Hvordan leve med ektefelle med angst.

[Gjest kv 45]

Jeg er en kvinne på 45 år, har i mange år vært gift med samme mann, Livet har vel gått opp og ned, men jeg har slitt med min ektefelle som har angst for å reise, flyskrekk etc. Han har også en forelder som har hatt det på samme måte i alle år. Det virker som alt bare blir verre og verre, Jeg har sagt at han må søke hjelp, livskvaliteten for han og meg er ikke god, Jeg trenger å glede meg over ferie, men i stedet blir det å prøve å holde humøret opp, det var oftes verst når ungene var små, men jeg vet ikke om jeg orker dette, jeg føler ikke at jeg er støttende nok, jeg savner å glede meg over livet og glede meg til at vi skal gjøre noe i sammen, Jeg har alltid ventet på at det skulle bli bedre, men nå ser det ut som det blir heller motsatt, jeg har vel ikke helt vært klar over hvor ille det har vært for han, jeg har også alltid blitt irritert på hans forelder som er så engstelig når vi skulle ut å reise, bare en liten helgetur, har alltid ment at den heller burde glede seg over at vi gleder oss. Det er bare jeg som vet hvordan det et, ingen andre venner eller foreldre blir fortalt hvor ille eks. flyskrekken er, det blir heller sagt på en morsom måte, noe som ikke jeg alltid syntes, når vi i ukesvis har slitt oss gjennom en downperiode. Jeg vet ikke helt om jeg forklarer meg på en god måte, men jeg føler at mye av det som vi skulle ha sammen blir borte, og at jeg blir som en pleier i stedet. Og jeg trenger litt råd hva jeg skal gjøre, for jeg tenker mye på å skilles, å prøve å skape meg ett liv som er litt mer glede. Vi har jo gode perioder inn imellom, men det farges av hvordan det er i perioder.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal nevne to forhold:

1. En velger ikke å få en sykdom. En kan ikke bebreides for det. Hva en imidlertid gjør når en har en sykdom, er et valg. En kan velge å la seg behandle av hensyn til seg selv og/eller av hensyn til sin familie. Om en velger å ikke la seg behandle, velger en at også familien skal slite med ens egen sykdom. Selv synes jeg det er utrolig egoistisk.

2. Grovt sett synes jeg at jeg kan dele d eengstelige i to grupper. Den ene gruppen er ikke fornøyd med å ha angst med all den begrensning av livsutfoldelse og livskvalitet den fører med seg. De søker behandling, de utfordrer seg så langt de kan, og de legger stor energi i å bli bedre.

Den andre gruppen slår seg til ro i sitt snevre liv med liten livsutfoldelse. De har ikke ambisjoner om endring, og det virker på meg som de ikke er nysgjerrige på det livet har å by på. Jeg oppfatter dem som "åndslate".

Du må dessverre helt alene vurdere i hvilken gruppe din mann er, og hva konsekvensene av dette skal være for dine valg videre.

[Gjest Vet hvordan du har det!]

Dette er akkurat som å lese om min mann. Men vi har ikke barn sammen. Helt forferdelig å sitte på flyet og glede seg til sol og varme, og ikke kunne dele den gleden med mannen sin fordi han sitter der mutt og i angst helt frem til man er kommet på hotellet.

Nå er ikke vi lenger sammen da, og han hadde også sosial fobi og angst over å ikke være interessant nok blandt andre (som gjorde at han ofte ga seg ut til å være mer interessant enn han var osv), men ja, det er utrolig slitsomt.

[LillaLidda]

heisann

Jeg skjønner godt at det er tungt og leve sammen med en som har angst. Jeg er en person som har slitt mye med generell angst, sosial angst ved en følge av depresjon. Det verste med psykiske plager er at ingen vet hvor forferdelig det er før man har opplevd det selv, jeg er vokst opp med en mor med angst og det var veldig tungt i perioder.

Jeg og min ektemann var så langt nede for en tid siden når verken psykolog eller medikamenter virket, så vi tok et selvutviklingskurs (silva ultramind ESP) der du får "redskap" til å jobbe med deg selv. Det gikk bare dager etter det kurset før verden ikke virket SÅ farlig lenger. I løpet av noen uker var depresjonen borte, angsten mildnet betydelig og i dag er jeg ikke redd noe, livet mitt tok en helomvendig og nå er jeg frisk, det reddet ekteskapet vårt og livet mitt har aldri vært bedre!!!!

Jeg anbefaler det kurset på det sterkeste for dere begge! Det vil hjelpe deg i din hverdag og det vil hjelpe mannen din på veien mot en angstfri tilværelse.

Gå på google.no og søk på Silva Ultramind ESP så finner du nettsiden med kursoversikt og påmelding. Det holdes kurs i hele Norge og sesongen starter til høsten, så i løpet av sommeren vil det komme opp når og hvor kommende kurs er.

Lykke til, jeg håper alt ordner seg for dere.

[ink1365380698]

Skal nevne to forhold:

1. En velger ikke å få en sykdom. En kan ikke bebreides for det. Hva en imidlertid gjør når en har en sykdom, er et valg. En kan velge å la seg behandle av hensyn til seg selv og/eller av hensyn til sin familie. Om en velger å ikke la seg behandle, velger en at også familien skal slite med ens egen sykdom. Selv synes jeg det er utrolig egoistisk.

2. Grovt sett synes jeg at jeg kan dele d eengstelige i to grupper. Den ene gruppen er ikke fornøyd med å ha angst med all den begrensning av livsutfoldelse og livskvalitet den fører med seg. De søker behandling, de utfordrer seg så langt de kan, og de legger stor energi i å bli bedre.

Den andre gruppen slår seg til ro i sitt snevre liv med liten livsutfoldelse. De har ikke ambisjoner om endring, og det virker på meg som de ikke er nysgjerrige på det livet har å by på. Jeg oppfatter dem som "åndslate".

Du må dessverre helt alene vurdere i hvilken gruppe din mann er, og hva konsekvensene av dette skal være for dine valg videre.

Hva med oss som prøver, og prøver å utfodre oss selv, sliter med psykossoatiske plager som til tilder er invalidiserende, og ikke tåler mediner som kunne hjulpet.

Hva er jeg?

[ink1365380698]

Dette er akkurat som å lese om min mann. Men vi har ikke barn sammen. Helt forferdelig å sitte på flyet og glede seg til sol og varme, og ikke kunne dele den gleden med mannen sin fordi han sitter der mutt og i angst helt frem til man er kommet på hotellet.

Nå er ikke vi lenger sammen da, og han hadde også sosial fobi og angst over å ikke være interessant nok blandt andre (som gjorde at han ofte ga seg ut til å være mer interessant enn han var osv), men ja, det er utrolig slitsomt.

Herregud, sier jeg bare. Bortkjemt eller hva---. At mannen din var mutt fordi han hadde angst for å fly??? Og det var ille for deg ???- hvordan tror du han hadde det som nok hadde mobilisert allt han greide for å tilfredstille dine krav---- å virkelig gå inn i ett fly. Nei fy søren.

[Gjest konsalik]

Hva med oss som prøver, og prøver å utfodre oss selv, sliter med psykossoatiske plager som til tilder er invalidiserende, og ikke tåler mediner som kunne hjulpet.

Hva er jeg?

Du er veldig uheldig, vil nå jeg si.