Når forholdsproblemer går over i hat

[Gjest Vil så gjerne bli et positivt menneske igjen]

Jeg sliter veldig om dagen. Kort historie er at jeg føler jeg har gitt veldig mye av meg selv som person for å få dette forholdet til å fungere optimalt.

Jeg har hele tiden vært veldig flink på kommunikasjon, og har fortalt med korrekte ord hvis noe har vært feil, jeg føler jeg har manglet noe el

Min partner er veldig snill men har veldig vanskelig for å reagere. Han kan tenke på ting men det kommer så godt som aldri lenger enn dit, det kommer ikke noe ut i ord, og så helt klart ikke i handling.

Jeg har etterhvert følt meg svært lite respektert på viktige områder, jeg har hele tiden hatt drivkraften og jeg føler i bunn og grunn at jeg har gjort "alt" men at han egentlig hadde vært fornøyd med mat, litt selskap når han gadd det og et ligg i ny og ne.

Han føler seg selvsakt heller ikke respektert da, på de tingene han føler er viktig. (men selv om jeg etterhvert har sakt at han har fritt leide til det han føler han mangler så gjør han det ikke, og sier at han får dårlig samvittighet og at det er min skyld)

Jeg har en del dårlig erfaring fra menn tidligere. Særdeles dårlig, fra jeg var barn. Så jeg har vært veldig tålmodig og standhaftig men hatt noen strenge krav og etterhvert et ønske om at ting skal gå seg til.

Når det bare fortsetter i problemer har jeg begynt med bitterhet og sinne. Har forklart under veis at jeg føler det veldig problematisk men han gjør ingen ting. Sier han elsker meg men ingen ting utover det. Og ingen handlinger. Selv om han vet jeg sitter i situasjoner som sårer meg ille.

Så har jeg forandret meg som menneske. Blitt veldig sint og irritabel, og det har vel ikke hjulpet. Men fremdeles så er det bare jeg som i ny og ne tar i et tak, han er like tafatt.

Nå har jeg kommet dit at jeg nesten ikke klarer å se mannen uten å føle et forferdelig hat. Jeg orker ikke se på ham, klarer ikke snakke med ham i to minutter uten å bli forferdelig sint og tar unger og stikker ofte av og driver med koselige ting uten ham.

Vi går sommerferie og greier i møte men jeg klarer ikke se en eneste koselig helg med ham. Er så utrolig dritt lei holdningen hans, måten han beveger seg på, måten han bruker en dag på, måten han er på og hans mannsjåviststiske og egoistiske tendenser.

Jeg skjønner at vi går i stormskritt mot brudd, men foreløpig så er det noen økonomiske hindre som må til før jeg kan bli "fri" til å flytte og ordne opp.

Forholdet har vart i en del år.

Jeg har vært i forhold før men har aldri opplevd et slikt hat nærmest ovenfor noen som jeg for ikke så lenge siden også kunne føle dyp kjærlighet for, i allefall innimellom.

Føler at dette er et meget spesiellt stadie av et forhold, og et særdeles negativt sådant. Er det noen sted jeg kan lese om dette og få litt mental hjelp underveis?

Jeg skammer meg over å ha latt det gå så langt, men jeg er en veldig trofast person som jobber hardt på en ting når jeg først har tatt den på meg. Og alle disse årene som jeg har prøvd og prøvd og prøvd, men bare stanget hodet i veggen har skuffet meg så grundig og fått meg til å føle meg så lite verdsatt og verdt som menneske at jeg ikke klarer å styre meg.

Jeg føler jeg har mistet år, og meg selv som person.

Noen som kan bidra meg litt informasjon rundt slike situasjoner som dette. Noen med egenerfaring kanskje?