Syk av sorg

[Gjest Sørger]

Min samboer gjennom 8 år gjorde det slutt med meg i januar. Tror kanskje han hadde vurdert det en stund da, men en dag jeg kom hjem fra jobb smalt bomben.

Han hadde fått nok av forholdet vårt, og jeg brast i gråt, pakket de viktigste sakene mine og dro. I sjokk, men trodde der og da at dette ordner seg.

Ett par dager senere finner jeg ut at ei jente som innimellom har vært på besøk hos oss er sammens med han.

Jeg kan bare ikke tro det er sant! Strigråter i 4-5dager, helt til jeg da må be legen om noe beroligende, for i hele tatt å få slappet littegranne av og få sovet litt sammenhengende. Var helt utslitt, det samme var de rundt meg.

Etter dette bruddet har jeg ikke sett min x-samboer, heller ikke har jeg følt meg klar for å hente resten av eiendelene mine. Skal jeg klare å gå rundt i den nye kjæresten (hun flyttet hurtig inn for godt) hans sine ting for å samle sammen mine...

Han er 39 år, mens hun er kun 19!! Dette kunne jeg ikke forstillt meg i min villeste fantasi. Har også funnet ut at de holdt på en liten stund bak min rygg, hjemme i vårt hjem. Jeg føler (for første gang, tror jeg) et virkelig HAT mot henne. Det merkelige er at det gjør jeg ikke ovenfor han.

Der er jeg kun fylt opp med veldig mye skyldfølelse, jeg var ikke bra nok, ikke fin nok ( hun er en meget pen jente ) osv. Dveler over ting ved meg selv. tok kanskje forholdet for gitt, for frem til den dagen var jeg overbevisst om at han elsket meg.

Jeg er nå sliten av disse tankene, den vonde vonde magefølelsen som er der så og si hele tiden (spesielt ille kan nettene være), og har ikke tall på hvor mange tårer jeg har felt.

Samtidig er det noe inni meg som rett og slett nekter for at det aldrig skal bli oss igjen. Jeg nekter å innse at jeg har mistet det som var min beste venn, og som jeg elsket, men var ikke flink til å vise ham det...tok han som sagt for gitt. Anger er en grusom følelse, det føles i noen øyeblikk som om jeg skal begynne å hyperventilere, og hjertet dunker i vei!

Det er nå et halvt år siden. Driver jeg å synes synd på meg selv? I såfall aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å innse og godta det som er skjedd. Jeg går på jobb og treffer venner etc, men gråten venter bare hele tiden på å få slippe ut mens jeg tar meg sammen...