psykiatere som sliter med sosial angst, problem?

[Gjest terapisøker]

Fysioterapeuten min fortalte at han hadde vært i videreutdanning på en psykiatrisk klinikk. På møtene de hadde på klinikken så var alltid stolen nærmest døren reservert til en psykiater som led at sosial angst. Derfor turde hun ikke å sitte nærmere.

Kan man gjøre en god jobb som psykiater når en selv har sosial angst? Eller hva om man er periodedranker, eller lider av panikkangst?

[FGT]

Det tror jeg. Hvis en er interessert i å hjelpe andre, så ser jeg det som en stor fordel av å ha erfaring med problemene. Men det kan jo ikke alltid være like lett å gjennomføre kanskje. Jeg vil jo skille mellom psykisk syke, og det å bli slaveavhengi av noe, altså noe en kan slutte med. Men mange av de også før et ønske å hjelpe andre, når de selv har sluttet.

[Gjest xbellax]

Jeg er av den oppfatning av at har man en alvorlig psykiatrisk lidelse som er ute av kontroll har man virkelig ingen ting å gjøre i yrker hvor man møter skjøre sjeler. Selv om man sliter selv på ulike områder i livet betyr ikke det at man ikke er istand til å hjelpe andre. Sosial angst er ufattelig vondt og hemmende, men jeg setter ikke spørsmålstegn ved hennes/hans kompetanse av den grunn.

[bibben]

Jeg er av den oppfatning av at har man en alvorlig psykiatrisk lidelse som er ute av kontroll har man virkelig ingen ting å gjøre i yrker hvor man møter skjøre sjeler. Selv om man sliter selv på ulike områder i livet betyr ikke det at man ikke er istand til å hjelpe andre. Sosial angst er ufattelig vondt og hemmende, men jeg setter ikke spørsmålstegn ved hennes/hans kompetanse av den grunn.

Hei bella )

Hva mener du i denne sammenhengen med "ute av kontroll"? Vil du mene at det er greit å jobbe med andre mennesker hvis man er medisinert riktig og har fått "balansert" lidelsen?

Beste hilsener fra

[frosken]

Hei bella )

Hva mener du i denne sammenhengen med "ute av kontroll"? Vil du mene at det er greit å jobbe med andre mennesker hvis man er medisinert riktig og har fått "balansert" lidelsen?

Beste hilsener fra

Ditt spørsmål reiser vel egentlig to ulike problemstillinger: 1. Er det ok for pasientene om en behandler er i den situasjonen du skisserer? , og 2. Er det ok for den personen som har lyst til å jobbe som behandler å gjøre dette?

[Gjest terapisøker]

Jeg er av den oppfatning av at har man en alvorlig psykiatrisk lidelse som er ute av kontroll har man virkelig ingen ting å gjøre i yrker hvor man møter skjøre sjeler. Selv om man sliter selv på ulike områder i livet betyr ikke det at man ikke er istand til å hjelpe andre. Sosial angst er ufattelig vondt og hemmende, men jeg setter ikke spørsmålstegn ved hennes/hans kompetanse av den grunn.

Jeg tenker at det ville vært vanskelig å ha henne som terapeut hvis hun var redd for meg. Jeg er avhengig av en viss trygghet hos terapeuten for å bli trygg selv. det innebærer også at de må ha sortert ut hva som er egne følelser og hva som er andres.

Og hvordan hadde det gått hvis jeg hadde hatt behov for å konfrontere henne? Ville hun løpt ut av rommet? fått et panikkanfall? Kanskje det hadde endt med at jeg hadde syntes så synd på henne at jeg hadde tatt så mye hensyn og ikke fått noe ut av terapien?

Jeg synes det er kjempeflott hvis psykiatere selv har kjent på psykiske problemer. men jeg synes det er problematisk hvis de sliter med det mens de har pasientkontakt. Det kan bli forvirrende for pasienten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kan gjøre en god jobb som psykiater om en har sosial angst. Har en imidlertid ikke kommet lengre enn at en må ha en egen stol nærmest døren, ville jeg ikke hatt denne psykiateren i arbeid ved vår avdeling. Det samme gjelde panikkangst.

Alkoholproblemer/rusproblemer og behandlerrolle er etter min mening uforenelig.

[Gjest xbellax]

Hei bella )

Hva mener du i denne sammenhengen med "ute av kontroll"? Vil du mene at det er greit å jobbe med andre mennesker hvis man er medisinert riktig og har fått "balansert" lidelsen?

Beste hilsener fra

Hei bibbs! Skal forsøke forklare litt mer:

Jeg tenker at dersom lidelsen vedkommende har ikke er under kontroll har man intet å gjøre i yrker hvor man er i nær kontakt med skjøre sjeler. Ofte ser jeg at mennesker som sliter bruker deres lidelse på en besynderlig måte, de sier feks; "jeg er syk og jeg vet hvordan det er å ha panikkangst/borderline/bipolar etc, ergo er jeg en dyktig pleier/behandler", et slikt resonnement er helt på viddene og ikke minst uhyre uprofesjonelt. Jeg blir provosert når jeg hører om mennesker som likevel kjører på med full jobb og sier at "det hjelper å ha noe å gjøre", klart det hjelper å ha noe å gjøre men det er IKKE pasientene dine som skal gjøre deg frisk. Og om man på død og liv skal jobbe med mennesker når man selv er psykisk syk må man ha vett til å se at man vil rett og slett ikke gjøre en god jobb, å likevel velge å fortsette er intet annet enn egoistisk. Og har ikke vedkommende innsikt nok til å forstå at å jobbe i nær kontakt med andre mennesker som sliter når man er ustabil og med en lidelse som er "ute av kontroll" bør kolleger og sjef gjøre noe. Hva jeg mener med "ute av kontroll" er ustabilitet, ubehandlet, evt umedisinert. Personer som derimot har en hel del innsikt, som har fått sin lidelse under kontroll, som også har vært stabil i _lang tid_ før de begynner i slike jobber og dermed har fått den avstand til sykdommen som faktisk er nødvendig, - vel det er noe helt annet. DA kan vi snakke om at de kan bruke sine erfaringer i møte med pasienten. "Alle" kommer til å slite en eller annen gang i løpet av livet, det er bare slik det er; livet er hardt. Men jobb for all del med deg selv, bli stabil og få, slik du sier, balansert lidelsen FØR du tar på deg å hjelpe sjeler som selv strever med livet.

[Gjest xbellax]

Jeg tenker at det ville vært vanskelig å ha henne som terapeut hvis hun var redd for meg. Jeg er avhengig av en viss trygghet hos terapeuten for å bli trygg selv. det innebærer også at de må ha sortert ut hva som er egne følelser og hva som er andres.

Og hvordan hadde det gått hvis jeg hadde hatt behov for å konfrontere henne? Ville hun løpt ut av rommet? fått et panikkanfall? Kanskje det hadde endt med at jeg hadde syntes så synd på henne at jeg hadde tatt så mye hensyn og ikke fått noe ut av terapien?

Jeg synes det er kjempeflott hvis psykiatere selv har kjent på psykiske problemer. men jeg synes det er problematisk hvis de sliter med det mens de har pasientkontakt. Det kan bli forvirrende for pasienten.

Enig i alt du skriver, likevel er sosial angst en lidelse som jeg ikke ville reagert på eller satt spørsmålstegn ved. Nhd kommer likevel med et godt poeng når han skriver at "når hun ikke har kommet lenger enn at hun må ha stolen ved døren..", -hvilket jeg ser på som et godt poeng -men behandlere med sosial angst kan så til de grader gjøre en utmerket jobb. Det hadde vært noe helt annet med en sykepleier/hjelpepleier, fordi "pleieyrket" jobber på en helt annen måte.

[Gjest terapisøker]

Enig i alt du skriver, likevel er sosial angst en lidelse som jeg ikke ville reagert på eller satt spørsmålstegn ved. Nhd kommer likevel med et godt poeng når han skriver at "når hun ikke har kommet lenger enn at hun må ha stolen ved døren..", -hvilket jeg ser på som et godt poeng -men behandlere med sosial angst kan så til de grader gjøre en utmerket jobb. Det hadde vært noe helt annet med en sykepleier/hjelpepleier, fordi "pleieyrket" jobber på en helt annen måte.

Når man jobber i psykiatrien skal man håndtere mange mennesker. Du skal få de stille innadvendte menneskene til å snakke, og du må komme i dialog med mennesker som er provoserende og aggressive. Det første vil nok gå greit for denne psykiateren, men hva med det neste?

Jeg husker når jeg gikk i intensiv gruppeterapi.Vi fikk inn en jente/kvinne som var svært utfordrende, frekk og til tider aggressiv. Hun kunne være svært spydig i kommentarene sine og utfordret gruppelederne hele tiden. De på siden side var trygge på seg selv, og viste ikke at de følte seg truet. Hvordan ville denne psykiateren med sosial angst taklet å få en slik pasient? Ville hun løpt fra situasjonen? Begynt å grine? Hvis hun ikke hadde klart å takle situasjonen så hadde nok jeg blitt redd, og det hadde påvirket resten av gruppa. Da måtte hun ha inngått en avtale om å bare få "snille" pasienter.

Jeg gikk for en tid siden hos en psykiater som jeg mistenkte hadde en del personlige problemer. Jeg har snakket med folk som har gått til henne før, og folk som har jobbet sammen med henne, og de syntes alle sammen at hun var vanskelig å forholde seg til.

Hvis hun reagerte på noe jeg gjorde, så var det alltid jeg som hadde skylden. Hvis jeg stilte henne spørsmål som hun ikke kunne svare på så mente hun at jeg testet henne ut og vurderte henne, og det måtte jeg slutte med. jeg fikk stadig høre om ting jeg gjorde galt og måtte slutte med, uten noen gang å reflektere over det som lå bak, og om det også kunne skyldes henne fortolkning av det hele. Jeg sluttet etter en stund hos henne, og det er jeg glad for. Men etter dette har jeg blitt veldig skeptisk til terapeuter som har store problemer med seg selv. jeg ser hvor vanskelig det kan bli i psykoterapien.

[Gjest xbellax]

Når man jobber i psykiatrien skal man håndtere mange mennesker. Du skal få de stille innadvendte menneskene til å snakke, og du må komme i dialog med mennesker som er provoserende og aggressive. Det første vil nok gå greit for denne psykiateren, men hva med det neste?

Jeg husker når jeg gikk i intensiv gruppeterapi.Vi fikk inn en jente/kvinne som var svært utfordrende, frekk og til tider aggressiv. Hun kunne være svært spydig i kommentarene sine og utfordret gruppelederne hele tiden. De på siden side var trygge på seg selv, og viste ikke at de følte seg truet. Hvordan ville denne psykiateren med sosial angst taklet å få en slik pasient? Ville hun løpt fra situasjonen? Begynt å grine? Hvis hun ikke hadde klart å takle situasjonen så hadde nok jeg blitt redd, og det hadde påvirket resten av gruppa. Da måtte hun ha inngått en avtale om å bare få "snille" pasienter.

Jeg gikk for en tid siden hos en psykiater som jeg mistenkte hadde en del personlige problemer. Jeg har snakket med folk som har gått til henne før, og folk som har jobbet sammen med henne, og de syntes alle sammen at hun var vanskelig å forholde seg til.

Hvis hun reagerte på noe jeg gjorde, så var det alltid jeg som hadde skylden. Hvis jeg stilte henne spørsmål som hun ikke kunne svare på så mente hun at jeg testet henne ut og vurderte henne, og det måtte jeg slutte med. jeg fikk stadig høre om ting jeg gjorde galt og måtte slutte med, uten noen gang å reflektere over det som lå bak, og om det også kunne skyldes henne fortolkning av det hele. Jeg sluttet etter en stund hos henne, og det er jeg glad for. Men etter dette har jeg blitt veldig skeptisk til terapeuter som har store problemer med seg selv. jeg ser hvor vanskelig det kan bli i psykoterapien.

Igjen; enig i hva du skriver. Men her er det også snakk om grader av sosial angst. Dersom lidelsen er så hemmende i terapirelasjonen som dine eksempler går det såklart under "ute av kontroll"-kategorien.

[Gjest hvorfor tror du det?]

Når man jobber i psykiatrien skal man håndtere mange mennesker. Du skal få de stille innadvendte menneskene til å snakke, og du må komme i dialog med mennesker som er provoserende og aggressive. Det første vil nok gå greit for denne psykiateren, men hva med det neste?

Jeg husker når jeg gikk i intensiv gruppeterapi.Vi fikk inn en jente/kvinne som var svært utfordrende, frekk og til tider aggressiv. Hun kunne være svært spydig i kommentarene sine og utfordret gruppelederne hele tiden. De på siden side var trygge på seg selv, og viste ikke at de følte seg truet. Hvordan ville denne psykiateren med sosial angst taklet å få en slik pasient? Ville hun løpt fra situasjonen? Begynt å grine? Hvis hun ikke hadde klart å takle situasjonen så hadde nok jeg blitt redd, og det hadde påvirket resten av gruppa. Da måtte hun ha inngått en avtale om å bare få "snille" pasienter.

Jeg gikk for en tid siden hos en psykiater som jeg mistenkte hadde en del personlige problemer. Jeg har snakket med folk som har gått til henne før, og folk som har jobbet sammen med henne, og de syntes alle sammen at hun var vanskelig å forholde seg til.

Hvis hun reagerte på noe jeg gjorde, så var det alltid jeg som hadde skylden. Hvis jeg stilte henne spørsmål som hun ikke kunne svare på så mente hun at jeg testet henne ut og vurderte henne, og det måtte jeg slutte med. jeg fikk stadig høre om ting jeg gjorde galt og måtte slutte med, uten noen gang å reflektere over det som lå bak, og om det også kunne skyldes henne fortolkning av det hele. Jeg sluttet etter en stund hos henne, og det er jeg glad for. Men etter dette har jeg blitt veldig skeptisk til terapeuter som har store problemer med seg selv. jeg ser hvor vanskelig det kan bli i psykoterapien.

''Du skal få de stille innadvendte menneskene til å snakke, og du må komme i dialog med mennesker som er provoserende og aggressive. Det første vil nok gå greit for denne psykiateren, men hva med det neste?''

Hvorfor tror du det? Jeg har hatt veldig sosial angst, og nå er jeg ikke terapeut, men jeg jobber med klienter på annen måte, og for meg har det alltid vært lettest å snakke med de provoserende og agressive klientene. De stille innadvente klientene, som kanskje også har sosial angst selv (i enkelte tilfeller ekstremt sosial angst), er mye vanskeligere å komme i dialog med.

[Gjest Hvorfor tror du det?]

Hei bibbs! Skal forsøke forklare litt mer:

Jeg tenker at dersom lidelsen vedkommende har ikke er under kontroll har man intet å gjøre i yrker hvor man er i nær kontakt med skjøre sjeler. Ofte ser jeg at mennesker som sliter bruker deres lidelse på en besynderlig måte, de sier feks; "jeg er syk og jeg vet hvordan det er å ha panikkangst/borderline/bipolar etc, ergo er jeg en dyktig pleier/behandler", et slikt resonnement er helt på viddene og ikke minst uhyre uprofesjonelt. Jeg blir provosert når jeg hører om mennesker som likevel kjører på med full jobb og sier at "det hjelper å ha noe å gjøre", klart det hjelper å ha noe å gjøre men det er IKKE pasientene dine som skal gjøre deg frisk. Og om man på død og liv skal jobbe med mennesker når man selv er psykisk syk må man ha vett til å se at man vil rett og slett ikke gjøre en god jobb, å likevel velge å fortsette er intet annet enn egoistisk. Og har ikke vedkommende innsikt nok til å forstå at å jobbe i nær kontakt med andre mennesker som sliter når man er ustabil og med en lidelse som er "ute av kontroll" bør kolleger og sjef gjøre noe. Hva jeg mener med "ute av kontroll" er ustabilitet, ubehandlet, evt umedisinert. Personer som derimot har en hel del innsikt, som har fått sin lidelse under kontroll, som også har vært stabil i _lang tid_ før de begynner i slike jobber og dermed har fått den avstand til sykdommen som faktisk er nødvendig, - vel det er noe helt annet. DA kan vi snakke om at de kan bruke sine erfaringer i møte med pasienten. "Alle" kommer til å slite en eller annen gang i løpet av livet, det er bare slik det er; livet er hardt. Men jobb for all del med deg selv, bli stabil og få, slik du sier, balansert lidelsen FØR du tar på deg å hjelpe sjeler som selv strever med livet.

'' Ofte ser jeg at mennesker som sliter bruker deres lidelse på en besynderlig måte, de sier feks; "jeg er syk og jeg vet hvordan det er å ha panikkangst/borderline/bipolar etc, ergo er jeg en dyktig pleier/behandler", et slikt resonnement er helt på viddene og ikke minst uhyre uprofesjonelt.''

Enig med deg. (Og signaturen henger igjen fra tidligere innlegg)