Psyke og kjærlighetsforhold - Bør man prøve?

[Isolde30]

Jeg har slitt med angst og depresjoner i flere år, og har av denne grunn holdt meg unna seriøse forhold de siste 6 årene. Jeg har ikke vært særlig intressert i menn eller sex, og har innsett at jeg har det best alene.

Nå har jeg imidlertid gått hen og fått en "crush" på en bekjent. Vi er single begge to, og utenom min psykdom skulle det ikke være noe i veien for at jeg skulle prøve å satse på å bli bedre kjent med ham for å se hva det førte til.

Jeg går på SSRI og har hatt en bra virkning av det i de siste mnd, men føler meg langt fra frisk ennå. Jeg har slitt med veldig dårlig selvbilde i mange år og er redd for å bli såret. På den annen side kjenner jeg at følelsene for denne mannen får fokuset litt unna alle mine andre problemer i hverdagen.

Er det noe vits i å prøve å innlede noe forhold når man er i min situasjon? Jeg er veldig redd for å bli sykere igjen hvis dette går til helvete.Bør jeg holde meg unna ham til jeg enten blir "frisk" eller at følelsene går over?

[Gjest sahoda]

Jeg forstår at du engster deg for å bli såret, det frykter alle som rammes av kjærligheten, være seg syk eller frisk. Personlig klarer jeg allikevel ikke å holde meg unna Jeg for ta smellen hvis/når den kommer. Det er altfor mye jeg føler at jeg går glipp av hvis jeg skulle forsøke å beskytte meg mot en sorg/nedtur som kanskje aldri kommer. Jeg lever selv med en angstlidelse og forstår i høyeste grad din uro, men jeg sier go for it!

[FGT]

Hva håper du dette skal føre til ? Håper du at dette er noe som skal vare ? Fører dette til noe mellom dere, så må du også kunne takle den forpliktelse å være bundet. er du rede til det ? Det kan ofte være klokt å vente, da er ingen skade skjedd. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det.

[Isolde30]

Hva håper du dette skal føre til ? Håper du at dette er noe som skal vare ? Fører dette til noe mellom dere, så må du også kunne takle den forpliktelse å være bundet. er du rede til det ? Det kan ofte være klokt å vente, da er ingen skade skjedd. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det.

Huff, nei jeg tror ikke jeg er klar for det. På en måte synes jeg at jeg snart har ventet lenge nok, men på den annen side har jeg jo angst med tanke på dette forholdet, som ikke har startet engang, allerede nå.

Jeg håper bare at jeg kan få et normalt liv sammen med noen etterhvert, før jeg blir for gammel og skadd av å ha vært for lenge alene.

[Gjest initiativ]

Hva håper du dette skal føre til ? Håper du at dette er noe som skal vare ? Fører dette til noe mellom dere, så må du også kunne takle den forpliktelse å være bundet. er du rede til det ? Det kan ofte være klokt å vente, da er ingen skade skjedd. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det.

Men det er da ingenting som detter opp i fanget på en og blir liggende der hvis en ikke velger å ta i mot. Litt initiativ må en ha selv, ellers skjer der intet i livet. Det er ikke og skal ikke være helt trygt og smertefritt å leve.

[FGT]

Men det er da ingenting som detter opp i fanget på en og blir liggende der hvis en ikke velger å ta i mot. Litt initiativ må en ha selv, ellers skjer der intet i livet. Det er ikke og skal ikke være helt trygt og smertefritt å leve.

Det er helt sant, men en må ta i betraktning helsa, og få en god kommunikasjon med partneren, slik at en ikke risikerer at vinningen går opp i spinningen, som det heter.

[FGT]

Huff, nei jeg tror ikke jeg er klar for det. På en måte synes jeg at jeg snart har ventet lenge nok, men på den annen side har jeg jo angst med tanke på dette forholdet, som ikke har startet engang, allerede nå.

Jeg håper bare at jeg kan få et normalt liv sammen med noen etterhvert, før jeg blir for gammel og skadd av å ha vært for lenge alene.

Vet ikke hvor gammel du er, eller hva du vil oppnå med ditt forhold, men jeg vet av efaring som har vært gift i 30 år, at den dagen jeg gikk inn i et såkalt forhold med mine begrensinger, av det jeg kunne gi så har dette skapt mange frustasjoner og slitaser, selv om vi sitter her i dag med to flotte voksne barn og barnebarn.

[Gjest Heiheiheijajaja]

Det er ikke slik at man skal vente på noe som kanskje kan komme til å skje, eller forskanse seg bak murer som er trygge men intetsigende.

Livet leves bare en gang, og hvis du liker ham, så nyt livet da vel! Ikke noe er vel mer hemmende for en depresjon enn litt lykke!

Kan hende går det ikke bra, men kan hende går det bra også. Det kan du ikke vite dersom du sitter hjemme og venter på å bli frisk fra depresjon og angst.

Jeg mener absolutt du skal leve livet ditt! Nå liker du denne mannen, så fint! Da kan du bli bedre kjent med ham! :-)

[Gjest YotoHama]

Jeg ser frykten din, og har det på samme måte. Min største frykt er at familien og vennene til den personen jeg har blitt glad i, skal gjennomskue mine svakheter. Jeg sliter vel med en grad av sosial angst, i og med at foreldrene til denne personen er de jeg frykter mest. Vil ikke fremstå som en taper som svetter i hendene når vi møtes osv. Men jeg har bestemt meg for å gi det et forsøk. Better to have loved and lost, than to never have loved at all.... + at alle vet hva det vil si å være engstelig for ting tror jeg. Åpenhet er viktig.

[Isolde30]

Jeg ser frykten din, og har det på samme måte. Min største frykt er at familien og vennene til den personen jeg har blitt glad i, skal gjennomskue mine svakheter. Jeg sliter vel med en grad av sosial angst, i og med at foreldrene til denne personen er de jeg frykter mest. Vil ikke fremstå som en taper som svetter i hendene når vi møtes osv. Men jeg har bestemt meg for å gi det et forsøk. Better to have loved and lost, than to never have loved at all.... + at alle vet hva det vil si å være engstelig for ting tror jeg. Åpenhet er viktig.

Jeg har "loved and lost" før, og det er nettopp derfor jeg er så skeptisk. Det med foreldre og venner er ikke noe jeg bryr meg særlig om, det er å ikke være bra nok for ham jeg bryr meg om. Jeg ville jo aldri ha innledet et forhold til et menneske som meg selv i hvert fall! Denne usikkerheten har tatt livet av et par forhold før.

[Isolde30]

Vet ikke hvor gammel du er, eller hva du vil oppnå med ditt forhold, men jeg vet av efaring som har vært gift i 30 år, at den dagen jeg gikk inn i et såkalt forhold med mine begrensinger, av det jeg kunne gi så har dette skapt mange frustasjoner og slitaser, selv om vi sitter her i dag med to flotte voksne barn og barnebarn.

Det er akkurat det som er mitt poeng. Jeg innser mine begrensninger og det vil være dumt å satse på noe som er dømt til å mislykkes (alle forhold tar jo slutt engang) uansett. Når man knapt orker å leve med seg selv, kan man vel ikke regne med at andre skal å leve med en.

[Gjest YotoHama]

Jeg har "loved and lost" før, og det er nettopp derfor jeg er så skeptisk. Det med foreldre og venner er ikke noe jeg bryr meg særlig om, det er å ikke være bra nok for ham jeg bryr meg om. Jeg ville jo aldri ha innledet et forhold til et menneske som meg selv i hvert fall! Denne usikkerheten har tatt livet av et par forhold før.

Hvordan utarter angsten din seg da? Vi har det nok litt forskjellig i grunn, for jeg vet at jeg er god nok for den personen jeg har fått et godt øye til, men vet også at jeg må forholde meg til vennene og foreldrene hvis jeg skal gå videre med det.. Dette skaper veldig angst og fortvilelse for meg. På andre områder klarer jeg meg fint i hverdagen.

Kjærlighetssorg er noe alle opplever fra tid til annen. For mange flere ganger i livet. Det viktigste er at personen du har fått et crush på er inneforstått med problemene dine. Hvis du åpner deg på et tidlig stadie og forteller at du har visse ting i hverdagen som du sliter med, vil det nok være enklere for dere å ta stilling til om dere vil ta dette et hakk videre.. Tydeligvis er det ett eller annet unikt i deg som denne personen har blitt grepet av. Jeg mener at de som på overflaten altid syntes å ha det bra og ikke har noen bekymringer, er de som skjuler mest.

Noen mennesker tror jeg ikke har noen psykiske begrensninger, men alle har erfart angst på en eller annen måte. Nå vet jeg ikke om hvilken angstform du har eller hva som utløser angsten din, men jeg vet med meg selv at jeg ikke vil gi opp drømmen om å finne en person som kan tolerere mine begrensninger og rariteter. I så fall så får jeg tåle å bli avvist gang på gang, men at jeg i en liten periode å føle meg normal og lykkelig når jeg står i det.

Kjærlighetssorg går over, og er ikke på noen måte så skummel som tanken å sitte alene i en leilighet hele livet. Uten å kunne ha noen å kunne dele gleder og sorger med.

Livet er ikke ment til å leves helt alene. Sammen er vi sterke, og kanskje denne personen syntes du er god nok, men at din indre stemme mener det stikk motsatte. Den skal du slutte å høre på.

Håper du slår til på lykke invitasjonen

[FGT]

Det er akkurat det som er mitt poeng. Jeg innser mine begrensninger og det vil være dumt å satse på noe som er dømt til å mislykkes (alle forhold tar jo slutt engang) uansett. Når man knapt orker å leve med seg selv, kan man vel ikke regne med at andre skal å leve med en.

Det er her det kan være vanskelig, men det er ikke sikkert at han syntes du er så vanskelig å leve med, slik som du syntes. Du kan ha egenskaper som han kan sette pris på mer en du aner, men her snakker jeg om grunnlegende ting for at et forholdet kan fungere. Etter hvert vil det vise seg om du har, eller klarer å gi det. Det er her det meste står eller faller. Du må ha det som skal til, for også å ta vare på deg selv, stå sterkt. Det samme må også han, selvfølgelig. Sånn ville jeg i hvert fall ha tenkt, hvis jeg i dag skulle gå inn i et forhold

[Gjest xbellax]

Må dere gifte dere med en gang da? Det er fullt mulig å ta det rolig og gå sakte frem. Et godt råd til deg fra meg er å la vedkommende bli litt kjent med deg før åpner opp og forteller hva du strever med. Ta en dag av gangen, bli kjent med ham, la ham bli kjent med deg, fortsett å jobb med deg selv og jobb for å bli bedre.

[Gjest xbellax]

Jeg ser frykten din, og har det på samme måte. Min største frykt er at familien og vennene til den personen jeg har blitt glad i, skal gjennomskue mine svakheter. Jeg sliter vel med en grad av sosial angst, i og med at foreldrene til denne personen er de jeg frykter mest. Vil ikke fremstå som en taper som svetter i hendene når vi møtes osv. Men jeg har bestemt meg for å gi det et forsøk. Better to have loved and lost, than to never have loved at all.... + at alle vet hva det vil si å være engstelig for ting tror jeg. Åpenhet er viktig.

Du skriver: " Min største frykt er at familien og vennene til den personen jeg har blitt glad i, skal gjennomskue mine svakheter. Jeg sliter vel med en grad av sosial angst, i og med at foreldrene til denne personen er de jeg frykter mest. Vil ikke fremstå som en taper "

Konkret hva er dine svakheter, mener du den sosiale angsten? Er DET en svakhet? Det er en sykdom det, og det er også noe du kan bli bedre og tilogmed frisk av. Tro meg når jeg sier at alle strever vi med noe, alle sitter på sin lille ensomme øy og er smånervøse for hva andre synes. Du er ingen taper, du strever med sosial angst (som du forhåpentligvis jobber med) å streve psykisk kvalifiserer ikke for taper stempel. Det å gi opp, gi faen, la alt skure å gå og frita seg alt ansvar, det er å være taper.

[Gjest xbellax]

Jeg har "loved and lost" før, og det er nettopp derfor jeg er så skeptisk. Det med foreldre og venner er ikke noe jeg bryr meg særlig om, det er å ikke være bra nok for ham jeg bryr meg om. Jeg ville jo aldri ha innledet et forhold til et menneske som meg selv i hvert fall! Denne usikkerheten har tatt livet av et par forhold før.

Vær på vakt der, for det er faktisk slitsom å være i forhold med noen som stadig trenger bekreftelser. Trekk pusten dypt og tenk at (vel forsøk å tenk da..) at hvorfor skulle ikke han like deg? Ja, du har strevd med depresjoner og angst men du skal ut av det der, og hvem faen har da ikke strevd med livet sitt på et eller annet tidspunk?

[Gjest xbellax]

Hva håper du dette skal føre til ? Håper du at dette er noe som skal vare ? Fører dette til noe mellom dere, så må du også kunne takle den forpliktelse å være bundet. er du rede til det ? Det kan ofte være klokt å vente, da er ingen skade skjedd. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det.

Livet er for kort til å mure seg inne å vente. Det er fullt mulig å gå sakte frem, .det trenger sjelden være alt eller intet.