"Bare" kjærlighetssorg

[Gjest Følelser er undervurdert]

Beklager, dette kommer nok til å bli et langt innlegg, men jeg er nødt til å få det ut.

Jeg er en gutt på 22 år som har hatt gleden av å være sammen med verdens beste jente i over 3 år. Jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har opplevd sammen henne og sitter bare igjen med gode minner. Men nå har det vært slutt i snart et halvt år. Grunnen er at vi fant hverandre såpass tidlig og ble veldig veldig tilknyttet og avhengig av hverandre, som i senere tid har ført til at hun har utviklet et behov for å lære seg å stå på egne ben og være mer selvstendig. Hun føler dette er en periode hun må igjennom før eller senere uansett, og vil heller gjøre det nå enn om mange år, hvor det kan bli enda mer komplisert.

Jeg elsker henne fortsatt. Vi skiltes som venner, men det var utrolig sårt å plutselig gi slipp på hverandre. Det gjaldt begge to, men mest for meg, ettersom jeg fortsatt har følelsene som skal til og skulle ønske av hele mitt hjerte at vi kunne fortsette. Hun hadde ikke mistet helt følelsene sine for meg, men de hadde blitt ganske svekket av hele situasjonen, fordi hun rett og slett ikke har lyst til å være i et forhold nå. Jeg skjønner hva hun mener, samtidig som jeg ikke forstår det; hun har alltid vært en kjærestejente som liker å være i et trygt og godt forhold og har hatt det kjempebra sammen meg hele veien. Vi flyttet sammen da vi var 20 og drømte om at dette skulle vare for alltid, og vi håpet på og egentlig så fram til den dagen vi skulle gifte oss og få barn.

Vi skjønte begge to en stund før bruddet at det kom til å skje. Hun visste det fordi hun følte det hun gjør, og jeg visste det fordi hun var ærlig mot meg, og jeg merket også at hun ikke kunne gi like mye av seg selv som hun gjorde tidligere. Likvel klamret vi oss fast i hverandre en ganske lang stund før vi måtte gi tapt.

Hun tok sorgen veldig med en gang, og var helt fra seg for å gi slipp på meg. Selv forstod jeg ikke alvoret i hva som faktisk skjedde, før flere uker etterpå. Inne i hodet mitt trodde jeg vi bare hadde litt fra hverandre, selv om jeg innerst inne egentlig visste det. Det var en slags måte å fortrenge sannheten på, rett og slett fordi det var en jævlig sannhet. Da alt gikk opp for meg, raste alt sammen for meg. Jeg er veldig avhengig av å snakke ut om ting til folk jeg stoler på, og det har stort sett alltid vært henne. Nå har jeg ikke henne lenger og jeg støtter meg derfor veldig til foreldrene mine. Jeg har en del venner jeg kan snakke med, men det blir aldri det samme.

Vi var enige om å bryte all kontakt, for å gjøre det enklere for oss selv, selv om det var ekstremt vanskelig. Etter hvert som ukene gikk, begynte jeg med en ny fortrengningsprosess. Denne prosessen involverte en gammel flamme, som jeg trodde jeg fortsatt hadde følelser for. Jeg følte i en periode at jeg hadde det ganske bra, men så møtte jeg hun jeg virkelig elsker, og jeg fikk en enorm setback. Plutselig var det ingenting som betydde noenting. Jeg hadde plutselig ingen interesse av å møte den andre jenta, og jeg har veldig lite motivasjon til noe som helst.

Jeg er av natur veldig følsom, og jeg har det utrolig bra når jeg først er lykkelig, men fallhøyden er ekstrem. Jeg vet at jeg har en lang og vanskelig tid foran meg og jeg vet at jeg bare må gjøre det beste ut av det. Men hun betydde så alt for mye for meg. Da vi var sammen, var det omtrent det eneste jeg brydde meg om. Jeg prioriterte bort alt annet, og det straffer seg nå. Fornuften min sier jo at jeg er nødt til å holde meg borte fra henne nå som det faktisk er slutt. Jeg har klart dette i flere måneder, men i går sprakk jeg. Jeg hadde et så ufattelig ønske om å se henne igjen, og jeg fikk til slutt overtalt henne til å komme på besøk. Vi visste begge to at det var veldig dumt. Men det var en så fantastisk opplevelse å se henne igjen. Hun sov over og vi var tilbake i vår egen lille boble i et helt døgn. Det er det beste jeg har kjent på lenge, men det måtte jo ta slutt. Dermed er jeg tilbake til scratch. Fornuften min sa jo hele tiden at jeg absolutt ikke måtte gjøre det, men det er utrolig hvor sterk påvirkning følelsene kan ha.

Ingen av oss vil avfeie muligheten for at vi kan bli sammen igjen en gang i fremtiden. Problemet for meg er at min måte å overleve alt på, er å ta utgangspunkt i at dette kommer til å skje, og at jeg bare må vente. Jeg føler det er veldig farlig å tenke på den måten, men jeg kan ikke noe for det. Hun sier selv at jeg ikke må tenke sånn, og at jeg er nødt til å komme meg videre, for hun kan ikke garantere noe som helst. Og at dersom vi skulle blitt sammen igjen, ville det vært langt fram i tid, og det måtte vært en ny start, ikke en fortsettelse på det vi hadde.

Det er så ufattelig frustrerende at det har blitt som det er, fordi vi begge vet at vi passer så utrolig bra sammen og er et kjempe par. Hun sier selv at hun helt ærlig ikke tror hun kan finne noen hun kunne hatt det bedre med, og at det er et enormt tap for henne også, men at det er nødvendig for henne å gå gjennom dette. Hun er heller ikke ute etter å finne noen andre, hun vil bare være seg selv, uten å være avhengig av noen andre.

Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne spiralen av en tankegang jeg har. Jeg har hatt kjærlighetssorg tidligere og vet at det er helt normalt å ha tenke "jeg kommer aldri til å finne noen igjen". Men de gangene jeg har følt det sånn tidligere, har jeg innerst inne visst at dette ikke er sant. Nå er det ikke sånn i det hele tatt. Både følelsene mine og fornuften min sier at jeg kan ikke få det så bra igjen. Hun har satt lista alt for høyt, og jeg føler jeg har hatt min store opplevelse og storhetstid og at den nå er over.

Jeg vet at det viktigste man kan gjøre i min situasjon er å finne på ting og være aktiv. Jeg skal på mange turer i sommer og gjøre mye forskjellig med andre venner, men jeg har egentlig ikke lyst til noenting. Jeg føler jeg bare eksisterer, og har gjort det siden det ble slutt, uten å nyte noe som helst. Jeg kan virke som jeg har det bra utad, men jeg er flink til å skjule følelser når jeg virkelig må det.

Jeg merker at både foreldre, familie og venner er ganske lei av å høre på meg når jeg først åpner meg. Jeg forstår dem godt, og jeg vil jo ikke være en negativ person, men jeg kan ikke noe for hvordan jeg har det inni meg. Jeg har derfor valgt å late som ting går mye bedre, sånn at de skal slippe å bli brydd. Det er slitsomt og frustrerende.

Kanskje jeg skal kontakte en psykolog, så jeg får tømt meg litt uten at det påvirker de rundt meg.

[Gjest MayLynn]

Jeg vil bare ønske deg lykke til - vet at kjærlighetssorg er grusomt og man må bruke tid. Men livet går videre etter hvert.

Fikk bare lyst til å kommentere at du skriver veldig bra! Kjekt å se at "de unge" kan skrive så feilfritt og med så godt språk!

[srp1365380487]

Kjenner at jeg får veldig sympati for deg, og jeg syns du er veldig reflektert omkring dette. Du har rett i at det ikke hjelper å blåse liv i ting ved å møtes om være i en egen boble - da får du nye forhåpninger, selv om hun er nøye med å helle kaldt vann i blodet ditt etterpå.

Syns du skal gjøre som du har tenkt:gjennomføre en sommerferie med reiser, venner og aktiviteter. Ikke tenk på at du må skåne dem for dine følelser, men ikke kvern på det som er trist heller. Hvis du må så si:"Huff, i dag/i kveld er jeg ikke veldig selskapelig og jeg tenker ekstra mye på X. Kan dere hjelpe meg å skifte fokus?" eller eventuelt "Huff, i dag/i kveld er jeg ikke veldig selskapelig og jeg tenker ekstra mye på X. Kan dere finne på noe uten meg, så slipper jeg å spille glad når jeg ikke er i form til det?"

Uansett - det er ingen spøk å føle kjærlighetssorg. Ingen kan viske den ut eller gjøre den lettere akkurat nå - din jobb er å leve i og med sorgen, men å ikke dyrke den likevel. En annen gang vil kjærlighet føles deilig igjen, fordi du er en annen om 5 år enn du er i dag. Men inntil da må du trøste deg med at du vokser på å ha opplevd motgang, og at din følsomhet er en GOD egenskap, selv om den gir deg mye smerte hver gang du må gi slipp....

[Gjest Følelser er undervurdert]

Jeg skulle bare ønske at det var noe kunne gjøre. Jeg leter febrilsk etter et eller annet som gjør at jeg kan få henne tilbake. Det heter jo at hvis man vil noe nok så får man det til, men det gjelder vel kanskje ikke i sånne situasjoner. Hun var veldig glad i at jeg spiller mye gitar, og inne i det dumme hodet mitt tenkte jeg at hvis jeg spiller inn en cd til henne så vil hun ha meg tilbake. Så da gjorde jeg det. Jeg vil bare ikke føle at jeg ikke har prøvd nok, men jeg tror at sånn som situasjonen er nå så vil alt bare virke mot sin hensikt. Da vi møttes for et par dager siden klarte jo ikke jeg å holde tilbake følelsene mine. Hun så hvor knust jeg var da hun måtte dra, og det tok mange timer før hun klarte å gå. Jeg vet det er vanskelig for henne å se meg sånn, og jeg skulle ønske hun ikke så det. Det hadde vært mye bedre om hun hadde sett at jeg klarte meg bra, fordi selv om det burde være positivt at jeg er så glad i henne, så har det en negativ innvirkning å se at jeg er så avhengig.

Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg kan føle det så sterkt, mens hun ikke har de samme følelsene lenger. Det gir ingen mening at vi har hatt et så intenst og emosjonelt forhold over lang tid som plutselig bare forsvinner. Har jeg lov til å fortsette å håpe på at det blir oss to igjen senere? Jeg prøver å ikke ta utgangspunkt i det, men jeg klarer ikke gi slipp på håpet. Det er den eneste trøsten jeg kan finne for øyeblikket.

[løvinne71]

Jeg vil først gi deg skryt for et velskrevet innlegg, og for at du virker veldig reflektert og fornuftig i dine følelser og tanker!

Du høres også ut som en forståelsesfull og følelsesmessig "sunn" gutt. Så jeg er ganske sikker på at du vil bli en god kjæreste / ektemann for en heldig kvinne en gang i fremtiden!

Men jeg forstår godt at dette er en mager trøst akkurat nå.

Det er en lang prossess å bearbeide sorg og følelser.

Og de 6 månedene som har gått siden bruddet, er ikke på langt nær nok tid til å komme over tapet av et menneske du var/er glad i.

Men du er fortsatt svært ung. Og du har faktisk et hav av tid til å "restituere" deg følelsesmessig, og et hav av muligheter til nye erfaringer og opplevelser.

Som du selv sier, så har du prioritert bort mange muligheter de årene du hadde kjæreste.

Der er kanskje dette kjæresten din også følte, og som til og med fikk henne til å bryte med deg?

Selvom det er vanskelig, så tror jeg det er viktig at du prøver å glede deg over at du nå har muligheter som du ikke "unnet deg" tidligere:

Du kan besøke kamerater, eller dra fest eller gutteturer akkurat når du vil, eller bruke tid på trening, hobbyer eller private interesser uten at dette må passe inn i dagsordenen med kjæresten.

Det høres ut som du er på god vei siden du allerede har lagt mange planer for sommeren.

Poenget er at du etterhvert vil skaffe deg flere og flere gode opplevelser og minner som ikke involverer henne. Du vil også bli vant til nye rutiner, og en aktiv hverdag alene.

Da vil tankene om henne med tiden komme mere i bakgrunnen, og ikke lenger spille en så stor rolle i din bevissthet.

Ønsker deg en god sommer, og lykke til fremover.

[Gjest Triumph]

Hei.

Jeg er en tobarnsmor i midten av 30-åra som er i en annen livssituasjon enn deg, men jeg ble veldig grepet av innlegget ditt. Du skriver utrolig bra og jeg kan levende forestille meg hvordan du har det. Mitt hode funker omtrent som ditt når det gjelder å komme seg gjennom ting psykisk, jeg kommer også inn i en negativ tankespiral og den er veldig vanskelig å bryte, selv om folk forsøker å få meg til det ved det de sier, gang på gang, og selv om jeg rent intellektuelt sett vet at de har rett.

Jeg tror ikke det ville vært dumt av deg å ta noen psykologtimer, en psykolog tror jeg kan hjelpe deg med å bryte den tankespiralen du er i og få deg til å gå videre.

Jeg vet du gjerne vil fortsette å tenke at det skal bli deg og jenta di igjen, jeg sier lukk og lås den døra, men kast ikke nøkkelen.