Jeg er så lei meg pga skolesamarbeid

[isbe]

Jeg har et funksjonshemmet barn (autisme og psykisk utviklingshemming), og han har et helt eget opplegg i skolen - er lite med klassen. Han er nå ferdig med 1. klasse og jeg opplever vel at de har fått lite ut av året når man ser på opplæringsbiten. Jeg ser at han har potensiale til mer enn det de får til på skolen, og oppnår mer læring hjemme på ettermiddagene enn de får til på skolen. Det er trist og slitsomt.

Jeg er selv "i systemet" og jobber nettopp med barn med spesielle behov, og har også tatt mye kursing rundt problemstillingene til min sønn. Jeg har også hatt ansvaret for opplæringen hans en tid (ansatt som støttepedagog av kommunen for min sønn). Det gjør det kanskje verre fordi jeg VET om metoder som virker og det er ikke så mye hokus-pokus, men krever annerledes tenking enn for normaltfungerende barn.

Når jeg er på møter med skolen, og dersom jeg stiller spørsmål ved ting de gjør/ikke gjør, blir dette raskt tatt som kritikk og/eller personlig, og dermed har jeg en meget dårlig følelse etter dette skoleåret - er sliten og trøtt, har hardt arbeidspress på jobb i tillegg, og nå går jeg rundt her og er lei meg fordi skolen tar ting som kritikk - så mye at jeg tenker at neste år skal ejg ikke gå på møter - men det blir jo også galt....

[Gjest samme som "absolutt ikke."]

Sett heller inn ressurser på et bedre egnet opplegg til neste år rundt barnet ditt. Skjønner frustrasjonen din. Jeg har også en noe liknende situasjon med et barn med behov, og ser jeg egentlig helst ville laget opplegg til ham både på skole og hjemme, som hadde fungert bedre og vært mer skreddersydd enn det som har vært, spesielt i et par fag.

Problemet er at jeg skal være mor og ikke spesialpedagog for barnet mitt.

Hvil dere nå i ferien, og ta fatt igjen til høsten. Både mødre og barn trenger fri, og vi tar oss fri nå her i gården.

[Gjest slapp litt av og la skolen ordne tingene på sin måte]

Jeg har ingen utdannelse i ditt arbeid, men jobber med funksjonsfriske barn.

Men jeg har noen tanker her alikevel. 1.klassetrinn er ikke stedet hvor barna lærer så mye i løpet av et år. Det sosiale og tilpassing til skolesystemet er vel så viktig. F.eks det å lære å sitte stille i timene , jobbe selvstendig osv.

Jeg vil tro at ditt barn lærer ting på sin måte og i sitt tempo. Barnet ditt vil vel aldri bli like bra som resten av klassen i forhold til hva som læres ettersom jeg forstår deg riktig? Da bør du lene deg litt tilbake og huske på at det er mange skoleår igjen som ditt barn vil lære mye mer.

Jeg vet om barn med down syndrom som er mye ute av klassetimene. Da er barna med voksne på svømming og mer fysisk aktivitet i naturen og ofte på skolekjøkkenet når barnet blir større. Innlæringen går mer på det å bruke kroppen og alle sanser og ikke bare hjernetrim. Disse barna har det flott! Sitt eget tempo og læring som er gøy samtidig.

Nettopp fordi du er utdannet i læresystemene så vet du om dine metoder som er bra, men hvorfor ikke bare være mor og la ditt barn lære andre metoder også? Det skjønner jeg ikke.

[Gjest bikku]

Så trist å høre at dere fortsatt strever!

Jeg regner med at barnet ditt har en egen plan for opplæringen, og at dere er involvert i å utarbeide den. Sats med friskt mot til høsten, vær konstruktiv og forsøk å få til en diskusjon ikke bare om mål for opplæringen, men også om metoder for å nå dit. Hvis mulig - avtal evalueringsmøter et par ganger i semesteret, for eventuell justering av planen.

Brukermedvirkning er så sentralt i alt av tenking omkring mennesker med forskjellige utfordringer av fysisk, pegagogisk eller mental art, så bare stå på! Det er slitsomt mens det varer, men du kommer aldri til å angre på innsatsen du har lagt ned.

Ønsker dere en god sommer!

[frosken]

Hei isbe:-)

Dessverre tror jeg at dine opplevelser stemmer overens med det mange foreldre med sterkt funksjonshemmede barn opplever. Det er uhyre slitsomt å forholde seg til hjelpesystemet, å skulle formidle sitt barns behov, forsøke å fremme godt samarbeid med de ulike instansene, være superkonstruktiv, ta ansvar selv i fritiden, ivareta resten av familiens behov etc. etc.

Jeg mener pårørenderollen er en balansekunst av dimensjoner. Man skal ikke tråkke på tær - fordi det ofte medfører negative konsekvenser på lengre sikt - men så skal man samtidig fremme sitt barns behov.

Tipper at du av og til vil ha nytte av å snakke med foreldre i samme situasjon. Også tror jeg du trenger FERIE!

Håper dere får en god sommer, og at du finner litt rom til å slappe ordentlig av.

[Gjest bytt klasse]

Læreren har 99, 9 prosent å si for om eleven har det bra på skolen vil jeg påstå. Kan du ikke forhøre deg om du kan få ham overflyttet i en annen klasse?

[isbe]

Jeg har ingen utdannelse i ditt arbeid, men jobber med funksjonsfriske barn.

Men jeg har noen tanker her alikevel. 1.klassetrinn er ikke stedet hvor barna lærer så mye i løpet av et år. Det sosiale og tilpassing til skolesystemet er vel så viktig. F.eks det å lære å sitte stille i timene , jobbe selvstendig osv.

Jeg vil tro at ditt barn lærer ting på sin måte og i sitt tempo. Barnet ditt vil vel aldri bli like bra som resten av klassen i forhold til hva som læres ettersom jeg forstår deg riktig? Da bør du lene deg litt tilbake og huske på at det er mange skoleår igjen som ditt barn vil lære mye mer.

Jeg vet om barn med down syndrom som er mye ute av klassetimene. Da er barna med voksne på svømming og mer fysisk aktivitet i naturen og ofte på skolekjøkkenet når barnet blir større. Innlæringen går mer på det å bruke kroppen og alle sanser og ikke bare hjernetrim. Disse barna har det flott! Sitt eget tempo og læring som er gøy samtidig.

Nettopp fordi du er utdannet i læresystemene så vet du om dine metoder som er bra, men hvorfor ikke bare være mor og la ditt barn lære andre metoder også? Det skjønner jeg ikke.

Er utdannet innen helse, og ikke læresystemet, men uansett: barnet har masse av de virkelig positive tingene du skriver; skolekjøkken, basseng, ridning, musikkterapi m.m. Han har også "fag" som matematikk og norsk. Jeg er enig at det er mye verdifull trening gjennom å gjøre ting, men samtidig ser jeg også at det ville være flott om han kunne lære å skrive f.eks....

Nei , jeg klarer ikke å la skolen gjøre sitt, og ikke bry meg.. - jeg tror ikke det ville være riktig for barnet

[isbe]

Så trist å høre at dere fortsatt strever!

Jeg regner med at barnet ditt har en egen plan for opplæringen, og at dere er involvert i å utarbeide den. Sats med friskt mot til høsten, vær konstruktiv og forsøk å få til en diskusjon ikke bare om mål for opplæringen, men også om metoder for å nå dit. Hvis mulig - avtal evalueringsmøter et par ganger i semesteret, for eventuell justering av planen.

Brukermedvirkning er så sentralt i alt av tenking omkring mennesker med forskjellige utfordringer av fysisk, pegagogisk eller mental art, så bare stå på! Det er slitsomt mens det varer, men du kommer aldri til å angre på innsatsen du har lagt ned.

Ønsker dere en god sommer!

Brukermedvirkning er vel ikke noe denne skolen har tradisjon for, og når jeg har spurt om å få være med på evalueringer har jeg fått til svar at det får jeg ikke - synes det er leit - og ja, det er der jeg er nå - nå synes jeg disse tingene er leie og jeg kjener at det det sårer meg at jeg ikke blir hørt.

[isbe]

Hei isbe:-)

Dessverre tror jeg at dine opplevelser stemmer overens med det mange foreldre med sterkt funksjonshemmede barn opplever. Det er uhyre slitsomt å forholde seg til hjelpesystemet, å skulle formidle sitt barns behov, forsøke å fremme godt samarbeid med de ulike instansene, være superkonstruktiv, ta ansvar selv i fritiden, ivareta resten av familiens behov etc. etc.

Jeg mener pårørenderollen er en balansekunst av dimensjoner. Man skal ikke tråkke på tær - fordi det ofte medfører negative konsekvenser på lengre sikt - men så skal man samtidig fremme sitt barns behov.

Tipper at du av og til vil ha nytte av å snakke med foreldre i samme situasjon. Også tror jeg du trenger FERIE!

Håper dere får en god sommer, og at du finner litt rom til å slappe ordentlig av.

ja - sånn er det...

Er livredd for å såre noen, men samtidig føler jeg at jeg må si hva vi som foreldre ser, tenker og forventer. - både på godt og vondt.

Ble innkalt til et møte hos rektor nå, og det hadde sikkert vært lurt å gå, men nå har jeg tatt ferie, og jeg spurte henne om vi kunne ta det på mail/telefon fordi jeg er så sliten og har egentlig "avsluttet" dette året og ønsker sommeren fri..

[Gjest bikku]

Brukermedvirkning er vel ikke noe denne skolen har tradisjon for, og når jeg har spurt om å få være med på evalueringer har jeg fått til svar at det får jeg ikke - synes det er leit - og ja, det er der jeg er nå - nå synes jeg disse tingene er leie og jeg kjener at det det sårer meg at jeg ikke blir hørt.

En ting er å ha tradisjoner, men jeg mener du har krav på å være med. Kanskje dere har en interesseorganisasjon i fhd til guttens diagnose som kan veilede dere? Optimalt sett burde det også være en mulighet for å formidle nettopp dette budskapet til skolen: At du blir lei deg når du ikke blir hørt. Du er mor med både formell fagkunnskap og spesialkunnskap på ditt barn, så en bedre ressurs kan de ikke få med på laget.

Syns du er tøff som står på og kjemper for gutten din.

[fillolin]

Jeg har ingen utdannelse i ditt arbeid, men jobber med funksjonsfriske barn.

Men jeg har noen tanker her alikevel. 1.klassetrinn er ikke stedet hvor barna lærer så mye i løpet av et år. Det sosiale og tilpassing til skolesystemet er vel så viktig. F.eks det å lære å sitte stille i timene , jobbe selvstendig osv.

Jeg vil tro at ditt barn lærer ting på sin måte og i sitt tempo. Barnet ditt vil vel aldri bli like bra som resten av klassen i forhold til hva som læres ettersom jeg forstår deg riktig? Da bør du lene deg litt tilbake og huske på at det er mange skoleår igjen som ditt barn vil lære mye mer.

Jeg vet om barn med down syndrom som er mye ute av klassetimene. Da er barna med voksne på svømming og mer fysisk aktivitet i naturen og ofte på skolekjøkkenet når barnet blir større. Innlæringen går mer på det å bruke kroppen og alle sanser og ikke bare hjernetrim. Disse barna har det flott! Sitt eget tempo og læring som er gøy samtidig.

Nettopp fordi du er utdannet i læresystemene så vet du om dine metoder som er bra, men hvorfor ikke bare være mor og la ditt barn lære andre metoder også? Det skjønner jeg ikke.

Ditt svar er skrevet til moren, men jeg tar sjansen på å kommentere likevel. Noe av det som nettopp er spesielt for barn med autisme er at de ikke uten videre lærer av seg selv, iallefall ikke det en vil eller mener at de bør lære. Dette er forsåvidt uavhengig av utviklingshemming siden autismen i seg selv gjør at mangt og mye oppleves annerledes for barn med autisme enn for barn uten. Siden læring i tillegg kan gå langsommere, siden mange ting som er en selvfølge for andre må læres spesifikt og siden det er overhengende risiko for at dårlige mønster/"feillæring" fester seg er det sjelden en god løsning "å lene seg tilbake" med disse barna. Det betyr ikke nødvendigvis at en skal presse på i alle situasjoner eller trene/øve døgnet rundt, på ingen måte, men en bør ha kunnskap om disse barnas spesielle behov og en god og gjennomtenkt plan for opplæringen. Godt samarbeid med hjemmet og evt. andre arenaer er en viktig del av dette og en forutsetning for god læring siden disse barna også har spesifikke vansker med å overføre læring fra en arena til en annen. Og igjen er dette ofte uavhengig av evt. utviklingshemming. En kan altså ikke uten videre overføre det som gjelder barn generelt/barn med utviklingshemming til barn med autisme.

[fillolin]

Dette er en vanskelig situasjon, selv om du som nevnt i andre innlegg ikke er den eneste som opplever dette. Det gjør forsåvidt ikke saken bedre, men kan kanskje være en trøst... Mitt spørsmål er om du har andre samarbeidspartnere som du kan diskutere dette med og som kanskje har samme oppfatning som deg eller som iallefall kan målbære dette for deg slik at du kan få lov til å være "bare mor" i større grad og skjerme forholdet til skolen for konflikter. Vil anta at PPT har en rolle, kan de støtte deg? Eller kanskje helsesøster? Muligens har barnet ditt også krav på en Individuell Plan og dermed en koordinator? Isåfall vil målsettinger og arbeidsformer kunne nedfelles i denne og slik gi retning for og korrektiv til skolens arbeid. Å være så følsom for kritikk som du skriver at skolen er tyder på usikkerhet synes jeg, uten at det nødvendigvis hjelper deg, men kanskje er det lettere å finne en innfallsvinkel til kommunikasjon hvis du minner deg selv om det? Ellers kan det være en idé å kontakte autismeforeningen, de har kontakt med mange dyktige og erfarne fagfolk som kanskje kan være gode diskusjonspartnere for deg, om ikke annet. Ønsker dere en riktig god ferie og lykke til i det nye skoleåret!

[Gjest slapp litt av...]

Ditt svar er skrevet til moren, men jeg tar sjansen på å kommentere likevel. Noe av det som nettopp er spesielt for barn med autisme er at de ikke uten videre lærer av seg selv, iallefall ikke det en vil eller mener at de bør lære. Dette er forsåvidt uavhengig av utviklingshemming siden autismen i seg selv gjør at mangt og mye oppleves annerledes for barn med autisme enn for barn uten. Siden læring i tillegg kan gå langsommere, siden mange ting som er en selvfølge for andre må læres spesifikt og siden det er overhengende risiko for at dårlige mønster/"feillæring" fester seg er det sjelden en god løsning "å lene seg tilbake" med disse barna. Det betyr ikke nødvendigvis at en skal presse på i alle situasjoner eller trene/øve døgnet rundt, på ingen måte, men en bør ha kunnskap om disse barnas spesielle behov og en god og gjennomtenkt plan for opplæringen. Godt samarbeid med hjemmet og evt. andre arenaer er en viktig del av dette og en forutsetning for god læring siden disse barna også har spesifikke vansker med å overføre læring fra en arena til en annen. Og igjen er dette ofte uavhengig av evt. utviklingshemming. En kan altså ikke uten videre overføre det som gjelder barn generelt/barn med utviklingshemming til barn med autisme.

Men samtidig må man ha tillit til skolen og at en assistent kan gjøre ting anderledes enn man gjør i hjemmet.

Det verste en mor eller far kan gjøre er å blande seg inn for mye i måten barnet skal få læring på. Det er stadig nye og forskjellige metoder som kommer frem i lærestudier og kurser. Det må man faktisk være litt imøtekommende med og ikke alltid si at familiens måte er best uansett.

Hvis barnets assistent er utdannet innen barn og barn med en eller annen form for diagnose så synes jeg at man skal være litt ydmyk.

Selv blir jeg helt oppgitt over mange foreldre som alltid tror de vet best i alle situasjoner. Både til friske barn og barn med diagnose. Disse foreldrene skulle bare ha visst hvor mye man baksnakker dem i det skjulte...og de fleste her inne har nok en eller annen gang ristet på hodet og snakket om noen foreldre i deres barn klassetrinn som bare skal klage på alt mulig. Hvis man benekter dette så lyver de fleste.

[plommeblomst]

Jeg har en datter med samme diagnose som din sønn, og skjønner din frustrasjon.

Min datter er 11 år og har avsluttet 6.klasse. Hun går forsåvidt i vanlig skole, men i en gruppe som er spesielt tilrettelagt for dette diagnosespekteret. Vi er fornøyde med det opplegget. Men det har vært perioder der pedagog og assistenter på skolen har kommet til kort, både når det gjelder adferd og metoder for læring. Da har habilitering og/eller ppt vært inne i bildet og støttet personellet. Syns det er rart og bedrøvelig at de ikke er åpne for råd utenfra på deres skole. Noe som kjennetegner barna med denne type diagnose er at de er forskjellige, og det betyr at erfaring med ett barn ikke nødvendigvis kan overføres til neste barn.

Har ikke sønnen din en ansvarsgruppe og en IP-koordinator? Du må vel kunne ta opp disse problemene der? Vi foreldre har ikke noen faglig bakgrunn som tilsier kunnskap på dette området, men vi kjenner jo jenta vårt og føler at vi blir hørt i alle sammenhenger. Og det skal vurderes hvert skoleår hva som er rette tilbudet.

Det er så utrolig viktig at disse barna blir stimulert slik at de kan ta ut sitt potensiale. Men det krever hard jobbing.

Vet ikke hva mer jeg kan si, men jeg ønsker deg en god sommer og lykke til. Håper at du orker å ta opp kampen igjen etter ferien.

[BMS!]

Er utdannet innen helse, og ikke læresystemet, men uansett: barnet har masse av de virkelig positive tingene du skriver; skolekjøkken, basseng, ridning, musikkterapi m.m. Han har også "fag" som matematikk og norsk. Jeg er enig at det er mye verdifull trening gjennom å gjøre ting, men samtidig ser jeg også at det ville være flott om han kunne lære å skrive f.eks....

Nei , jeg klarer ikke å la skolen gjøre sitt, og ikke bry meg.. - jeg tror ikke det ville være riktig for barnet

Enig med deg, man skal aldri slutte å bry seg om barna sine, man skal alltid ha lov til å sette spørsmålstegn ved ting, uansett om man har funksjonshemmet barnn eller ikke.

Lykke til !

[plommeblomst]

Ditt svar er skrevet til moren, men jeg tar sjansen på å kommentere likevel. Noe av det som nettopp er spesielt for barn med autisme er at de ikke uten videre lærer av seg selv, iallefall ikke det en vil eller mener at de bør lære. Dette er forsåvidt uavhengig av utviklingshemming siden autismen i seg selv gjør at mangt og mye oppleves annerledes for barn med autisme enn for barn uten. Siden læring i tillegg kan gå langsommere, siden mange ting som er en selvfølge for andre må læres spesifikt og siden det er overhengende risiko for at dårlige mønster/"feillæring" fester seg er det sjelden en god løsning "å lene seg tilbake" med disse barna. Det betyr ikke nødvendigvis at en skal presse på i alle situasjoner eller trene/øve døgnet rundt, på ingen måte, men en bør ha kunnskap om disse barnas spesielle behov og en god og gjennomtenkt plan for opplæringen. Godt samarbeid med hjemmet og evt. andre arenaer er en viktig del av dette og en forutsetning for god læring siden disse barna også har spesifikke vansker med å overføre læring fra en arena til en annen. Og igjen er dette ofte uavhengig av evt. utviklingshemming. En kan altså ikke uten videre overføre det som gjelder barn generelt/barn med utviklingshemming til barn med autisme.

Veldig bra beskrevet

[frosken]

ja - sånn er det...

Er livredd for å såre noen, men samtidig føler jeg at jeg må si hva vi som foreldre ser, tenker og forventer. - både på godt og vondt.

Ble innkalt til et møte hos rektor nå, og det hadde sikkert vært lurt å gå, men nå har jeg tatt ferie, og jeg spurte henne om vi kunne ta det på mail/telefon fordi jeg er så sliten og har egentlig "avsluttet" dette året og ønsker sommeren fri..

Når jeg leser det du skriver, så får jeg to tanker. For det første at skolen din sønn går på virker lite fleksibel og mottakelig for innspill fra deg. For det andre at det kanskje er ekstra vanskelig som mor å i tillegg være fagperson. Vanskelig for deg fordi du har for mye innsikt til å stole blindt på de som skal ta ansvar faglig for hans opplæringssituasjon - og kanskje også slik at de ansatte på skolen får piggene ekstra raskt ut nettopp fordi de ikke ønsker at du skal blande deg inn som fagperson.

Jeg synes det er synd at det ikke er større fokus på det kompliserte samspillet mellom pårørende, brukere, fagpersonell etc. innen både (re)hvabilitering og opplæring. Det proklameres så mange fine ord og rettigheter introduseres, men til syvende og sist så handler det ofte om mangel på respekt og lydhørhet i forhold til dem som det er meningen skal få hjelp eller deres talerør. Hjelper lite med f.eks. rett til koordinator og ip dersom koordinatoren ikke har vilje eller kompetanse til å utføre en god jobb.

Det gjøres mye bra arbeid av mange kompetente fagpersoner, men når ting først ikke fungerer, så er det vanskelig å få bistand til å løse opp i dette.

[black wealch]

Beklager isbe, men jeg mener å huske at du "alltid" har klaget på behandlingen av din sønn her.

I barnehagen var det feil behandling, ikke nok forståelse osv. Det samme gjenntar seg nå på skolen.

Kanskje du bør gå i deg selv litt også, og ha fokus på at dere faktisk får hjelp, dere får tilrettelegging, det er fagpersoner som prøver å hjelpe.

Det er bare 1. klasse. Det er mange barn som ikke lærer å lese i løpet av 1. klasse.

Slapp litt mere av, og prøv å ha et positivt fokus, er mitt forslag. Bedre for deg, bedre for de som jobber med gutten, og kanskje også det beste for gutten din..

[isbe]

Beklager isbe, men jeg mener å huske at du "alltid" har klaget på behandlingen av din sønn her.

I barnehagen var det feil behandling, ikke nok forståelse osv. Det samme gjenntar seg nå på skolen.

Kanskje du bør gå i deg selv litt også, og ha fokus på at dere faktisk får hjelp, dere får tilrettelegging, det er fagpersoner som prøver å hjelpe.

Det er bare 1. klasse. Det er mange barn som ikke lærer å lese i løpet av 1. klasse.

Slapp litt mere av, og prøv å ha et positivt fokus, er mitt forslag. Bedre for deg, bedre for de som jobber med gutten, og kanskje også det beste for gutten din..

Smiler litt når jeg leser innlegget ditt. I barnehagen var det endel punkter vi ikke var fornøyd med, bl.a. at mange ikke "godtok" diagnosen til sønnen vår. De siste 3 mnd i barnehagen sa styreren at "sånt tilbud skulle dere fått fra starten av" - da fungerte ting veldig bram og styreren sa i veldig klare ord på tverrfaglige møter at hun håpet at skolen klarte jobbben bedre enn det barnehagen hadde klart.

På struktur, organisering og omsorg har skolen vært kjempeflinke. På opplæringsbiten er det annerledes. Dette nok pga at hun er utenfor A4 og at man dermed må tenke andre opplæringsmetoder enn for normaltfungerende barn. Er helt klar over at ikke alle i 1.klasse lærer å lese. Min sønn kan kun 1 bokstav og lærer hele ord - kanskje kan han lære å lese en gang, men det krever intensiv trening og opplæring. Alle fagpersonene rundt oss er enige i våre reaksjoner på opplæringen slik at jeg opplever ikke at jeg er en forelder som setter for store krav. Det jeg ber om er ingen revulosjon, men SAMAREBEID.

[Gjest dol-veteran]

Beklager isbe, men jeg mener å huske at du "alltid" har klaget på behandlingen av din sønn her.

I barnehagen var det feil behandling, ikke nok forståelse osv. Det samme gjenntar seg nå på skolen.

Kanskje du bør gå i deg selv litt også, og ha fokus på at dere faktisk får hjelp, dere får tilrettelegging, det er fagpersoner som prøver å hjelpe.

Det er bare 1. klasse. Det er mange barn som ikke lærer å lese i løpet av 1. klasse.

Slapp litt mere av, og prøv å ha et positivt fokus, er mitt forslag. Bedre for deg, bedre for de som jobber med gutten, og kanskje også det beste for gutten din..

enig med deg det er det jeg forbinder isbe med også ...