Er relasjonen eller metoden viktigst i terapi?

[Gjest balansekunstneren]

Mange terapeuter sverger til en bestemt metode innen psykiatri og er overbevist om at akkurat denne metoden gir resultater. Hvordan kan de være så sikker på at det er akkurat metoden og ikke relasjonen som blir skapt til klienten som gir resultater?

jeg gikk til en psykolog i fire år, og fikk mye ut av det. Men jeg vet ikke om det var pga hun var en dyktig psykolog, det kan ha vært like mye at hun var et medmenneske og var flink til å lytte. Det var noe med henne som gjorde at jeg ble veldig beroliget og rolig i kroppen.

Nå går jeg til en psykomotoriker og får mye ut av det også. Han er ikke psykolog og problematiserer ikke alt jeg sier, men jeg får mere en praktisk vinkling på ting, han pusher meg for å få gjort ferdig ting jeg har utsatt. Og det trenger jeg.

Så bør en finne seg en terapeut som kan "Basal eksponeringsterapi" eller bør en først og fremst finne et menneske man har kjemi med?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Personlig synes jeg spørsmålet er "litt feil".

Evnen til å skape en god relasjon er en forutsetning for god terapi. Du kan være så boklært og gjenneomveiledet du vil, uten evne til relasjon ingen vellykket terapi. Personer med relasjonsproblemer bør derfor "lukes ut" i opplæringstiden.

På den annen side ville det være helt bortkastet med utdanning etc om det kun var nok med evnen til å skape gode relasjoner. Jeg kjenner mange legforlk som er utrolig gode på relasjoner, men som nok ville komme til kort i mange terapier (men sikkert bidra med mye i mange andre).

Det virker kanskje banalt, men det første en må lære som terapeut er å avstå fra/slutte med det som er antiterapeutisk.

Når en så har lært det basale om relasjon og om hva som er antiterapeutisk, er metoden faktisk ganske viktig. Ikke minst gjelde det om en ser på ressursinnsatsen. For pasienten er det bedre å bli frisk raskt enn sent, bedre å måtte dra/ta seg fri for/betale for få timer enn for mange. Det samme er det for de pårørende. For hele gruppen med psykisk syke, er det bra om en blir bra med mindre ressursinnsats. Da kan hjelpeapparatet hjelpe flere.

[Gjest kahloli]

Personlig synes jeg spørsmålet er "litt feil".

Evnen til å skape en god relasjon er en forutsetning for god terapi. Du kan være så boklært og gjenneomveiledet du vil, uten evne til relasjon ingen vellykket terapi. Personer med relasjonsproblemer bør derfor "lukes ut" i opplæringstiden.

På den annen side ville det være helt bortkastet med utdanning etc om det kun var nok med evnen til å skape gode relasjoner. Jeg kjenner mange legforlk som er utrolig gode på relasjoner, men som nok ville komme til kort i mange terapier (men sikkert bidra med mye i mange andre).

Det virker kanskje banalt, men det første en må lære som terapeut er å avstå fra/slutte med det som er antiterapeutisk.

Når en så har lært det basale om relasjon og om hva som er antiterapeutisk, er metoden faktisk ganske viktig. Ikke minst gjelde det om en ser på ressursinnsatsen. For pasienten er det bedre å bli frisk raskt enn sent, bedre å måtte dra/ta seg fri for/betale for få timer enn for mange. Det samme er det for de pårørende. For hele gruppen med psykisk syke, er det bra om en blir bra med mindre ressursinnsats. Da kan hjelpeapparatet hjelpe flere.

Er det merkelig at psykolog sitter i fem til ti minutter å prøver å print inn i hodet at faren min ikke misliker meg, og at alle fedre er glad i sine døtre? Sa til ham at faren min ikke likte når jeg viste for mye svakhet, og jeg følte han ser på meg som motbydelig nå.

Jeg visste ikke at psykologer gikk inn i en slik "trøsterolle" eller "coachrolle", han bare gjentok og gjentok. Og jeg sa bara jajaja..hehe

Trodde egentlig de mer skulle sitte å lytte og reflektere, for så å komme med noen teorier. Han kommer aldri med teorier.

[Olav Femte]

Er det merkelig at psykolog sitter i fem til ti minutter å prøver å print inn i hodet at faren min ikke misliker meg, og at alle fedre er glad i sine døtre? Sa til ham at faren min ikke likte når jeg viste for mye svakhet, og jeg følte han ser på meg som motbydelig nå.

Jeg visste ikke at psykologer gikk inn i en slik "trøsterolle" eller "coachrolle", han bare gjentok og gjentok. Og jeg sa bara jajaja..hehe

Trodde egentlig de mer skulle sitte å lytte og reflektere, for så å komme med noen teorier. Han kommer aldri med teorier.

Jøss, jeg er litt "sjokka". Dette er en komedie fra 1973 - en norsk kult film.

Husk det da.....med masse ironi.

GOD SOMMER !