Svart skyldfølelse og samvittighet....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Nå har jeg konstant vondt i magen. Mannen min (eller ex'en) var syk i vinter, og jeg tok ut separasjon. Vi har ikke bodd sammen siden november 08. Nå bor han hos moren sin, og er ulykkelig. Jeg er også ulykkelig, og plages av skyldfølelse. Jeg kan ikke tenke meg at vi noensinne ville fått det bra igjen hvis jeg "tok han tilbake". Likevel er jeg redd for å ha denne grusomme skyldfølelsen resten av livet hvis jeg ikke gjør det. Han vil ikke samarbeide om å "fullbyrde" skillsmissen. DVS han endrer ikke adresse, og vi har fortsatt felles økonomi. Vi eier bolig sammen. Jeg synes synd på han, på meg og på barna i den situasjonen vi er i.

Nå er det knallvær her, ferietid, og to foreldre som begge er triste. Jeg prøver så godt jeg kan å holde humøret oppe, men nå sliter jeg. Traff nettopp et par der den ene er svært syk (fysisk). Hun stiller opp for han på alle måter, støtter han og er en god kone for han når han er syk.

Selv har jeg sviktet totalt. Det kniper i magen når jeg tenker på at jeg burde gjort alt annerledes. Jeg burde vært der for han når han fikk psykoser og ble sjalu og kontrollerende. Men jeg fiksa det ikke, spesielt siden det var andre gang det skjedde. Jeg ble redd, rett og slett. Dessuten var forholdet allerede i krise før dette, fordi jeg ikke kunne gjøre noe uten at han ble redd jeg hadde en annen. Han ble sliten av å "passe på" meg....må også skrive at jeg aldri har gitt han grunn til å være usikker. Kjærligheten taklet ikke sykdom nr. 2.

Nå skal jeg sende ungene på ferie med han, og er redd for hvordan han er og hvordan han vil takle det. Jeg vet ikke om han er "frisk igjen", tar medisiner etc. Engstelig for dette også, i tillegg til den grusomme skyldfølelsen.

Har tenkt på å begynne å gå til psykolog selv, for jeg har ingen å prate med om dette. Har jo startet på separasjonen, og ser ingen vei tilbake på dette heller....

Jeg tenker at jeg er et grusomt menneske som ikke fortjener å bli likt av noen.

Beklager sutringa, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ut alt gørr jeg går å tenker på....

Hjelp....?

[ariadne]

Du har vært gjennom, og er fortsatt, under en voldsom belastning. Nå er det på tide å søke hjelp til deg selv, du viser tegn på depresjon. Ring til fastlegen når de åpner i morgen tidlig og få en hastetime.

[Gjest sjokoladeplaten]

Du har vært gjennom, og er fortsatt, under en voldsom belastning. Nå er det på tide å søke hjelp til deg selv, du viser tegn på depresjon. Ring til fastlegen når de åpner i morgen tidlig og få en hastetime.

Jeg skulle bare ønske at noen kunne fortelle meg at jeg har valgt riktig, og at jeg ikke BARE er slem og grusom.....

[Gjest mitt råd]

Jeg skulle bare ønske at noen kunne fortelle meg at jeg har valgt riktig, og at jeg ikke BARE er slem og grusom.....

Vet du, nå søker du svar feil sted. Dette svaret må du finne inne i deg selv. Det hjelper ikke det spøtt med hundre sympatierklæringer og støtte med jevne mellomrom her innefra forumet. Du må leve med det valget du har tatt(jeg sier ikke her at det var et galt valg!) og komme til rette med det, og jeg synes du skal søke profesjonell hjelp før du blir alt for destruktiv.

Jeg håper ikke vi ser en lang tråd med støtte til deg her inne på at du har gjort det rette. Støtte kan du få i en vanskelig situasjon, men jeg håper du ser forskjellen. Det er ikke opp til oss å svare på det. Det handler om å

1)ta valg selv,

2)stå for dem og

3)leve med dem. Helst godt.

Lykke til!

[Gjest lheteslagsnart]

Jeg skulle bare ønske at noen kunne fortelle meg at jeg har valgt riktig, og at jeg ikke BARE er slem og grusom.....

Vi må alle betale den prisen det koster for de valgene vi gjør i livet. Du fikk masse støtte i forhold til å forlate mannen din når han lå nede, det var et par stykker som mente at du kanskje burde ta det litt roligere i svingene og i hvertfall la han få til til å i det minste reise seg igjen. Jeg var en av dem og synes derfor ikke det er det minste rart at du nå føler litt på skyldfølelsen og samvittigheten.

Ikke for at jeg unner deg følelsen, men jeg regnet med at den ville komme når alt skulle skje så hastig. Og det kunne vært unngått.....Jeg tror ikke denne følelsen kommer til å forfølge deg hele livet, ting tar som kjent tid. Bruk tiden til å bearbeide ditt valg, du var overbevist om at det valget var riktig. Du får hente fram de gode argumentene for hvorfor igjen, kanskje de kan hjelpe deg litt.

[Atene]

Jeg skulle bare ønske at noen kunne fortelle meg at jeg har valgt riktig, og at jeg ikke BARE er slem og grusom.....

Det er ikke mitt inntrykk at det er det du ønsker. Det er det allerede mange som har fortalt deg.

Det du ser ut til å ønske, er at _alle_ skal fortelle deg at du har valgt riktig, inkludert mannen din. Og det kommer aldri til å skje.

Du kan ikke alltid bli likt av alle for alt du gjør. På tide å innse det. På tide å slutte å vente på at mannen din skal samarbeide. Ta initiativ selv og få slutt på denne seigpiningen av dere begge.

[mariaflyfly]

Det er ikke mitt inntrykk at det er det du ønsker. Det er det allerede mange som har fortalt deg.

Det du ser ut til å ønske, er at _alle_ skal fortelle deg at du har valgt riktig, inkludert mannen din. Og det kommer aldri til å skje.

Du kan ikke alltid bli likt av alle for alt du gjør. På tide å innse det. På tide å slutte å vente på at mannen din skal samarbeide. Ta initiativ selv og få slutt på denne seigpiningen av dere begge.

''Det du ser ut til å ønske, er at _alle_ skal fortelle deg at du har valgt riktig, inkludert mannen din. Og det kommer aldri til å skje.

Du kan ikke alltid bli likt av alle for alt du gjør. På tide å innse det. På tide å slutte å vente på at mannen din skal samarbeide. Ta initiativ selv og få slutt på denne seigpiningen av dere begge.

''

Helt enig.

[Gjest togli]

Jeg tror nok jeg er typen til å ville føle det akkurat på samme måte som deg.. Det er lett for meg å forstå at du synes dette er fryktelig vanskelig.

Du har nå tatt et valg og jeg synes du skal stå for det! Det er mye bedre at mannen din forstår hvor landet ligger og at han får kommet seg over sorgen, enn at du skal seigpine ham ved å dra ut løsrivelsesprosessen.

Jeg tror du også trenger å snakke med noen omkring dette. Kanskje kan det være lurt å ta kontakt med en som driver kognitiv terapi? Der vil man få hjelp til å se hvilke muligheter man har i livet og man vil klarere kunne se veien videre.

Lykke til!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er umulig å trenere en skillsmisse dersom den ene virkelig står på.

Jeg mener du har gjort et helt korrekt valg, og jeg anbefaler deg å søke bistand hos en advokat.

[mil1365380270]

Ser du har fått svar her fra folk det betyr mer for å hevde seg selv, enn å bry seg om hvordan ditt og deres barns liv blir. Synd noen mennesker er sånn, men det skal du ikke ta hensyn til!

Ditt valg er tatt, og det et bra valg for deg og ungene i lengden. Nå må du bare være tøff nok til å stå løpet ut. For holde deg frisk og sterk, kan du f.eks. begynne i terapi. Å forlate noen som ikke vil, innebærer gjerne en overgangsfase med dårlig samvittighet etc. Vær bevisst på det og ta dine forholdsregler, så klarer du være så sterk du må for barna.

Når det gjelder det andre du nevner; hans omsorgsevne, er det en situasjon mange foreldre står i. Du må være objektiv samtidig som du er observant og kritisk. Ekstremt vanskelig øvelse, og kan hende umulig å gjennomføre uten et skråblikk utenfra. Den personen kan f.eks. være en klok venninne eller familiemedlem, men det er viktig det er en som makter være objektiv og opptre som utenforstående. En velmenende nikkedukke eller ren forsvarer av barna, vil gjøre situasjonen verre.

[mariaflyfly]

Det er umulig å trenere en skillsmisse dersom den ene virkelig står på.

Jeg mener du har gjort et helt korrekt valg, og jeg anbefaler deg å søke bistand hos en advokat.

''Det er umulig å trenere en skillsmisse dersom den ene virkelig står på.

''

Det er feil. Man kan dra ut tida ganske bra, f.eks ved å nekte å skrive under nødvendige papirer... Resten er det bare å overlate til NAVsystemet og/eller Fylkesmannen, som begge har usannsynlig lang saksbehandlingstid.

Men ja - en får skillsmissen i boks før eller seinere. Problemet er at man gjerne heller ønsker det før framfor seinere.

[Gjest kaffekvern]

Slik jeg oppfattet det du skrev for en stund siden da du ønsket skilsmisse var det du var ganske sikker i din sak. Du tok et aktivt valg. Du tenkte fornuftig og prøvde å planlegge rundt å kjøpe han ut eller hvordan ting kunne ordnes. Jeg husker ikke detaljene.

Nå virker du mer usikker og du er plaget med dårlig samvittighet. Jeg vet ikke om du har dårlig samvittighet som en reaksjon på at han takler dette dårlig? Eller om du likevel ønsker å fortsette å leve sammen med han?

Prøv å ta et skritt tilbake, få litt avstand og se på situasjoen. Det er lett å la seg bli passivisert av følelser og usikkerheten som oppstår.

Uansett er det en vanskelig situasjon du er oppe i, og det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre.

[frosken]

''Nå skal jeg sende ungene på ferie med han, og er redd for hvordan han er og hvordan han vil takle det. Jeg vet ikke om han er "frisk igjen", tar medisiner etc. Engstelig for dette også, i tillegg til den grusomme skyldfølelsen.''

Skal han reise bort alene med barna eller skal hans mor også være sammen med dem? Jeg ville ikke vært bekymret hvis hans mor også skal være der, da jeg regner med at hun vil ivareta barna dersom han sliter med å klare det. Går det forresten an å snakke med ham om barna? Kan du gjøre en avtale med ham om at han sier i fra dersom han skulle merke at han ble syk igjen?

Jeg husker mange av innleggene dine og mener at du gjorde et realt forsøk på å få ting til å fungere selv om du egentlig var ganske "brukt opp" allerede da den første innleggelsen kom. I "den ideelle verden" skulle det vært sånn at ekteskapet var så godt på forhånd at du hadde hatt masse energi til å forholde deg til hans sykdom. Slik var det ikke. Du var utslitt av hans behov for å kontrollere deg, og dere fikk heller ikke noen imponerende hjelp fra psykiatrien til å sortere ting. Så kom sykdomsperiode nr 2, og forståelig nok var begeret helt fullt for deg.

Jeg mener du har gjort det beste valget gitt den situasjon du sto i, men skjønner at du er trist over at livet er blitt som det har. Hvis du ønsker det, så snakk med fastlegen om muligheten for henvisning til psykolog. Kanskje kan det også hjelpe om du snakker med en god venn .

Det er lite fokus på hvor vanskelig skilsmisser ofte er; kanskje kan man si at det er den form for livskrise som er dårligst belyst. Det er fort gjort å forvente at en ønsket skilsmisse skal gi et bedre liv ganske umiddelbart, noe som ofte ikke er tilfellet. Som i så mange andre sammenhenger så er det slik at ting tar tid...

Håper det blir en ok sommer tross alt :-)

[Gjest Sjokoladeplaten]

''Nå skal jeg sende ungene på ferie med han, og er redd for hvordan han er og hvordan han vil takle det. Jeg vet ikke om han er "frisk igjen", tar medisiner etc. Engstelig for dette også, i tillegg til den grusomme skyldfølelsen.''

Skal han reise bort alene med barna eller skal hans mor også være sammen med dem? Jeg ville ikke vært bekymret hvis hans mor også skal være der, da jeg regner med at hun vil ivareta barna dersom han sliter med å klare det. Går det forresten an å snakke med ham om barna? Kan du gjøre en avtale med ham om at han sier i fra dersom han skulle merke at han ble syk igjen?

Jeg husker mange av innleggene dine og mener at du gjorde et realt forsøk på å få ting til å fungere selv om du egentlig var ganske "brukt opp" allerede da den første innleggelsen kom. I "den ideelle verden" skulle det vært sånn at ekteskapet var så godt på forhånd at du hadde hatt masse energi til å forholde deg til hans sykdom. Slik var det ikke. Du var utslitt av hans behov for å kontrollere deg, og dere fikk heller ikke noen imponerende hjelp fra psykiatrien til å sortere ting. Så kom sykdomsperiode nr 2, og forståelig nok var begeret helt fullt for deg.

Jeg mener du har gjort det beste valget gitt den situasjon du sto i, men skjønner at du er trist over at livet er blitt som det har. Hvis du ønsker det, så snakk med fastlegen om muligheten for henvisning til psykolog. Kanskje kan det også hjelpe om du snakker med en god venn .

Det er lite fokus på hvor vanskelig skilsmisser ofte er; kanskje kan man si at det er den form for livskrise som er dårligst belyst. Det er fort gjort å forvente at en ønsket skilsmisse skal gi et bedre liv ganske umiddelbart, noe som ofte ikke er tilfellet. Som i så mange andre sammenhenger så er det slik at ting tar tid...

Håper det blir en ok sommer tross alt :-)

hei

Du har tolket situasjonen på samme måte som meg. heldigvis er moren hans sammen med dem på ferie. Barna har også mobiltelefoner, og kan ringe meg om det er noe.

Jo, som jeg skrev ser jeg ingen vei tilbake nå, separasjonen er et faktum. Det ser ut til at han også endelig har skjønt dette nå. Likevel ser jeg på den nærmeste fremtiden som et fjell av utfordringer, og at jeg må ordne opp i alt alene. Har kontaktet advokat, men synes ikke jeg fikk så mye hjelp der.

Samvittigheten min må jeg nok lære å leve med.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Takk for alle tilbakemeldinger.

Til dere som mener at jeg bare ønsker bekreftelse på meg selv og det jeg har gjort: dere har nok rett. Men jeg har ingen å prate med dette om, så dere får bære over med meg. Eller la vær å lese.

Sitasjonen min er ikke lett å leve med, og selv om jeg fortsatt mener avgjørelsen er riktig for min egen del så er den jo ikke det for han. Jeg forventer ikke at han skal være happy med mitt valg. Jeg forstår at han mener at jeg har sviktiet han mens han var som svakest. På den annen side var jeg også ganske svak og han sviktet meg ved å slutte på medisiner uten å fortelle meg om det, og å fortsette å kontrollere og sjekke meg og være mistenksom....han skremte meg veldig med sykdommen sin, og frykten for at han aldri ville bli riktig bra la der hele tiden å lurte. Jeg var engstelig (og er!) for hva dette ville gjøre med ungene våre.

Nå kjenner jeg at begynner å forsvare meg igjen, konklusjonen er vel at ingen kan hjelpe meg samvittigheten og skyldfølelsen min. Den ble ekstra sterk her om dagen da jeg traff det paret der den ene er så alvorlig syk, og der kona støtter han så til de grader. Jeg beundrer henne.

Ja, jeg er opptatt av hvordan folk oppfatter meg, jeg vil gjerne være et bra menneske, og jeg vil gjerne bli likt. Det er vel menneskelig. Men jeg er ikke dum, jeg forstår godt at ikke alle kan like alt jeg gjør.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det er umulig å trenere en skillsmisse dersom den ene virkelig står på.

Jeg mener du har gjort et helt korrekt valg, og jeg anbefaler deg å søke bistand hos en advokat.

Takk.

Å gjennomføre skillmissen virker bare som et utrolig høyt fjell å bestige, når han ikke vil samarbeide med meg om noe (type lage avtaler om samvær, snakke om hva vi gjør med boligen etc). Han har også begynt å ignorere telefonen når jeg ringer og ikke svare på sms.

Har kontaktet advokat, men synes ikke jeg fikk så mye hjelp der. Hun kom bare med råd som jeg allerede selv hadde funnet ut av.

Og skyldfølelsen er det nok bare jeg som må hjelpe meg selv med....

[frosken]

hei

Du har tolket situasjonen på samme måte som meg. heldigvis er moren hans sammen med dem på ferie. Barna har også mobiltelefoner, og kan ringe meg om det er noe.

Jo, som jeg skrev ser jeg ingen vei tilbake nå, separasjonen er et faktum. Det ser ut til at han også endelig har skjønt dette nå. Likevel ser jeg på den nærmeste fremtiden som et fjell av utfordringer, og at jeg må ordne opp i alt alene. Har kontaktet advokat, men synes ikke jeg fikk så mye hjelp der.

Samvittigheten min må jeg nok lære å leve med.

Kanskje kan det hjelpe på samvittigheten å huske at du gjennom en skilsmisse har organisert barnas liv på en måte som gjør det mulig å beskytte dem mot de mer alvorlige faser av fars sykdom.

[Gjest sjokoladeplaten]

Vet du, nå søker du svar feil sted. Dette svaret må du finne inne i deg selv. Det hjelper ikke det spøtt med hundre sympatierklæringer og støtte med jevne mellomrom her innefra forumet. Du må leve med det valget du har tatt(jeg sier ikke her at det var et galt valg!) og komme til rette med det, og jeg synes du skal søke profesjonell hjelp før du blir alt for destruktiv.

Jeg håper ikke vi ser en lang tråd med støtte til deg her inne på at du har gjort det rette. Støtte kan du få i en vanskelig situasjon, men jeg håper du ser forskjellen. Det er ikke opp til oss å svare på det. Det handler om å

1)ta valg selv,

2)stå for dem og

3)leve med dem. Helst godt.

Lykke til!

Nei, du slipper nok en slik tråd.

Dessverre er jeg bare menneskelig og kunne godt trengt en slik tråd....men jeg forstå hva du mener; skyldfølelsen må jeg jobbe med selv, dere på forumet kan ikke hjelpe meg der....

Gleder meg til det er godt 10 år, da må jeg vel ha bearbeidet dette....

[Gjest sjokoladeplaten]

Kanskje kan det hjelpe på samvittigheten å huske at du gjennom en skilsmisse har organisert barnas liv på en måte som gjør det mulig å beskytte dem mot de mer alvorlige faser av fars sykdom.

Ja, det har du nok rett i. Barna virker nå harmoniske og glade. Da de skulle på ferie med faren hadde de ikke lyst. Sønnen in sa at pappa alltid blir så sur, og bare vil jobbe på hytta og ikke har tid til å finne på noe sammen med dem (det stemmer, han skal alltid holde på med vedlikeholdsarbeid selv om han blir i dårlig humør av det).

Heldigvis er farmor med.

Det er en av de viktigste årsakene til avgjørelsen min; jeg vil ikke at ungene skal leve med en forelder som er ustabil og skaper usikkerhet hos dem.

[Gjest mitt råd]

Nei, du slipper nok en slik tråd.

Dessverre er jeg bare menneskelig og kunne godt trengt en slik tråd....men jeg forstå hva du mener; skyldfølelsen må jeg jobbe med selv, dere på forumet kan ikke hjelpe meg der....

Gleder meg til det er godt 10 år, da må jeg vel ha bearbeidet dette....

Hei sjokoladeplaten!

Jeg mener det er greit at det ikke kommer en slik tråd. Men du må ikke misforstå meg. Jeg tror nemlig ikke det er en slik tråd du dypest sett trenger, og jeg er også menneskelig, og ønsker deg de svarene som fører deg på en bedre vei på sikt. Jeg tror det gjør vondt det du gjennomgår, og at du trenger noen å snakke med, men NB! Det er ikke alltid at en trenger det en tror en selv trenger.

Om jeg kan få trekke frem et annet eksempel som en slags parallell. Da tenker jeg mer på tilnærmingen til å komme bedre til rette med et problem. Når folk har helseangst vil de gjerne bli beroliget gang på gang, men løsningen er ikke der. Det er ikke det de trenger, for de må gjentatte ganger be andre om beroligelse og lidelsen roer seg ikke annet enn der og da i beste fall. På sikt gjør dette at de ikke finner den rette måten å takle dette på. At noen kommer og er rasjonell rundt dette er greit, og har man flyskrekk er det greit med fakta fra fagfolk. Og jeg tror det er derfor NHD svarte deg igjen, selv om han har svart liknende før. Om jeg kan få spekulere i det. Jeg er glad for at han svarte deg. Han bekrefter rasjonalet i at valget du tok ikke ble gjort i løse luften, og minner deg på det. Det er nemlig svært skadelig for barn å vokse opp i et slikt miljø som du beskriver.

Skyldfølelse rundt dette er likevel et annet spørsmål og område slik jeg ser det. Og du tjener ikke noe på å lete etter beroligelsen utenfra, når du må finne en måte inne i deg til å leve med dette på. (På samme måte som at en med helseangst gjerne flytter jobbingen og fokuset til feil sted ved å ville berolige seg for ente gang til indre fred, selv om det bare opprettholder angsten.) Skal du få det bedre må du sette inn støtet rette stedet.

Jeg tror det er mange områder her. For det første at livet ikke ble slik du ønsket. Sorgen som vever seg sammen med skyldfølelsen. Hvor starter den ene og hvor slutter den andre. Hva er egentlig hva? Man kan ha skyldfølelse et helt liv uten å ha gjort noe galt. Noen gjør gale ting, men har likevel ikke skyldfølelse. Og når alt kommer til alt, hvem er det som skal bestemme hva som er galt og rett. Og hvor kommer din skyldfølelse fra. Hva er den tuftet på.

Jeg tror dessverre ikke det er slik at du kan være sikker på at alt dette er over med tidens hjelp, selv om tiden gir mange muligheter til å jobbe med saken og sliper av mye smerte. Men der er eksempel på mennesker som matrer seg med skyldfølelse i mange tiår. Det hele beror mer på den tilnærmingen en tar til å jobbe med å finne fred med det som har skjedd, med at livet ikke er feilfritt. At vi ikke er feilfrie, og at det ikke er lett å vite hva som i det hele tatt er feilfritt. Vi får heller ikke alltid i pose og sekk. Det blir ikke alltid ideelt. Og at det også er slik at man må leve med ting som skjer, men også med måten en håndterer ting på og måten en velger å fortsette å håndtere ting på. Jeg har sagt det før til deg, at jeg mener ansvaret for å opptre med anstendighet alltid er der. Og nb! du må selv sette standarden for hva du mener er anstendighet i forhold til prosessen, barna, deling av bo osv. Det er alltid mange måter å gjøre ting på. I ettertid når man begynner å fordøye ting og godta ting, er det min erfaring at det ikke er manglende kjærlighet og det å bli forlatt som trenger å svi mest, men heller opplevelsen av svik og manglende verdighet, redelighet og anstendighet fra den andres side i prosessen.

En liten parentes her før jeg glemmer det. At han ikke synes dette er den beste løsningen for seg nå, betyr ikke at det ikke er slik at dette er den beste løsningen også for han, at det ble et brudd her. At noe er smertefullt betyr ikke at det ikke kan være rett og riktig.

Jeg mener ikke at du skal kave med dette alene. Nettopp for at du ikke skal rote deg inn i destruktive tankemønstre i årevis fremover. Det er derfor mitt råd at du søker profesjonell hjelp. Også til å rydde litt opp i hva som er hva her.

Jeg synes også at du bør sjekke ut om denne skyldfølelsen er en del av en depresjon som har utviklet seg eller er under utvikling. Langvarig slitasje kan føre til depresjon, og skyldfølelse kan være et av symptomene på en depresjon.

Med gode ønsker for fremtiden