Sorgarbeidet har stoppet opp?

[Miamarian]

Jeg har grått, vært sint og fortvilet og reagert på det og miste en av mine kjære.

Men så er altså begravelsen over og det har på en måte stoppet opp. Jeg sørger ikke lenger. Også får jeg dårlig samvittighet for det. Jeg var forberedt på at det etter begravelsen skulle blii enda vanskeligere. Kanskje jeg er i benektelsesstadiet enda. Jeg synes det er vanskelig å virkelig forstå. Feks klarer jeg ikke å slette mobilnummer etc. Og tenker ofte enda som personen var i livet. Feks når det ringer etc så tenker jeg at det er personen som ringer.

På en måte er det litt godt at følelsene mine har roet seg ganske kraftig ned. Men vet ikke om jeg takler dette på den riktige måten. Jeg har vært veldig fysisk og psykisk utmattet og har sovet mye og bare sett tv. Det har jeg hatt behov for. Så kanskje følelsene kommer mer tilbake igjen når jeg har fått hvilt litt.

[frosken]

For meg så høres alt du beskriver "normalt" ut. Din beskrivelse av hvordan du har det etter dødsfallet tror jeg mange i tilsvarende situasjon, ville kunne kjenne seg igjen i.

Det ville være en fordel om du klarer å ikke tenke at det finnes en slags mal for hvordan man skal reagere på sorg. Det finnes utallige måter å reagere på som alle er like sunne eller normale, det er ikke slik at forløpet må være på en bestemt måte for at man ikke skal få ekstra problemer i etterkant av et dødsfall.

Håper du får en ok helg:-)

[Gjest sjøstjerna]

Finnes ikke fasit på hvordan man "må" sørge.

Jeg syntes det gikk opp og ned da jeg sørget kraftig etter tap av en forelder.

Sinne, gråt, latter, likegyldighet og "mangel på følelser", tomhet, uvirkelighet er vel noe jeg husker fra tiden. Hvor mye av hver av de nevnte tingene varierte underveis.

[Orio]

Det er ingen fasit for hvordan man skal sørge. Det vil gå i bølger, noen ganger er det roligere, følelsene er ikke like heftige, andre ganger kan de komme tilbake med full styrke, gjerne utløst av småting. Sorg tar tid, men den er heldigvis ikke like intens hele tiden. Noen ganger kan man til og med le midt oppi all sorgen, og det er lov. Det er sunt hvis du har plass til andre ting i livet.

Og det med å slette nummeret fra mobilen, det har ikke jeg heller klart. Tror ikke jeg har gjort det noen gang, bare latt være å føre det over når jeg har byttet mobil.

Faren min døde for et og halvt år siden, det er først nå jeg har klart å forholde meg til det. Nå kan jeg nevne han i blant også innen familien, det er noe jeg først har klart i vår. Jeg har et donorkort, og det var først i vår jeg klarte å bytte ut faren min som en av de som kan kontaktes med en annen. Det er vanskelig å fjerne han så tydelig og endelig fra livet mitt. (Det er ikke sikkert det tar like lang tid for deg, jeg var midt oppi en psykose da faren min døde, det har nok gjort at jeg brukte lenger tid på å ta det inn over meg.)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Begrepet "sorgarbeidet" er noe stort tull.

Det finnes ingen riktig måte å sørge på bortsett fra å ta det som det kommer :-)

[Gjest balansekunstneren]

Jeg husket når jeg mistet en venn. Jeg hadde en lapp på veggen hvor det sto nummer til vedkommende. Jeg klarte ikke å ta ned lappen etter at han døde. det var helt umulig for meg. Kanskje jeg var redd for å innse at han var død? Det tok flere måneder før det føltes naturlig å fjerne lappen.

Nå er det snart to år siden han døde. jeg tenker på han hver dag. spesielt når jeg holder på med data, som var hans kompetansefelt så kommer tankene hyppig.

Sorgen må bare ta den tiden det tar.

[Gjest JUSTaMinute]

Begrepet "sorgarbeidet" er noe stort tull.

Det finnes ingen riktig måte å sørge på bortsett fra å ta det som det kommer :-)

Jeg er uenig med deg, jeg synes sorgarbeid er et beskrivende ord for ting en kan gjøre selv, for å gjøre tiden etter å ha mistet noen lettere å komme igjennom.

Mitt sorgarbeid besto i å være sammen med venner for å tenke på annet, lese dikt, se romantiske filmer, høre klassisk musikk, gå turer i naturen, se på bilder av avdøde og være sammen med familie og andre som kjente avdøde og prate og mimre og det som hadde vært.

Kanskje det er siste del av ordet 'arbeid' du reagerer på? Akkurat som mange sier at en må jobbe med seg selv for å komme ut av psykiske vansker, så¨kan en også jobbe med seg selv for å ikke havne dypere enn nødvendig i sorgen. DET kaller jeg sorgarbeid.

[Gjest JUSTaMinute]

Å sove og å se på TV var nok det helt rette for deg nå, når det akutte med dødsfallet er over. Tillat deg å gjøre akkurat det du føler for. Ingen sorg er lik, og ingen kan sørge på feil måte. Det som passer deg er riktig for deg. Det går jo ofte opp og ned da, mange må gjennom et år med alt det innebærer av minner om bursdager og jul og ferier og slikt, før det begynner å roe seg litt. Men det viktigste er å ta det i ditt tempo og på din måte!