker da jeg gikk til psykolog....så syntes jeg han virket kunstig ...som en skuespiller som bare sa replikkene sine slik de skulle sies... Jeg sa det jo til han også..

Når jeg oppdaget spillet hans ...da begynte jeg å lage mitt spill.. Jeg ga jamt F... til slutt.. Det er litt sårt også å utlevere seg til fremmende og så er man egentlig bare et nummer i rekka... En melkekartong på et rullebrett.... ;-)

Merkelig greie å gå til psykolog.. Tror ikke jeg orker det flere ganger, nei... HAr mer tro på at man er sin egen lykkes smed og at medisiner og bare legen hjelper veldig mye i mitt tilfelle...

Det er ikke deres medfølelse som skal helbrede deg. Spiller du et spill med dem, kan du ikke forvente å få noe ut av terapien.

[Gjest det går fint]

Det kan godt være som du sier at det blir en vane for dem, alt blir en repetisjon og det de konsenterer seg om er å stille de riktige spørsmålene og hvordan opplevelsene stemmer med teorien de har lært.

Men jeg lurer likevel på om det alltid er mulig å distansere seg. Spesielt hvis det likner på noe man har opplevd selv og som var smertefullt, og hvis personen er flink til å formidle sine følelser.

Jeg tenker at det er lettere å jobbe med døende pasienter hvis man selv ikke grubler så mye om hva døden er og hva som kommer etterpå. Eller hvis man er overbevist om at man skal til et bedre sted etterpå så hjelper det også.

Jeg tenker også at det er lettere å hjelpe pasienter hvis du selv ikke har opplevd deres traume. Jeg har aldri opplevd incest/overgrep så jeg blir ikke nødvendigvis så fryktelig emosjonelt innvolvert når de snakker om det i gruppa. Heller ikke spiseforstyrrelser. Men temaer som handler om svik/ignorering fra foreldre kan gjøre sterkt inntrykk på meg. Det samme med sorg.

Jeg kjenner igjen den følelsen av å være på samlebånd. Jeg prøvde en psykolog noen ganger. Når jeg satt der og han spurte meg ut om barndom etc, så fikk jeg følelsen av å prate med noen fra Norsk Gallup" Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?" Jeg fikk bare en følelse av at jeg var en del av rutinen, jeg følte ikke at jeg ble sett for den jeg var. Han kunne i det minste ha latt som det jeg sa var interessant.

Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?"

Det er veldig vanlig at en skal gradere følelser og opplevelser når en går hos psykolog. Da blir en bevisstgjort, og senere kan en kanskje se at det er bevegelse i ens opplevelse.

En skal også bli berørt som terapeut. Der og da er det en menneskelig følelse når noen har det vondt, men fokuset ligger i å hjelpe. Man kan kjenne på andres smerte uten å gjøre den til sin egen. Og det er ikke graden på innlevelse som avgjør om en får hjelp.

Noen er dårlige terapeuter med lite innlevelse dog. Andre har mye innlevelse og er dårlige. Målet er å finne en som kan faget sitt. Det er mye omsorg og menneskekjærlighet i det. Terapeuten jeg går hos nå kjører meg temmelig hardt.

[Gjest balansekunstneren]

Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?"

Det er veldig vanlig at en skal gradere følelser og opplevelser når en går hos psykolog. Da blir en bevisstgjort, og senere kan en kanskje se at det er bevegelse i ens opplevelse.

En skal også bli berørt som terapeut. Der og da er det en menneskelig følelse når noen har det vondt, men fokuset ligger i å hjelpe. Man kan kjenne på andres smerte uten å gjøre den til sin egen. Og det er ikke graden på innlevelse som avgjør om en får hjelp.

Noen er dårlige terapeuter med lite innlevelse dog. Andre har mye innlevelse og er dårlige. Målet er å finne en som kan faget sitt. Det er mye omsorg og menneskekjærlighet i det. Terapeuten jeg går hos nå kjører meg temmelig hardt.

''Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?"''

Terapeuten sa ikke dette, det var følelsen jeg satt igjen med etter at han spurte meg ut. Jeg fikk en følelse av at svarene mine ikke var viktige, men det som var viktig var at jeg svarte noe, så han kunne notere det. Jeg er enig i at man må kunne gradere følelser iblant,at det kan være viktig men når alt blir gradering, blir det helt feil for meg. Når ingenting kan reflekteres eller diskuteres over så blir terapien for meg veldig teknisk. Og det fikser jeg ikke.

Jeg har heldigvis vært i terapi hos andre terapeuter hvor jeg har følt meg sett og ikke hatt følelsen av at jeg var et objekt.

[Skyer]

Det kan godt være som du sier at det blir en vane for dem, alt blir en repetisjon og det de konsenterer seg om er å stille de riktige spørsmålene og hvordan opplevelsene stemmer med teorien de har lært.

Men jeg lurer likevel på om det alltid er mulig å distansere seg. Spesielt hvis det likner på noe man har opplevd selv og som var smertefullt, og hvis personen er flink til å formidle sine følelser.

Jeg tenker at det er lettere å jobbe med døende pasienter hvis man selv ikke grubler så mye om hva døden er og hva som kommer etterpå. Eller hvis man er overbevist om at man skal til et bedre sted etterpå så hjelper det også.

Jeg tenker også at det er lettere å hjelpe pasienter hvis du selv ikke har opplevd deres traume. Jeg har aldri opplevd incest/overgrep så jeg blir ikke nødvendigvis så fryktelig emosjonelt innvolvert når de snakker om det i gruppa. Heller ikke spiseforstyrrelser. Men temaer som handler om svik/ignorering fra foreldre kan gjøre sterkt inntrykk på meg. Det samme med sorg.

Jeg kjenner igjen den følelsen av å være på samlebånd. Jeg prøvde en psykolog noen ganger. Når jeg satt der og han spurte meg ut om barndom etc, så fikk jeg følelsen av å prate med noen fra Norsk Gallup" Når du tenker tilbake på barndommen din, vil du si at den var ekstremt dårlig, litt dårlig, nøytral, god, eller svært god?" Jeg fikk bare en følelse av at jeg var en del av rutinen, jeg følte ikke at jeg ble sett for den jeg var. Han kunne i det minste ha latt som det jeg sa var interessant.

Som en del av min jobb snakker jeg med jevne mellomrom mye med mennesker som snart skal dø av alvolig sykdom. Jeg opplever det ikke som forferdelig, - derimot opplever jeg det ofte som lærerikt og givende, selv om det noen ganger kan være krevende.

Jeg er opptatt av prosessen denne personen er i, og hvordan jeg på best mulig måte kan støtte dette mennesket profesjonelt. I denne prosessen tenker jeg lite på personlige følelser, som f.eks redsel for døden. Fokuset er et annet sted.

Jeg blir berørt av menneskers historie og smerte, men aldri i den grad at jeg gjør den til min egen. Noen ganger deler jeg historier med kollegaer for å lufte ut etter samtaler som har vært spesielle, men jeg tar ikke sånne ting med meg hjem.

Man bruker en profesjonell side av seg selv, og det blir helt anderledes enn når man f.eks møter det samme i privatlivet.

[Gjest Risotta]

Det er ikke deres medfølelse som skal helbrede deg. Spiller du et spill med dem, kan du ikke forvente å få noe ut av terapien.

Du skulle bare visst hvor dårlig det hele var.. Ogmed følelse var jeg ikke ute etter...

Men det er jo rart å snakke med folk og de trekker ikke på ei mine når man legger ut om sitt innerste...slik kan psykologer være...

Og når jeg kom dit satt han bare og så på meg.. klart jeg holdte kjeft og gjorde det samme igjen.. Stirret på han og han på meg... Sikkert en form for terapi det også... Han syntes sikkert jeg var frekk og vanskelig.. Men når det var så dårlig så skulle han jammen få bryne seg.. Det var jo det han var utdannet til...

[Gjest det går greit]

Du skulle bare visst hvor dårlig det hele var.. Ogmed følelse var jeg ikke ute etter...

Men det er jo rart å snakke med folk og de trekker ikke på ei mine når man legger ut om sitt innerste...slik kan psykologer være...

Og når jeg kom dit satt han bare og så på meg.. klart jeg holdte kjeft og gjorde det samme igjen.. Stirret på han og han på meg... Sikkert en form for terapi det også... Han syntes sikkert jeg var frekk og vanskelig.. Men når det var så dårlig så skulle han jammen få bryne seg.. Det var jo det han var utdannet til...

Jeg er helt enig med deg i at en ikke kan gå hos terapeuter som fullstendig legger igjen personligheten og menneskeligheten utenfor terapirommet. Mennesker skal jo responere på et annet menneske på et eller annet vis. Jeg har opplevd dette også, og sluttet. Det ble ekstremvarianten den andre veien.

[Gjest balansekunstneren]

Som en del av min jobb snakker jeg med jevne mellomrom mye med mennesker som snart skal dø av alvolig sykdom. Jeg opplever det ikke som forferdelig, - derimot opplever jeg det ofte som lærerikt og givende, selv om det noen ganger kan være krevende.

Jeg er opptatt av prosessen denne personen er i, og hvordan jeg på best mulig måte kan støtte dette mennesket profesjonelt. I denne prosessen tenker jeg lite på personlige følelser, som f.eks redsel for døden. Fokuset er et annet sted.

Jeg blir berørt av menneskers historie og smerte, men aldri i den grad at jeg gjør den til min egen. Noen ganger deler jeg historier med kollegaer for å lufte ut etter samtaler som har vært spesielle, men jeg tar ikke sånne ting med meg hjem.

Man bruker en profesjonell side av seg selv, og det blir helt anderledes enn når man f.eks møter det samme i privatlivet.

Disse menneskene, er de i all aldre, eller er det mest eldre? Jeg tenker med meg selv at jeg sikkert hadde taklet bedre å jobbe med eldre som skulle dø, enn unge som har hele livet foran seg. Gjør det noen forskjell for deg?

[Skyer]

Disse menneskene, er de i all aldre, eller er det mest eldre? Jeg tenker med meg selv at jeg sikkert hadde taklet bedre å jobbe med eldre som skulle dø, enn unge som har hele livet foran seg. Gjør det noen forskjell for deg?

De som jeg snakker om her er voksne mennesker, som er midt i livet, og som får en alvorlig sykdom, som kreft. Som uten sykdommen ville hatt mange år foran seg.

Jeg er ofte i kontakt med gamle mennesker også, men det blir en helt ennen problemstiling. Gamle mennesker har ofte et natulig forhold til det å dø, og jeg har også møtt gamle mennesker som ser fram mot å dø...uten at de virker deprimerte.

[Gjest det går fint]

Jeg er helt enig med deg i at en ikke kan gå hos terapeuter som fullstendig legger igjen personligheten og menneskeligheten utenfor terapirommet. Mennesker skal jo responere på et annet menneske på et eller annet vis. Jeg har opplevd dette også, og sluttet. Det ble ekstremvarianten den andre veien.

_respondere_