Vil anbefale en ny bok om sorg for folk.

[Gjest balansekunstneren]

Olav Gunnar Ballo har skrevet en bok om sin datter Kaja som tok livet sitt i Frankrike i fjor. Det er en sterk bok, men samtidig også ganske rørende, det vitner om et sterkt far-datter forhold.

Jeg ble også veldig grepet av boken og synes at den tok for seg sorgen på en fin måte.

Den finnes på biblioteket.

[Gjest litt usikker i fhd til den fyren...]

Jeg tror jeg vil ha problemer med å lese den boka. Da datteren døde gikk han så voldsomt ut og klandret scientologene. Men det viste seg at hun hadde hatt store problemer lenge, og at hendelsen med scientologene i verste fall var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Eller at hun tilfeldigvis lyktes med forsøket testen utløste - og ikke med alle de tidligere forsøkene.

En fars fortelling om sorgen kan vel alltids være ektefølt likevel. Men syns den ansvarsplasseringen var så lettvint at jeg ble irritert. Til tross for at jeg ikke har noen sympatier med scientologene i det hele tatt.

En ting til som gjør at jeg har en ekkel magelfølelse med boka er at den kommer så raskt etter dødsfallet. Har forståelse for at det kan være godt sorgarbeid å skrive, men tidspresset gir en viss følelse av at det skal gjøres mens markedet enda er oppmerksomme på tragedien

[Gjest balansekunstneren]

Jeg tror jeg vil ha problemer med å lese den boka. Da datteren døde gikk han så voldsomt ut og klandret scientologene. Men det viste seg at hun hadde hatt store problemer lenge, og at hendelsen med scientologene i verste fall var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Eller at hun tilfeldigvis lyktes med forsøket testen utløste - og ikke med alle de tidligere forsøkene.

En fars fortelling om sorgen kan vel alltids være ektefølt likevel. Men syns den ansvarsplasseringen var så lettvint at jeg ble irritert. Til tross for at jeg ikke har noen sympatier med scientologene i det hele tatt.

En ting til som gjør at jeg har en ekkel magelfølelse med boka er at den kommer så raskt etter dødsfallet. Har forståelse for at det kan være godt sorgarbeid å skrive, men tidspresset gir en viss følelse av at det skal gjøres mens markedet enda er oppmerksomme på tragedien

Jeg er enig i det du sier. Jeg er heller ikke helt sikker på om Scientologene har den fulle og hele skylda her. Min teori er at resultatet av denne testen gjorde at alle andre følelser kom til overflaten og det tippet over for henne. Men at hun til vanlig slet med vanskelige følelser og mye angst tror jeg nok på.

Når det gjelder tidsaspektet her, så har det tatt han et år å skrive boka. Kanskje var det terapi for han å begynne å skrive bok med en gang? Han har sikkert hatt en del frister å forholde seg til også, for at den skulle bli utgitt.

Jeg føler ikke at boka handler så mye om scientologikirken. Den handler vel heller om Kajas liv og om sorgen. Jeg sitter heller ikke igjen med noen følelse av noe krass angrep på Scientologene når jeg leser den.

[windy75]

Jeg tror jeg vil ha problemer med å lese den boka. Da datteren døde gikk han så voldsomt ut og klandret scientologene. Men det viste seg at hun hadde hatt store problemer lenge, og at hendelsen med scientologene i verste fall var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Eller at hun tilfeldigvis lyktes med forsøket testen utløste - og ikke med alle de tidligere forsøkene.

En fars fortelling om sorgen kan vel alltids være ektefølt likevel. Men syns den ansvarsplasseringen var så lettvint at jeg ble irritert. Til tross for at jeg ikke har noen sympatier med scientologene i det hele tatt.

En ting til som gjør at jeg har en ekkel magelfølelse med boka er at den kommer så raskt etter dødsfallet. Har forståelse for at det kan være godt sorgarbeid å skrive, men tidspresset gir en viss følelse av at det skal gjøres mens markedet enda er oppmerksomme på tragedien

Dette reagerte jeg også på.

[Gjest litt usikker i fhd til den fyren...]

Jeg er enig i det du sier. Jeg er heller ikke helt sikker på om Scientologene har den fulle og hele skylda her. Min teori er at resultatet av denne testen gjorde at alle andre følelser kom til overflaten og det tippet over for henne. Men at hun til vanlig slet med vanskelige følelser og mye angst tror jeg nok på.

Når det gjelder tidsaspektet her, så har det tatt han et år å skrive boka. Kanskje var det terapi for han å begynne å skrive bok med en gang? Han har sikkert hatt en del frister å forholde seg til også, for at den skulle bli utgitt.

Jeg føler ikke at boka handler så mye om scientologikirken. Den handler vel heller om Kajas liv og om sorgen. Jeg sitter heller ikke igjen med noen følelse av noe krass angrep på Scientologene når jeg leser den.

Som sagt, så kan sikkert boken være en god skildring av hvordan han som far har opplevd situasjonen. Men rammen han har bidratt til å risse omkring dødsfallet, gjennom å stille opp i en rekke intervjuer, gjør at jeg ikke klarer å tenke storyen uten kontekst. Dette kombinert med at Ballo har en del steile, nesten ekstreme, holdninger i forhold til enkelte folkegrupper, får meg til å skygge unna prosjektet. Mulig jeg går glipp av noe, men det får så være.