Når det gjelder legevakt!

[Gjest bondetausa]

Det er fordel å bo i en større by med psykiske problemer. Her har jeg en times reisetid med ferge til nærmeste psykolog og psykiatrisk behandler. Trenger du akutt legehjelp må du være omtrent halvdød.

Jeg fikk fikk smertefulle spasmer i helga. Noe jeg aldri har hatt før og som skremte meg. Jeg ringte legevakten søndag kveld, men fikk beskjed om å ringe fastlegen min neste dag. Men da var han et annet sted, og jeg fikk en ny helvetes kveld og natt med disse anfallene jeg ikke aner hva kommer av. Ringte for tredje gang, men fikk beskjed om å prøve på igjen i dag. Men i dag var fastlegen fridag. Heldigvis har det ikke vært så kraftig i dag.

Hadde jeg kuttet meg opp, måtte de ha tatt meg inn. I stedet har jeg lagt å grått av smerter på kveldstid. Å i dag fikk jeg løfte om at legen skulle ringe meg i morgen. Da er det gått nesten seks døgn siden jeg tok kontakt første gang.

Ellers har vi en psykiatrisk sykepleier i kommunen. En eldre tante som hopper i luften av et "bø". Akuttavdelingen hvor jeg hadde fri retur-ordning for sikkerhets skyld, fjernet denne på meg og alle andre, da antall plasser ble halvert i tråd med den fantastiske opptrappingsplanen for psykisk helse.

Så er halvparten av legene utenlandske. Jeg har problemer med å forstå dem, og de har enda større problemer med å forstå meg. Må passe på å bruke enkle ord og snakke veldig høyt og tydelig.... ikke lett om en er i dårlig form.

Å attpåtil er det 3,5 mil til legesenteret. Men men. Trives med fred og ro, men kanskje letter eå holde seg stabil i en by om en sliter...

[Gjest uli]

Dette tror jeg du har helt rett i. Det er fordeler med å bo i en større by.

Og så måtte jeg le av beskrivelsen din av psykepleieren som skvatt av et lite "bø"!

[Gjest bondetausa]

Dette tror jeg du har helt rett i. Det er fordeler med å bo i en større by.

Og så måtte jeg le av beskrivelsen din av psykepleieren som skvatt av et lite "bø"!

Ja, hun skulle liksom bli min nye solide klippe på hjemstedet mitt. jeg var i fin form da hun dukket opp for å hilse på meg, men hun hadde kjempelav stemme, et slapt handtrykk, skalv og turte ikke se meg i øynene og snakket om været. Jeg måtte jatte med og smile for å få henne til å slappe av mer. Ikke noe for meg nei.