NHD - trenger jeg hjelp?

[Gjest manjana]

Er en kvinne på 35 år, gift, med en sønn på 4 år. Har godt ekteskap og en sønn som jeg elsker over alt på jord. Etter han ble født har jeg daglig tanker om sykdom og død. Har opplevd dødsfall i nær familie/vennekrets. Har ikke tenkt over dette tidligere, men etter jeg ble mor er det påfallende. Det kverner stadig oppe i hodet på meg, og alle kroppslige symptomer blir tolket til kreft o.l. Går ikke til legen min med dette, for jeg vet jo selv at det er angst og ikke reelle symptomer. Var nedfor og kjente på virkelig uro før jul, gikk til fastlegen min, og var i en periode halvt sykemeldt. Er tilbake i full jobb, og har absolutt gode dager, gleder meg over ting og har det stort sett godt. Har tatt "depresjons-test" og scorer lavt der, føler selv at det er angst og uro for at jeg skal dø fra sønnen min som plager meg mye. Når jeg var til fastlegen min, ba jeg, og fikk henvisning til psykolog. Har gått noen ganger der, men det hjelper ikke så mye. Skjønner jo kognitivt at jeg må slutte å tenke som jeg gjør, og konsentrere meg om livet. Men likevel, selv om jeg forsøker så godt jeg kan, så kommer den ekle følelsen av at noe er galt hele tiden tilbake. Jeg er sykepleier, og har jobbet mange år innen rus/psykiatri, så det er ikke ukjent terreng for meg. Jeg er ikke i nærheten av å ha så store problem at det er virkelig hemmende i hverdagen, men skulle gjerne ha sluppet den angsten/uroen som jeg kjenner alt for ofte. Jeg føler vel også at jeg ikke har noe å klage over, siden det er mange som har det så fryktelig vanskelig, men dette er noe som gjør meg vondt, og jeg ønsker noen virkemidler som hjelper meg til å "jobbe av meg" dette skitet. Medisiner har vært helt uaktuelt tidligere har jeg følt, men nå er jeg jammen ikke sikker lenger. Har prøvd johannesurt uten å kjenne noe forskjell. Skjønner at det jeg sliter med er helseangst/redsel for å dø. Har du noen råd å gi? Kan legge til at jeg virkelig er sint og forbanna på meg selv, jeg har det godt, så hvorfor i alle dager holde på slik som jeg gjør.........

[Gjest Hoggormen]

Skjønner at du føler deg forvirra og har det vondt!

Din smerte er like reelll og like "legitim" som en hver annens!

Dødsfall setter vanvittig dype spor, og det tar dessverre ganske mye tid å komme ut. Kognitiv terapi er virksomt for veldig mange for veldig mye, men dette tar tid! Det er dessverre ikke noe quick fix for psykiske problemer - enten det er det ene eller det andre som plager en. Jeg kan rett og slett ikke annet enn å anbefale å ta tiden til hjelp, men jeg vet at det er tøft med kognitiv terapi. Man kan fort oppleve å føle seg verre psykisk av det, men etter hvert vil det hjelpe deg til å se fra andre vinkler. Vite hvordan du lettere kan sortere tanker og la de irrasjonelle styre i stadig mindre grad. Denne prosessen er tøff og vondt, men den vil for de fleste være til hjelp!

Hvis du føler det ikke hjelper med psykologen din, skal du vurdere om du går til "riktig" behandler. At man har kjemi og kommuniserer avslappet med hverandre er overordnet. Bruk gjerne en del tid på å bli kjent med behandleren din. Jeg kan ikke gå til noe psykolog uten å tvinge meg igjennom det.

[Gjest]

Skjønner at du føler deg forvirra og har det vondt!

Din smerte er like reelll og like "legitim" som en hver annens!

Dødsfall setter vanvittig dype spor, og det tar dessverre ganske mye tid å komme ut. Kognitiv terapi er virksomt for veldig mange for veldig mye, men dette tar tid! Det er dessverre ikke noe quick fix for psykiske problemer - enten det er det ene eller det andre som plager en. Jeg kan rett og slett ikke annet enn å anbefale å ta tiden til hjelp, men jeg vet at det er tøft med kognitiv terapi. Man kan fort oppleve å føle seg verre psykisk av det, men etter hvert vil det hjelpe deg til å se fra andre vinkler. Vite hvordan du lettere kan sortere tanker og la de irrasjonelle styre i stadig mindre grad. Denne prosessen er tøff og vondt, men den vil for de fleste være til hjelp!

Hvis du føler det ikke hjelper med psykologen din, skal du vurdere om du går til "riktig" behandler. At man har kjemi og kommuniserer avslappet med hverandre er overordnet. Bruk gjerne en del tid på å bli kjent med behandleren din. Jeg kan ikke gå til noe psykolog uten å tvinge meg igjennom det.

Takker for tilbakemelding, er livredd hoggormer, men du var jo en hyggelig en:-).

Har aldri vært til psykolog som pasient før, men har jobbet i team med mange psykologer/psykiatere, leger og andre sykepleiere i mange år.

Følte vel også derfor at det var veldig rart å skulle være pasient, og at jeg fremstiller meg som nesten unnskyldende for at jeg tar opp tiden, og ferdig behandlet og diagnostisert før jeg møter opp.

Så de timene jeg har vært der har gått til "hverdagsmas", men jeg ønsker en mer behandlingsrettet plan. Noe konkret å jobbe med/for.

Liker helst å fullføre det jeg har begynt på, så jeg tror jeg skal ta dette opp med han ved neste møte. Han er veldig hyggelig, så det er helst min egen feil at vi nærmest sitter og småprater i stedet for å ta tak i det som er problemet.

Når jeg kjenner meg frisk og i fin form er ikke angsten/uroen sterkt tilstede, og jeg prøver da å jobbe med meg selv, slik at jeg ikke skal få det så sterkt når det kommer dårlige dager. All fornuft inni meg vet hva som er problemet, men likevel klorer angsten seg fast når jeg tenker på sykdom/død. Det er vel derfor jeg blir så irritert på meg selv også.......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du trenger hjelp. Av det du skriver mener jeg at dette må være GAD (generalisert angstlidelse). Dette er en bekymringslidelse. Jeg har vært frekk nok til å kalle det "mødresyken".

Den aller beste behandlingen for GAD er metakognitiv terapi.

[Gjest manjana]

Ja, du trenger hjelp. Av det du skriver mener jeg at dette må være GAD (generalisert angstlidelse). Dette er en bekymringslidelse. Jeg har vært frekk nok til å kalle det "mødresyken".

Den aller beste behandlingen for GAD er metakognitiv terapi.

Til NHD

Dette var oppklarende. Jeg har søkt litt på den terapiformen, og det ser absolutt ut som det er noe som kunne være til hjelp for meg.

Må lese litt mer om GAD også. Har aldri tenkt at jeg kunne få psykiske vansker, men jeg tenker også at dette er noe jeg kan jobbe av meg.

Mødresyken høres ikke dumt ut, det passer nå i alle fall på meg

:-)