Paranoid personlighetsforstyrrelse

[Gjest Fortvilet og utslitt pårørende]

19 desember 2002 svarte dere på et spørsmål angående paranoid personlighetsforstyrrelse [PP]. I svaret dengang var det trekt fram 7 ulike indikasjoner på denne diagnosen. Et familiemedlem har en alvorlig kronisk sykdom; cerebellar atrofi/ataksi. For oss som er rundt er det vanskelig nok å leve med denne diagnosen og dens fysiske følger. Men som ikke det var nok, virker det som om denne sykdommen også suppleres med diagnosen PP, med minst 5 av de 7 indikasjonene. Derfor har jeg noen spørsmål angående PP: - Vet man selv at man har en slik lidelse, eller er det bare de nærmeste som merker det? - Dersom den syke ikke selv er ser sykdommen sin; hvordan kan andre sørge for at vedkommende får nødvendig hjelp?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange vet ikke at de har en slik lidelse. Derimot kan mange få innsikt i det om de blir forklart det av en kompetent person. Dette er inngangen til behandling som er små doser antipsykotika (=antiskeptika).

[Gjest Fortvilet og utslitt pårørende]

Mange vet ikke at de har en slik lidelse. Derimot kan mange få innsikt i det om de blir forklart det av en kompetent person. Dette er inngangen til behandling som er små doser antipsykotika (=antiskeptika).

Jeg vil gjerne omformulere ett av spørsmålene angående PP stilt i går, 16/6. Dersom den syke selv fornekter både påvist sykdom og muligheten for psykisk følgesykdom: hvordan kan jeg da som nærmeste pårørende sørge for at ektefelle blir underlagt nødvendig undersøkelse/behandling? Er det slik at den syke selv må ta initiativ til behandling? Kan jeg som nærmeste pårørende kreve at ektefelle undersøkes (mot vedkommendes egen vilje)? Eller må jeg bare finne meg i sykdommen og dens påvirkning av familien? Er er spesielt bekymret for virkningen av situasjonen i forhold til barnet vårt.