Hvilken behandling skal jeg satse på?

[Gjest hjertet slutter aldri å blø]

Har alltid fått høre at jeg er sterk og at det er utrolig at jeg har greid meg så godt som jeg har. Er 29 år og har blitt utsatt for overgrep og utnyttet seksuelt av mennesker i hjelpesystemet. Har også blitt voldtatt et par ganger. I tilegg mistet jeg moren min brått og brutalt i ung alder, far er som et barn og en bror i fengsel bare for å ramse opp traumer...

I yngre alder var jeg tvangsinnlagt med politi, tvangsmedisinering o.s.v flere ganger. Mye overstadig rus med alkohol og piller. Psykiatrien var ikke til noe hjelp.

Har vært i full jobb i flere år i et ganske krevende yrke. Så møtte jeg veggen og ble sykemeldt i to år. Nå har jeg vært i en ny jobb i et halvt år og sliter veldig.

Føler meg som et vrak som jages av presset om å holde humøret oppe, sosialisere meg og ikke la meg falle liksom. Jeg greier nesten ikke spise, er aktiv med noe fra jeg står opp til 12-1 tiden om natta. Men de siste månedene virker det som jeg ikke har kontroll lengre. Det svartner for meg flere ganger i uken, og det ender som regel med anfall der jeg hyler, kaster ting vegg imellom og banker meg selv med slag, kloring og bitt mens jeg gråter og gråter.

Jeg er ikke sikker, men det er som jeg overveldes alt alt som er vondt på en gang. Det er ikke til å holde ut. Hadde tett oppfølging en gang fra psykiatrisk, men det er ikke mulig nå lengre. Så er det ferietid... sukk.

Jeg føler ikke at noen forstår meg. Har hatt det slik siden påske. Skal jeg bare la det skure og gå til høsten? Det er ikke ofte jeg sier dette. Men jeg greier det ikke alene - å spise eller å unngå den destruktive atferden.

Sjekket nettsiden til Modum bad, men kunne sklidd inn på de fleste avdelinegne der. Noen som har erfaring med dette stedet? Som kan anbefale en behandling?

[frosken]

Når jeg leser innleggene dine, så får jeg ofte tanker om at du har en slags dobbelt agenda. På den ene siden jobber du som en helt og får til mye. På den andre siden handler du også på måter som man nesten med sikkerhet kan si vil medføre at du går på trynet igjen.

Hva tenker du selv skal til for at du klarer å ta ansvar dine destruktive handlinger? Vil det hjelpe med gradert sykemelding? Ville det hjelpe å flytte til et annet sted? Hva slags hjelp vil du kunne klare å nyttiggjøre deg fra psykiatrien?

[Gjest hjertet skutter aldri å blø]

Når jeg leser innleggene dine, så får jeg ofte tanker om at du har en slags dobbelt agenda. På den ene siden jobber du som en helt og får til mye. På den andre siden handler du også på måter som man nesten med sikkerhet kan si vil medføre at du går på trynet igjen.

Hva tenker du selv skal til for at du klarer å ta ansvar dine destruktive handlinger? Vil det hjelpe med gradert sykemelding? Ville det hjelpe å flytte til et annet sted? Hva slags hjelp vil du kunne klare å nyttiggjøre deg fra psykiatrien?

Har skrevet en del her inne i det siste fordi jeg er desperat etter å snu situasjonen. Det føles som jeg er to personer. Så lenge jeg er sammen med mennesker og på jobb fungerer det stort seett greit siden jeg blir engasjert i arbeidet som krver konsentrasjon i hodet. Men når tankene får flyter fritt kollapser jeg igjen.

Jeg vet ikke hvordan det er på mer spesialiserte psykiatriske seenter/sykehus. Har bare vært på akuttavdelingen, og der er det lite som skjer... Å rastløsheten og all dødtiden gjør formen enda verre. Kanskje et intensivt opplegg der en virkelig blottlegger sjelen, gransker seg selv for hvorfor det blir slik og hvordan finne roen jeg til nå ikke har funnet...

Du skriver fornuftige svar. Har du vært på en spesialavdeling?

[frosken]

Har skrevet en del her inne i det siste fordi jeg er desperat etter å snu situasjonen. Det føles som jeg er to personer. Så lenge jeg er sammen med mennesker og på jobb fungerer det stort seett greit siden jeg blir engasjert i arbeidet som krver konsentrasjon i hodet. Men når tankene får flyter fritt kollapser jeg igjen.

Jeg vet ikke hvordan det er på mer spesialiserte psykiatriske seenter/sykehus. Har bare vært på akuttavdelingen, og der er det lite som skjer... Å rastløsheten og all dødtiden gjør formen enda verre. Kanskje et intensivt opplegg der en virkelig blottlegger sjelen, gransker seg selv for hvorfor det blir slik og hvordan finne roen jeg til nå ikke har funnet...

Du skriver fornuftige svar. Har du vært på en spesialavdeling?

Jeg tenker at du har et stort behov for omsorg, og at dette gjør det "fristende" for deg å havne i situasjoner hvor andre må ta ansvar og sørge for at du blir ivaretatt. Samtidig er du også ressurssterk og liker å bruke evnene dine.

Jeg har større tro på at strukturert poliklinisk behandling enn innleggelser. Behovet ditt for omsorg vil ikke kunne dekkes, samme hvor mye man prøver, det er litt som å fore et dyr som bare vil ha mer og mer. Derimot tror jeg at dersom du kan klare å formulere for deg selv hva som skal til for at du selv kan ta ansvar, så vil det være riktig å forsøke å møte deg på de ønskene du måtte ha så langt det lar seg gjøre.

[Gjest hjertet slutter aldri å blø]

Jeg tenker at du har et stort behov for omsorg, og at dette gjør det "fristende" for deg å havne i situasjoner hvor andre må ta ansvar og sørge for at du blir ivaretatt. Samtidig er du også ressurssterk og liker å bruke evnene dine.

Jeg har større tro på at strukturert poliklinisk behandling enn innleggelser. Behovet ditt for omsorg vil ikke kunne dekkes, samme hvor mye man prøver, det er litt som å fore et dyr som bare vil ha mer og mer. Derimot tror jeg at dersom du kan klare å formulere for deg selv hva som skal til for at du selv kan ta ansvar, så vil det være riktig å forsøke å møte deg på de ønskene du måtte ha så langt det lar seg gjøre.

Jeg har alltid følt meg avhengig av å ha noen sterke mennesker å løpe til hver gang det er noe. Jeg vil så gjerne fri meg fra denne trangen, for den tar knekken på meg. Men jeg har gått til psykolog nesten hver uke i 3-4 år. Det haster med å bli "frisk" siden både jobb, inntekt og eiendom står på spill om alt går til helvete. Jeg bruker gjerne en-to timer å psyke meg opp før et knekkebrød... Går ikke i lengden...

Å flytte er uaktuellt. For en periode kunne jeg gjort det, men jeg har dyrene mine som betyr alt for meg og som jeg ikke kan ta med meg til en leilighet eller by.

[frosken]

Jeg har alltid følt meg avhengig av å ha noen sterke mennesker å løpe til hver gang det er noe. Jeg vil så gjerne fri meg fra denne trangen, for den tar knekken på meg. Men jeg har gått til psykolog nesten hver uke i 3-4 år. Det haster med å bli "frisk" siden både jobb, inntekt og eiendom står på spill om alt går til helvete. Jeg bruker gjerne en-to timer å psyke meg opp før et knekkebrød... Går ikke i lengden...

Å flytte er uaktuellt. For en periode kunne jeg gjort det, men jeg har dyrene mine som betyr alt for meg og som jeg ikke kan ta med meg til en leilighet eller by.

''Det haster med å bli "frisk" siden både jobb, inntekt og eiendom står på spill om alt går til helvete. Jeg bruker gjerne en-to timer å psyke meg opp før et knekkebrød...''

Selv om du tenker at det haster med å bli frisk, så sørger du daglig for å legge opp til en form for "sammenbrudd". Det blir litt som en som sier hun skal spare til nytt hus men bruker opp alle pengene sine daglig. Du komme ikke unna å måtte gi avkall på noe eller utsette behov for å oppnå det du ønsker på litt lengre sikt.

Hvis du mener at du ønsker å forbli i jobben uten å ta ut en lengre sykdmelding, så må du begynne å få i deg mer næring. Kanskje det første skrittet er at du må kjenne nøye etter om du ønsker mest at noen skal bli nødt til å ta fullstendig hånd om deg eller om du ønsker å forbli i jobben ( dvs. bruke dine friske sider).

Har du tematisert i terapien det sterke behovet for omsorg?

[Gjest hjertet slutter aldri å blø]

''Det haster med å bli "frisk" siden både jobb, inntekt og eiendom står på spill om alt går til helvete. Jeg bruker gjerne en-to timer å psyke meg opp før et knekkebrød...''

Selv om du tenker at det haster med å bli frisk, så sørger du daglig for å legge opp til en form for "sammenbrudd". Det blir litt som en som sier hun skal spare til nytt hus men bruker opp alle pengene sine daglig. Du komme ikke unna å måtte gi avkall på noe eller utsette behov for å oppnå det du ønsker på litt lengre sikt.

Hvis du mener at du ønsker å forbli i jobben uten å ta ut en lengre sykdmelding, så må du begynne å få i deg mer næring. Kanskje det første skrittet er at du må kjenne nøye etter om du ønsker mest at noen skal bli nødt til å ta fullstendig hånd om deg eller om du ønsker å forbli i jobben ( dvs. bruke dine friske sider).

Har du tematisert i terapien det sterke behovet for omsorg?

Jeg føler jeg gjør det totalt motsatte - å unngå sammenbrudd. Derfor sult, derfor piller og full guffe hele dagen. Jeg synes jeg gang på gang har tvunget meg selv til å tenke positivt, være blid og gjøre det som er rett. Feks. hadde jeg mest lyst å skrike på jobb i dag. 30 grader på kontoret og fem oppgaver som skal løses samtidig med stadige henvendelser. Når jeg kommer hjem er det å få unna dagens mest skrikendes nødvendigheter. I tillegg kom min far og gikk å diltet rundt meg et par timer og maste om alt jeg måtte gjøre, noe jeg er fullt klar over. + noen som maser om at jeg må passe en hund om en uke. Klkken 23.00 kunne jeg slenge meg på sofaen. Jeg biter tennene sammen, trekker pusten og svarer rolig med et smil, mens jeg får lyst å skrike tilbake.

Nå er det bikket midnatt, men jeg er fortsatt ikke ferdig med dagens plikter. Å jada, jeg har meg selv å takke.

[Orio]

Jeg føler jeg gjør det totalt motsatte - å unngå sammenbrudd. Derfor sult, derfor piller og full guffe hele dagen. Jeg synes jeg gang på gang har tvunget meg selv til å tenke positivt, være blid og gjøre det som er rett. Feks. hadde jeg mest lyst å skrike på jobb i dag. 30 grader på kontoret og fem oppgaver som skal løses samtidig med stadige henvendelser. Når jeg kommer hjem er det å få unna dagens mest skrikendes nødvendigheter. I tillegg kom min far og gikk å diltet rundt meg et par timer og maste om alt jeg måtte gjøre, noe jeg er fullt klar over. + noen som maser om at jeg må passe en hund om en uke. Klkken 23.00 kunne jeg slenge meg på sofaen. Jeg biter tennene sammen, trekker pusten og svarer rolig med et smil, mens jeg får lyst å skrike tilbake.

Nå er det bikket midnatt, men jeg er fortsatt ikke ferdig med dagens plikter. Å jada, jeg har meg selv å takke.

Du skjønner ikke at med det tempoet du holder til slutt vil bryte sammen?

[frosken]

Jeg føler jeg gjør det totalt motsatte - å unngå sammenbrudd. Derfor sult, derfor piller og full guffe hele dagen. Jeg synes jeg gang på gang har tvunget meg selv til å tenke positivt, være blid og gjøre det som er rett. Feks. hadde jeg mest lyst å skrike på jobb i dag. 30 grader på kontoret og fem oppgaver som skal løses samtidig med stadige henvendelser. Når jeg kommer hjem er det å få unna dagens mest skrikendes nødvendigheter. I tillegg kom min far og gikk å diltet rundt meg et par timer og maste om alt jeg måtte gjøre, noe jeg er fullt klar over. + noen som maser om at jeg må passe en hund om en uke. Klkken 23.00 kunne jeg slenge meg på sofaen. Jeg biter tennene sammen, trekker pusten og svarer rolig med et smil, mens jeg får lyst å skrike tilbake.

Nå er det bikket midnatt, men jeg er fortsatt ikke ferdig med dagens plikter. Å jada, jeg har meg selv å takke.

Du tar bare ansvar for en del av deg; mens du ikke tar ansvar for å håndtere ditt skrikende behov for omsorg. Nettopp fordi du selv ikke vil eller klarer vise egenomsorg, så forsøker du i perioder å fremtvinge at andre skal gi deg denne omsorgen.

[Gjest hjertet slutter aldri å blø]

Du tar bare ansvar for en del av deg; mens du ikke tar ansvar for å håndtere ditt skrikende behov for omsorg. Nettopp fordi du selv ikke vil eller klarer vise egenomsorg, så forsøker du i perioder å fremtvinge at andre skal gi deg denne omsorgen.

Du har feil inntrykk av at jeg har så sterkt behov for omsorg. Det verste jeg vet er å bli snakket til som en liten unge som har slått seg på kneet. Jeg kan ikke fordra at folk synes synd på meg. Jeg blir lattermild eller irritert når noen maser og mat jeg må gjøre et eller annet. Å jeg spiller blid og sprudlendes nesten alltid. Jeg ringer ikke legevakten eller noen når jeg får anfall. Jeg skader meg selv i stillhet, uten å si det til noen fordi jeg skammer meg sli. Eneste om skaden blir for stor, men så lenge det ikke er min egen fastlege på jobb de 2-3 gangene det har skjedd siste året, har jeg diktet opp en fin historie om hvordan skaden oppstod.

Det er trygghet jeg trenger. Å vite at jeg ikke er alene om en katastrofe oppstår, slik som det stadig gjør i mine omgivelser.Eller at noen kan ta kontroll over meg når jeg har mistet den, men slike mennesker finnes ikke i min omgivelser.

[frosken]

Du har feil inntrykk av at jeg har så sterkt behov for omsorg. Det verste jeg vet er å bli snakket til som en liten unge som har slått seg på kneet. Jeg kan ikke fordra at folk synes synd på meg. Jeg blir lattermild eller irritert når noen maser og mat jeg må gjøre et eller annet. Å jeg spiller blid og sprudlendes nesten alltid. Jeg ringer ikke legevakten eller noen når jeg får anfall. Jeg skader meg selv i stillhet, uten å si det til noen fordi jeg skammer meg sli. Eneste om skaden blir for stor, men så lenge det ikke er min egen fastlege på jobb de 2-3 gangene det har skjedd siste året, har jeg diktet opp en fin historie om hvordan skaden oppstod.

Det er trygghet jeg trenger. Å vite at jeg ikke er alene om en katastrofe oppstår, slik som det stadig gjør i mine omgivelser.Eller at noen kan ta kontroll over meg når jeg har mistet den, men slike mennesker finnes ikke i min omgivelser.

''Det er trygghet jeg trenger. Å vite at jeg ikke er alene om en katastrofe oppstår, slik som det stadig gjør i mine omgivelser.Eller at noen kan ta kontroll over meg når jeg har mistet den, men slike mennesker finnes ikke i min omgivelser.''

Det er nettopp dette jeg legger i "omsorg".