Når ting må skje NÅ

[Gjest MayLynn]

Hvor tolmodige er ungene deres? 6 åringen her i huset er IKKE. Har hun satt seg noe i hode så klarer hun ikke å vente.

Av og til (spesielt i ferien) kunne jeg tenke meg å sove litt lenger, sant? Men hvis hun har et prosjekt på gang så syter, hyler og maser hun. Jeg sier at jeg kommer senere, at hun skal se på tv og vente til jeg kommer.

Godtar deres unger et sånt svar og roer seg, lar dere ungen hyle og skape seg og venter med å stå opp, eller hopper dere opp av sengen umiddelbart?

Det kan være mange forskjellige ting hun får satt seg i hodet så jeg kommer ikke med noe eksempel...

[Speak]

Ho er såpass stor nå, så da synes jeg du skal si det slik:

Du må vente til....., dersom du ikke klarer det så kommer det ikke til å bli noe av uansett. Det kan lære dem til at det kan lønne seg å vente:-)

[Onsdag1365380628]

Jeg har fire barn og ingen av dem har vært slik. Jeg er av den bedagelige typen som kommer når jeg kommer og ungene vet at det går ikke fortere om de hyler og skriker aldri så mye. Tålmodighet kan læres mener nå jeg. Jeg har aldri gitt etter for hyl og skrik, men derimot lar jeg meg sjarmere av et smil. Dette har de tatt med seg videre i livet. De er nå tenåringer, men alltid smilende og blide når de skal be om hjelp til noe. De har alltid vært vant til å dele og vente på tur, og denne lærdommen sitter heldigvis godt.

[Gjest bikku]

Godtar og godtar. Selvsagt er det en del masing av og til for å få gjøre morsomme ting så raskt som mulig. Men så store unger bør være i stand til å forstå at de må vente av og til. Har de ikke sånn lærdom med hjemmefra, så kan også overgangen til skolen blir stor. Så bruk sommeren på å lære henne at alt kommer til sin tid. Det vil hun ha glede av seinere, om det nå ikke er det hun ønsker i øyeblikket.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å lære barn å utsette behovstilfredsstillelse er kanskje den aller viktigste foreldreoppgaven.

Evnen til utsettelse av behovstilfredsstillelse er sannsynligvis den enkeltfaktor som sterkest bestemmer hvordan det går med oss i livet.

[Gjest MayLynn]

Godtar og godtar. Selvsagt er det en del masing av og til for å få gjøre morsomme ting så raskt som mulig. Men så store unger bør være i stand til å forstå at de må vente av og til. Har de ikke sånn lærdom med hjemmefra, så kan også overgangen til skolen blir stor. Så bruk sommeren på å lære henne at alt kommer til sin tid. Det vil hun ha glede av seinere, om det nå ikke er det hun ønsker i øyeblikket.

Vel vi har brukt hele livet til å lære henne det da :-)

Jeg spretter jo ikke opp, men gjør som dere sier. Det virker bare ikke, hun er og blir like utolmodig. Og situasjonen er jo "ødelagt" iom at hun ikke godtar et nei uten masse hyling og skriking. Dermed ble det ikke så god hvile for meg i den situasjonen. Uten at jeg kommer ned tidligere enn jeg hadde tenkt - fordi jeg må være konsekvent på det jeg sa.

Det er dette som gjør at jeg kaller henne "krevende". Hun har alltid vært slik og vi har tom søkt andres synspunkter uten at noen sier at det er noe "galt". Bare lurer på om andre unger også er slik.

Hun skal opp i 2 klasse til høsten.

[Gjest MayLynn]

Å lære barn å utsette behovstilfredsstillelse er kanskje den aller viktigste foreldreoppgaven.

Evnen til utsettelse av behovstilfredsstillelse er sannsynligvis den enkeltfaktor som sterkest bestemmer hvordan det går med oss i livet.

Hun har vært slik siden hun var helt nyfødt. Veldig temperament og skiftende i humøret. Utolmodig og oppfarende. Havner ofte i konflikter med jevnaldrende.

Vi har aldri gitt etter for dette (men folk tror jo lett av vi må gjøre det pga måten hun oppfører seg på) Hun lærer bare ikke av oppdragelsen. Vi har gått på kurs "de utrolige årene". Det ga oss foreldre flere verktøy men det var jo veldig foreldrerettet da. Det hjalp jo ikke på personligheten hennes. Men det var greit at begge foreldrene var med - han har nok vært litt mindre konsekvent enn meg opp igjennom årene.

Har nettopp begynt hos barnepsykolog. (Fordi vi syns at det blir så uharmonisk i familien.) Som igjen bare vil snakke med foreldrene - ikke henne. Jeg skulle ønske noen kunne observere og behandle HENNE. Men det skal vi kanskje på sikt med han psykologen.

Er helt ulik storesøsteren som er jevn i humøret og stort sett blid og fornøyd. For storesøster er begeret havfullt men for lilleøster er det halvtomt. Hun finner alltid noe å bli misfornøyd for. Leter etter det.

Har tatt opp situasjonen på hver helsekontroll og hver foreldresamtale i barnehagen. Ingen tror det er noe "galt". Barnehage og skole er enig i at hun er av de "ekstra krevende" men syns den sterke viljen er positiv.

[Gjest bikku]

Hun har vært slik siden hun var helt nyfødt. Veldig temperament og skiftende i humøret. Utolmodig og oppfarende. Havner ofte i konflikter med jevnaldrende.

Vi har aldri gitt etter for dette (men folk tror jo lett av vi må gjøre det pga måten hun oppfører seg på) Hun lærer bare ikke av oppdragelsen. Vi har gått på kurs "de utrolige årene". Det ga oss foreldre flere verktøy men det var jo veldig foreldrerettet da. Det hjalp jo ikke på personligheten hennes. Men det var greit at begge foreldrene var med - han har nok vært litt mindre konsekvent enn meg opp igjennom årene.

Har nettopp begynt hos barnepsykolog. (Fordi vi syns at det blir så uharmonisk i familien.) Som igjen bare vil snakke med foreldrene - ikke henne. Jeg skulle ønske noen kunne observere og behandle HENNE. Men det skal vi kanskje på sikt med han psykologen.

Er helt ulik storesøsteren som er jevn i humøret og stort sett blid og fornøyd. For storesøster er begeret havfullt men for lilleøster er det halvtomt. Hun finner alltid noe å bli misfornøyd for. Leter etter det.

Har tatt opp situasjonen på hver helsekontroll og hver foreldresamtale i barnehagen. Ingen tror det er noe "galt". Barnehage og skole er enig i at hun er av de "ekstra krevende" men syns den sterke viljen er positiv.

''Har nettopp begynt hos barnepsykolog. (Fordi vi syns at det blir så uharmonisk i familien.) Som igjen bare vil snakke med foreldrene - ikke henne. Jeg skulle ønske noen kunne observere og behandle HENNE. ''

Så flott at dere har gjort så solide grep for å komme videre!

Den typen adferdsproblematikk ligger vel ofte ikke i barnet selv, men i foreldrenes forhold til grensesetting. Selv om jeg dermed ikke påstår at det er slik i deres tilfelle - uten å kjenne saken mer enn det jeg ser her. Jeg syns det er veldig fornuftig av psykologen å utelukke at problemet eies av foreldrene før vedkommende i det hele tatt vurderer å trekke henne inn i behandlingen.

[waxo]

Får ho nok søvn?

Kjenner veldig igjen hvordan sønnen min er om han over noen dager har sovet litt for lite. Han trenger minimum 11 timer i døgnet og mat hver 3 time, ellers blir han rett og slett helt på styr. Virker veldig stresset.

Vi slet med dette ei stund før vi fant ut hva vi kunne gjøre. Han kunne skrike i en evighet, banne og sverte, slå og sparke. Bare for en liten korreks eller et nei, hvis ting ikke passet for oss når han ville o.l Han giret seg opp og var helt på styr, virket som han gikk oppover en spiral, og det ville ingen ende ta.... Jeg var totalt utslitt.

Etter vi la om familielivet litt, så han kommer seg i seng i 19 tiden på kvelden, stort sett hver kveld, har vi fått en annen gutt i hus.

Jeg ville nesten ikke trodd det var sant hvis jeg ikke hadde opplevd det selv, hva en time ekstra søvn i døgnet gjør for han.

Nå er han rolig og harmonisk, men vi merker stresstendensene hvis det sklir ut litt.

Bare som et lite tips, hvis det ikke er prøvd :-)

[Gjest GA]

Mine to har ikke vært sånn. De kan mase en stund, men godtar å vente litt. Særlig hvis jeg forklarer at om en halvtime, DA. De følger iherdig med på klokka, men det er ikke masse skrik og hyl slik du beskriver.

[Gjest MayLynn]

''Har nettopp begynt hos barnepsykolog. (Fordi vi syns at det blir så uharmonisk i familien.) Som igjen bare vil snakke med foreldrene - ikke henne. Jeg skulle ønske noen kunne observere og behandle HENNE. ''

Så flott at dere har gjort så solide grep for å komme videre!

Den typen adferdsproblematikk ligger vel ofte ikke i barnet selv, men i foreldrenes forhold til grensesetting. Selv om jeg dermed ikke påstår at det er slik i deres tilfelle - uten å kjenne saken mer enn det jeg ser her. Jeg syns det er veldig fornuftig av psykologen å utelukke at problemet eies av foreldrene før vedkommende i det hele tatt vurderer å trekke henne inn i behandlingen.

Ja det er den holdningen som går igjen. At det er foreldrene det er noe "galt" med. Mye av det vi gikk igjennom på "de utrolige årene" syns jeg var gjennomsyret av denne tankegangen. Men vi var mange ressurssterke foreldre på kurset. Kanskje vi er raskere til å søke hjelp for slike problemer? Det er jo vi som har tatt initiativ til alt selv.

Vi har satt grenser (ihvertfall jeg) siden hun var liten. Pappa har nok vært litt svakere for mas (menn tenker vel ofte litt "her og nå" og ikke "konsekvens og langsiktig". Heldigvis forstod han dette på det kurset.

Men hun er så grenseutprøvende. De måter som virker på andre barn virker bare ikke på henne. Storesøster har alltid godtatt et nei for et nei. Men lillesøster godtar ikke 10 nei for samme ting. (Da har vi lært å ignorere etter et par nei - så roer jo maset seg etter hvert...) Det kommer seg altså, men det er den personligheten hennes som gjør at jeg blir bekymret. Hun kommer jo lett i konflikter med lekekamerater og jeg er redd for at hun skal skremme dem bort på sikt.

[Gjest MayLynn]

Får ho nok søvn?

Kjenner veldig igjen hvordan sønnen min er om han over noen dager har sovet litt for lite. Han trenger minimum 11 timer i døgnet og mat hver 3 time, ellers blir han rett og slett helt på styr. Virker veldig stresset.

Vi slet med dette ei stund før vi fant ut hva vi kunne gjøre. Han kunne skrike i en evighet, banne og sverte, slå og sparke. Bare for en liten korreks eller et nei, hvis ting ikke passet for oss når han ville o.l Han giret seg opp og var helt på styr, virket som han gikk oppover en spiral, og det ville ingen ende ta.... Jeg var totalt utslitt.

Etter vi la om familielivet litt, så han kommer seg i seng i 19 tiden på kvelden, stort sett hver kveld, har vi fått en annen gutt i hus.

Jeg ville nesten ikke trodd det var sant hvis jeg ikke hadde opplevd det selv, hva en time ekstra søvn i døgnet gjør for han.

Nå er han rolig og harmonisk, men vi merker stresstendensene hvis det sklir ut litt.

Bare som et lite tips, hvis det ikke er prøvd :-)

Jeg syns hun sover litt lite ja, hun sovner sjelden før ni av og til halv ti (hvis hun får for seg noe å være sur for) selv om hun er i seng til halv ni. Hun kan vokne halv sju (er morgenfuglen her i huset). Sjelden jeg må vekke henne og det tyder vel på at hun får nok? Hun må stå opp kvart over sju - halv åtte.

[Glimtipper]

Sønnen min godtar lett at noe må vente til senere. Det er ofte forslaget hans om jeg sier nei: "Kanskje senere?". Han maser ikke spesielt etter at vi har bestemt at noe skal skje på et senere tidspunkt.

Å godta et rent ut nei, der i mot...

Han er forøvrig snart fire år.

[waxo]

Jeg syns hun sover litt lite ja, hun sovner sjelden før ni av og til halv ti (hvis hun får for seg noe å være sur for) selv om hun er i seng til halv ni. Hun kan vokne halv sju (er morgenfuglen her i huset). Sjelden jeg må vekke henne og det tyder vel på at hun får nok? Hun må stå opp kvart over sju - halv åtte.

Gutten min er oppe til samme tid uansett når han har sovnet om kvelden. Tror ikke det at de står opp selv er et tegn på at de får nok.

Det er det jeg trodde også, helt til vi klarte å snu det.

Han er også 2 klassing til høsten.

Jeg ville prøve det jeg, var jeg deg.

Gutten her legger seg veldig tidlig, han bruker nemlig litt tid på å sovne. Og ved å legge han tidlig, blir ikke jeg stresset heller om det drøyer litt.

Det tok et par uker før vi var i mål, men det er det virkelig verdt :-)

[Gjest Elextra]

Høres ganske kjent ut, ja :-). Seksåringer forventer å få det de ønsker nærmest umiddelbart og også åtteåringen min kan noen ganger høres ut til å være "døden nær" om han må vente på noe.

Min erfaring er at barna lettere aksepterer et mer konkret svar enn "senere". Både "etter frokost", "om to timer", "når du har gjort ...." blir lettere for barnet å forholde seg til. Uansett tror jeg det er viktig å venne barnet til at det må vente.

Seksåringen vår kan også finne på å vekke oss tidlig, men har nå fått klar beskjed om at han hverken får se TV eller vekke mamma og pappa før kl. 8. Han har ikke lært klokken ordentlig ennå, men har et stort veggur på rommet sitt, hvor vi har tegnet en rød strek ved 8. Det funker

[Gjest Abstrakt begrep]

Jeg har opplevd at begrepet "VENT LITT" blir for abstrakt for enkelte barn. De forstår ikke hva det vil si rett og slett. De har jo egentlig rett, for det kan bety at de må vente 10 min. og det kan bety at de må vente i 3 timer.

Prøv å forklare henne litt bedre hva du konkret mener kanskje?

[Gjest MayLynn]

Gutten min er oppe til samme tid uansett når han har sovnet om kvelden. Tror ikke det at de står opp selv er et tegn på at de får nok.

Det er det jeg trodde også, helt til vi klarte å snu det.

Han er også 2 klassing til høsten.

Jeg ville prøve det jeg, var jeg deg.

Gutten her legger seg veldig tidlig, han bruker nemlig litt tid på å sovne. Og ved å legge han tidlig, blir ikke jeg stresset heller om det drøyer litt.

Det tok et par uker før vi var i mål, men det er det virkelig verdt :-)

Skal prøve :-)

[Gjest MayLynn]

Jeg har opplevd at begrepet "VENT LITT" blir for abstrakt for enkelte barn. De forstår ikke hva det vil si rett og slett. De har jo egentlig rett, for det kan bety at de må vente 10 min. og det kan bety at de må vente i 3 timer.

Prøv å forklare henne litt bedre hva du konkret mener kanskje?

Jo da - er klar over det og bruker ikke akkurat slike begreper som "vent litt". Det nytter ikke nei. Er mye mer konkret.

[Gjest Abstrakt begrep]

Jo da - er klar over det og bruker ikke akkurat slike begreper som "vent litt". Det nytter ikke nei. Er mye mer konkret.

Ok, det er hardt lell tror jeg, å måtte vente, for de små.

[Gjest Abstrakt begrep]

Vel vi har brukt hele livet til å lære henne det da :-)

Jeg spretter jo ikke opp, men gjør som dere sier. Det virker bare ikke, hun er og blir like utolmodig. Og situasjonen er jo "ødelagt" iom at hun ikke godtar et nei uten masse hyling og skriking. Dermed ble det ikke så god hvile for meg i den situasjonen. Uten at jeg kommer ned tidligere enn jeg hadde tenkt - fordi jeg må være konsekvent på det jeg sa.

Det er dette som gjør at jeg kaller henne "krevende". Hun har alltid vært slik og vi har tom søkt andres synspunkter uten at noen sier at det er noe "galt". Bare lurer på om andre unger også er slik.

Hun skal opp i 2 klasse til høsten.

Min eldste var slik helt til han begynte i 1. klasse. I hele barnehageperioden var han ekstremt utålmodig og kunne ikke vente, var bare hyl og skrik. Gode pedagogiske metoder som funket på andre barn, bet aldri på ham.

Vanvittig utmattende. Jeg var bekymret for hans videre utvikling. Vi ble litt handlingslammet rett og slett. Jeg lurte på om han hadde ADHD, om vi skulle utsette hans skolestart osv. Vi gjorde ikke det.

Da han begynte i 1. klasse ble han vips som en helt annen gutt og siden har han utviklet seg bare positivt, han er harmonisk, rolig, mer tålmodig, rett og slett en omgjengelig, grei, likandes og snill gutt. Aldri noen problemer med ham.

Jeg vet ikke hva som skjedde, annet enn at han ikke hadde det særlig bra i den barnehagen. Skylder dog ikke bare på barnehagen, men jeg har gjort meg noen tanker rundt en del ting der sånn i ettertid.

Selv var jeg sylskarp og bastant da jeg var liten, lå på gulvet og vred meg i sinne. Ingenting bet på meg, jeg skjønner ikke at jeg ikke tok knekken på foreldrene mine, det har jeg sagt til dem mange ganger. :-) Jeg har blitt rundere med årene gitt. :-)

Jeg regner med og håper at det retter seg hos dere også.