Brøt sammen på jobb (langt)

[willow]

Torsdagen begynte fint. Jeg hadde bakt Oreo-kake til jobben, fikk den med meg på t-banen (sammen med treningsbaggen), og var flink på jobb. På det ukentlige skiftmøtet var jeg meg selv, med litt mot til å være uenig, men ikke for mye. Etter møtet bar det en etasje opp, og inn i butikken for å åpne den for kundene. En og en halv time skjer det.

Jeg sitter alene i kassa. En mannlig kunde blir vanskelig, angående feilinformasjon på et produkt. Jeg må ut av kassa og sjekke produktet, og finner feil på plakatene våre. Køen øker drastisk. Det er en i informasjonsdisken. Han er i telefonen. Det er en litt lenger bak, opptatt med kunde. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Køen vokser. Kunder er krevende, bastant. Ordene jeg "roper" er

Jeg trenger hjelp. Nå.

Alt låser seg.

På et eller annet vis finner kunden ut at han kjøper det produktet uansett, den dyreste. Jeg setter meg ned. Tenker at ok, dette skal gå bra. Bare å jobbe videre.

Men det letner ikke.

Det strammer seg rundt hodet.

Det låser seg fullstendig inne i meg.

Køen roer seg.

Arbeidsleder, som jeg har hatt kommunikasjonsproblemer med siden han ble leder (og dørvakt på et utested) kommer og spør meg om hva som skjedde. Jeg har ikke fortalt ham at jeg har perioder med angst og depresjoner, og forklarer meg uten å gå inn på akkurat det. Jeg sier.

Jeg trengte hjelp. Ofte kommer det aldri noen når jeg virkelig trenger hjelp, så jeg måtte si det høyt.

Han tok det personlig, hvilket jo faktisk er greit (siden han er en av de som aldri kommer når jeg trenger hjelp, men gjorde det akkurat da, siden jeg klarte å formidle at det var prekært). Men, han sa:

SÅNN snakker du IKKE til meg.

Det var da det skjedde. Jeg føler: hvordan kan denne mannen tiltale meg som han er min far, behandle meg som en undersått, ikke en kollega?

Jeg forklarer meg videre. At det ikke var spesifikt til ham, men til alle. Han sier han var opptatt med kunde, men blåser det bort, og sier vi kan snakke om det senere, jeg sier jeg synes alt er sagt (jeg vil bli ferdig med det der, gå videre, ikke gjøre situasjonen vanskelig). Han begynner å gjøre noe annet, jeg fortsetter mitt ensomme arbeid i kassa, bare for å oppdaga at jeg nå rister og at tårene ligger rett bak øynene mine. Jeg er desperat etter å bare ta det med ro, men tårene og ristingen vil ikke. Jeg ser ikke på noen av kundene. Men nå triller tårene. Så jeg må ringe. Til samme man. Jeg sier:

Jeg må gå.

Han kommer.

Jeg går. En ansatt ser at jeg gråter mens jeg går ned. To ser det på pauserommet. Den eneste jeg forklarer meg for før jeg drar rett til legen er en annen leder, en skiftleder, som jeg forklarer hele situasjonen til. Han stoler jeg nok på til å fortelle at jeg har problemer med depresjoner og angst (før dette var det kun daglig leder som visste dette). Jeg forteller det kun i den hensikt å lette forståelsen hans for hva som skjedde, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og hvorfor jeg nå må dra til legen, og ikke kommer tilbake. Jeg søker ingen sympati (jeg er ute etter å klare meg best mulig).

Jeg har nå sykmelding ut neste uke. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme tilbake til jobb etter dette. Snakket med en annen leder, på samme nivå med ham jeg "kranglet" med, om situasjonen. Han var syk den dagen dette skjedde, men var på jobb dagen etterpå. Ingen hadde nevnt noe. Jeg fortalte ham helt enkelt at jeg hadde fått angstanfall mens jeg satt i kassa. Han svarte at ingen hadde sagt noe,og at det var en situasjon som ikke betød noe mer enn det som skjedde akkurat der og da.

Hvilket er sant for ham, og kanskje resten, men ikke for meg.

Jeg har slitt med denne jobben. Jeg klarer ikke det sosiale der lenger. Jeg har søkt andre jobber, men får ikke napp. Jeg synes alt er vanskelig. Jeg brukte fredag til å purre på en jobbsøknad, og sende to ny-jobb-relevante mail. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg tenker at jeg kan bruke neste uke til å finne noe annet, men jeg har gjort slikt før, det skjer sjelden noe, og sjansen for at jeg bare må holde ut i denne butikkjobben er stor. Hva i all verden skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare å komme tilbake? Jeg har ikke lyst til å ta opp noe med noen, særlig siden jeg har prøvd før og ikke får noe konstruktivt tilbake. Det er jeg som er verneombud, så jeg kan ikke hyle til meg selv, dog jeg nesten gjør akkurat det. Daglig leder er i ferd med å bli daglig leder i en annen butikk i samme kjede, så det blir ikke greit å gå til ham heller.

Noen råd??

[frosken]

Hei willow:-)

Jeg har ikke noe konkret råd å gi deg, men synes du først skal ta noen dager helt fri - uten å tenke på jobb eller hva du skal gjøre - før du finner ut av hva nå. Gå noen lange turer, hør på ok musikk, snakk med noen som betyr noe for deg - og når du har fått denne episoden noen dager på avstand, så kan du begynne å planlegge fremtiden. Kanskje virker det ikke lenger uoverkommelig å fortsette i samme jobben når du ikke lenger er så kjørt.

Håper du kan få en ok helg:-)

[willow]

Hei willow:-)

Jeg har ikke noe konkret råd å gi deg, men synes du først skal ta noen dager helt fri - uten å tenke på jobb eller hva du skal gjøre - før du finner ut av hva nå. Gå noen lange turer, hør på ok musikk, snakk med noen som betyr noe for deg - og når du har fått denne episoden noen dager på avstand, så kan du begynne å planlegge fremtiden. Kanskje virker det ikke lenger uoverkommelig å fortsette i samme jobben når du ikke lenger er så kjørt.

Håper du kan få en ok helg:-)

Takk for svaret

Jeg er heldigvis sykmeldt ut neste uke. Er ganske sliten av alt. Prøver å holde positiv fokus.

[org]

Er dine arbeidskolleger kloke, tenksomme mennesker, nevner de aldri den episoden igjen med ett ord.

[willow]

Er dine arbeidskolleger kloke, tenksomme mennesker, nevner de aldri den episoden igjen med ett ord.

kan virke som det er tilfellet. jeg er egentlig mest redd for evt ord jeg ikke hører.

[Janna]

Takk for svaret

Jeg er heldigvis sykmeldt ut neste uke. Er ganske sliten av alt. Prøver å holde positiv fokus.

Vet du at jeg synes du er utrolig flink:-) Innlegget ditt er kjempebra!! Og er du sikker på at det var et angstanfall du fikk?

Jeg reagerer likedan når jeg føler meg ydmyket, misforstått eller urettferdig behandlet.

Du var i din fulle rett til å si fra. Han kollegaen din ydmyket deg foran kunder... Fy..f... så dårlig gjort. Det er KUN hans feil, og jeg tror ikke det er noen problemer med nervene dine akkurat i dette tilfellet.

Jeg synes du skal prøve å heve deg over dette. DU var flink. HAN hadde feil. Du arbeider under hardt press. Selvfølgelig burde noen ha kommet og hjulpet deg.

Gå tilbake på jobben med hevet hode: Kun du bestemmer om du skal la deg knekke eller vokse på opplevelsen!! Kos deg de dagene du har fri!

Lykke til!!

[willow]

Vet du at jeg synes du er utrolig flink:-) Innlegget ditt er kjempebra!! Og er du sikker på at det var et angstanfall du fikk?

Jeg reagerer likedan når jeg føler meg ydmyket, misforstått eller urettferdig behandlet.

Du var i din fulle rett til å si fra. Han kollegaen din ydmyket deg foran kunder... Fy..f... så dårlig gjort. Det er KUN hans feil, og jeg tror ikke det er noen problemer med nervene dine akkurat i dette tilfellet.

Jeg synes du skal prøve å heve deg over dette. DU var flink. HAN hadde feil. Du arbeider under hardt press. Selvfølgelig burde noen ha kommet og hjulpet deg.

Gå tilbake på jobben med hevet hode: Kun du bestemmer om du skal la deg knekke eller vokse på opplevelsen!! Kos deg de dagene du har fri!

Lykke til!!

Åh, tusen takk! Jeg er jo ikke helt sikker, men jeg har valgt å kalle det det, fordi det er det som betegner det best. Angstanfall altså. Jeg klarte ikke slutte å skjelve og gråte. Har generelt hatt det veldig vanskelig på denne jobben, fordi ja, som du sier, jeg blir mye ydmyket i den, ikke bare av kolleger men også kunder. Det har blitt en ond sirkel det der, og det virker som jeg ikke får til å fikse det på noe vis. Har brutt ned noen andre ganger også, men da i mer tålererbare former, som å sitte på do og grine fordi jeg er helt kjørt psykisk. Sånt

Jeg er fortsatt sykmeldt, og er det ut neste uke. Er så misfornøyd med jobben og alt at jeg helst vil levere oppsigelsespapirene. Jeg har ingen tro på at situasjonene vil bli noe enklere. Sjefen det er snakk om har jeg mistet all respekt for og hun han er vikar for kommer ikke tilbake før tidligst i september.

Det var ikke denne jobben og situasjonen jeg utdanna meg til...huff. Dumme arbeidsmarked!