Kjære NHD.

[Gjest ødelagt vennskap.]

I frykt for å dø, så lever jeg enda...Jeg er i andres øyne, en ressurs, en som hjelper til osv. Men samtidig så er jeg det stikk motsatte..

Har den siste tiden mottatt en del stygge, men sanne meldinger fra en venninne.

Jeg har panikkangst, og du kan gange det med to...hyperventilerer og styrer, takler ikke veien ut der de bor... Klarte ikke å kjøre dit med 25 mg vival i kroppen en gang..

Jeg forstår at folk blir fortvilet, men samtidig, så gjør jeg så godt jeg kan...har mann, barn, er butikksjef osv.

Men jeg tar meg litt nær av disse mld jeg får. Hun legger de gjerne ut offentlig på facebook osv.

Er det meg det er noe galt med? Kanskje jeg glemmer å gi en beskjed, men jeg har en hel familie å ta meg av..hun har bare seg selv..

[Gjest skullemantro]

Du bør ikke en gang forsøke å kjøre bil med 25 mg Vival i kroppen.

Utover det kan man dessverre ikke forvente at folk som ikke har vært fanget av angstens klør skal forstå noe som helst av det. De kan lytte og være medfølende, gi rom, tid og omtanke - men ikke forstå. En del blir til slutt overmattet av at nå er det for mye, de har gått på akkord med seg selv i å forsøke å være der for....De blir rett og slett slitne av at alt skal handle om angst, ikke fikse, ikke kunne stille opp, være deltagende etc etc.

Det høres ut til at din venninne har nådd et slikt punkt og det mest nærliggende å foreslå er at dere tar en god pause fra hverandre. Du kan imidlertid oppfordre henne til å la dette være en sak mellom dere og ikke til almenn beskuelse. Såpass burde hun forstår av dette....