Syk av sorg!

[Gjest Sørger]

Min samboer gjennom 8 år gjorde det slutt med meg i januar. Tror kanskje han hadde vurdert det en stund da, men en dag jeg kom hjem fra jobb smalt bomben. Han hadde fått nok av forholdet vårt, og jeg brast i gråt, pakket de viktigste sakene mine og dro. I sjokk, men trodde der og da at dette ordner seg. Ett par dager senere finner jeg ut at ei jente som innimellom har vært på besøk hos oss er sammens med han. Jeg kan bare ikke tro det er sant! Strigråter i 4-5dager, helt til jeg da må be legen om noe beroligende, for i hele tatt å få slappet littegranne av og få sovet litt sammenhengende. Var helt utslitt, det samme var de rundt meg.

Etter dette bruddet har jeg ikke sett min x-samboer, heller ikke har jeg følt meg klar for å hente resten av eiendelene mine. Skal jeg klare å gå rundt i den nye kjæresten (hun flyttet hurtig inn for godt) hans sine ting for å samle sammen mine...

Han er 39 år, mens hun er kun 19!! Dette kunne jeg ikke forstillt meg i min villeste fantasi. Har også funnet ut at de holdt på en liten stund bak min rygg, hjemme i vårt hjem. Jeg føler (for første gang, tror jeg) et virkelig HAT mot henne. Det merkelige er at det gjør jeg ikke ovenfor han. Der er jeg kun fylt opp med veldig mye skyldfølelse, jeg var ikke bra nok, ikke fin nok ( hun er en meget pen jente ) osv. Dveler over ting ved meg selv. tok kanskje forholdet for gitt, for frem til den dagen var jeg overbevisst om at han elsket meg.

Jeg er nå sliten av disse tankene, den vonde vonde magefølelsen som er der så og si hele tiden (spesielt ille kan nettene være), og har ikke tall på hvor mange tårer jeg har felt. Samtidig er det noe inni meg som rett og slett nekter for at det aldrig skal bli oss igjen. Jeg nekter å innse at jeg har mistet det som var min beste venn, og som jeg elsket, men var ikke flink til å vise ham det...tok han som sagt for gitt. Anger er en grusom følelse, det føles i noen øyeblikk som om jeg skal begynne å hyperventilere, og hjertet dunker i vei!

Det er nå et halvt år siden. Driver jeg å synes synd på meg selv? I såfall aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å innse og godta det som er skjedd. Jeg går på jobb og treffer venner etc, men gråten venter bare hele tiden på å få slippe ut mens jeg tar meg sammen... – Sørger

[Gjest verdt det?]

En 39-åring som finner seg en 19-åring? Det sier litt om typen. En 19-åring vil normalt være langt mere umoden enn en 39-åring. Hva skal så desse to prate om? Når jeg hører om slikt tenker jeg bare i mitt stille sinn at den mannen der må være veldig umoden på en del viktige områder. Er han virkelig verdt tårer og savn?

[Gjest Sørger]

En 39-åring som finner seg en 19-åring? Det sier litt om typen. En 19-åring vil normalt være langt mere umoden enn en 39-åring. Hva skal så desse to prate om? Når jeg hører om slikt tenker jeg bare i mitt stille sinn at den mannen der må være veldig umoden på en del viktige områder. Er han virkelig verdt tårer og savn?

Ja jeg er jo helt enig. Det er også derfor jeg ikke kunne fatte dette her. Men sorgen er ikke mindre nå, selv om han ikke er verdt det...

[ung mamma!:)]

Ja jeg er jo helt enig. Det er også derfor jeg ikke kunne fatte dette her. Men sorgen er ikke mindre nå, selv om han ikke er verdt det...

Huff jeg har også kjærlighetssorg og alle sier til meg at han er ikke verdt det. Men det hjelper ingenting, og som du sier sorgen blir ikke mindre av den grunn. Nesten værre:( Lykke til...

[Gjest -ei i sommervarmen]

Huff jeg har også kjærlighetssorg og alle sier til meg at han er ikke verdt det. Men det hjelper ingenting, og som du sier sorgen blir ikke mindre av den grunn. Nesten værre:( Lykke til...

Sier folk virkelig sånt! Snakk om å vise "medfølelse", blir sint på dine vegne jeg.

Har vært igjennom det samme. Tro meg, livet blir fint igjen. Men jeg vet at det er ingen trøst for deg akkurat nå.

Ønsker deg alt godt i fremtiden!!

Varme tanker fra

[srp1365380487]

Dette var veldig trist.

Jeg tror du trenger hjelp. Jeg skjønner veldig godt alle følelsene du beskriver, og de er naturlige og forståelige reaksjoner, og jeg får veldig vondt av deg når jeg leser.

Samtidig ser jag på slutten av innlegget ditt at det har gått seks måneder - og du er ennå i "sjokk-fasen"! det er nesten helseskadelig, og det virker som om du kanskje burde prøve å snakke med legen din.

Sorg er en langsom ting, men etter sjokket kommer sinne, tristhet, bearbeidelse og nyorientering etter tur, og på seks måneder bør du ha kommet noe lenger enn det stadiet du er på nå. Det er så jeg blir reint bekymra for deg, fordi du klandrer deg sjøl osv, men ennå ikke har klart å hente tingene dine hjemme....?

Søk hjelp. Syns veldig synd på deg, og kjenner at jeg forakter mannen din...!

[Lillemus]

Jeg reagerer på at du ikke har hentet tingene dine hos ham ennå. Etter et halvt år er det tvilsomt at han har dem liggende rundt, sannsynligvis er det pakket bort i påvente av at du henter dem.

Du er ikke ferdig med ham og det blir du heller ikke så lenge du har denne "redningslina" i form av tingene dine, hengende ute. Han tar deg ikke mer tilbake om du har tingene dine hos ham.

At du fremdeles er i sjokk så lenge etter er ikke sunt og som srp sier ville jeg også sagt du skulle kontaktet legen for enten å få noen å snakke med eller å få noe beroligende når du har det som verst om du var en nær venninne av meg. At man sørger er helt naturlig og normalt, men å være i sjokk så lenge etterpå må være slitsomt og ikke sunt.

Ja, jeg har vært gjennom et samlivsbrudd etter 18 år selv så jeg snakker ikke helt ut fra det blå.

[Gjest Mielle]

En 39-åring som finner seg en 19-åring? Det sier litt om typen. En 19-åring vil normalt være langt mere umoden enn en 39-åring. Hva skal så desse to prate om? Når jeg hører om slikt tenker jeg bare i mitt stille sinn at den mannen der må være veldig umoden på en del viktige områder. Er han virkelig verdt tårer og savn?

Nå er det gått 2 og et halv år. Jeg har begynt å glemme:) Dvs det styrer ikke dagen min lenger. Tankene og slaget i magen kommer innimellom,men det går lengre og lengre tid for hver gang:)

[Gjest Merlenoiri]

Dette er nesten som å lese om meg selv for noen år siden...

Det høres ut som om eksen din har gått i den klassiske 40-årskrisa, en mann som trenger bekreftelse på egen ungdommelighet ved å finne seg ei ungjente. Etter hvert finne trolig hun ut at hun ikke gidder mer. Triste greier alt sammen...

men - hent tingene dine, du må bare klare det. Kanskje er det enklere om du får hjelp av noen.

Utover det - jeg tror som mange andre her at det kan være en god ide om du oppsøker hjelp nå.

Beste ønsker fra