Sorg+dagbokinnlegg.

[Miamarian]

Jeg sørger.

Jeg står ved graven og jeg skriker innvendig.

Det er en egoistisk sorg. Min klippe og min kjære er på et annet sted nå. Et sted fri for sorg og smerte. Jeg burde glad for alle de gode minnene og all den kjærligheten jeg har fått.Og jeg vet at det siste min klippe ville var at jeg skulle ha det vanskelig. Jeg sørger for meg selv. Mitt eget savn og min smerte.

Jeg klarer å skyve det vekk endel på dagtid. Jeg holder meg opptatt. Styrer med praktiske ting. Ikke stoppe opp å tenke. Men på kvelden så kommer sorgen og tar meg igjen. En indre smerte hvor det føles ut som jeg går i stykker innvendig. Det er som en bølge som er fullstendig overveldende. Den suger meg ned og jeg får ikke luft. Det er en så sterk følelse at jeg lurer på om jeg blir gal. Eller om jeg er iferd med å dø. Denne gangen klarer jeg ikke å stå imot. Nå vil bølgen bli for sterk og rive meg ned.

Så sovner jeg utslitt etter å ha blitt kastet og rasert med av sorgens bølger og våkner opp. Glad stormen har stilnet for denne gangen. Noen timer med ro for å savne krefter til det brygger opp til storm igjen.

Er det her normalt? . Jeg vet jeg tar det tungt. Men samtidig er det bare sånn det er når en har mistet sin trygghet i livet. Det føles ihvertfall slik.

[Gjest kahloli]

Er det noen av dine nærmeste som har dødd?

Hvor lenge har du hatt det slik?

Forstår du har det vondt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg, vet ikke hva som er normalt eller ikke.

Men vet av erfaring at sorg kan gå over i noe annet etter at det største savnet er vekk. Pass på deg selv, og tillat deg selv til å motta hjelp visst du trenger det. Sorgen er ikke noen entydig ting, den kan ha mange aspekter, noen ganger så komplisert at man behøver hjelp fra profesjonelle.

[Gjest kahloli]

Er det noen av dine nærmeste som har dødd?

Hvor lenge har du hatt det slik?

Forstår du har det vondt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg, vet ikke hva som er normalt eller ikke.

Men vet av erfaring at sorg kan gå over i noe annet etter at det største savnet er vekk. Pass på deg selv, og tillat deg selv til å motta hjelp visst du trenger det. Sorgen er ikke noen entydig ting, den kan ha mange aspekter, noen ganger så komplisert at man behøver hjelp fra profesjonelle.

Er det her normalt? . Jeg vet jeg tar det tungt. Men samtidig er det bare sånn det er når en har mistet sin trygghet i livet. Det føles ihvertfall slik.

- Tror forresten det her er ganske essensielt. Du mangler kanskje trygghet i deg selv? Du klarer ikke å finne et annet sted for å oppnå trygghet igjen?

[Miamarian]

Er det noen av dine nærmeste som har dødd?

Hvor lenge har du hatt det slik?

Forstår du har det vondt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg, vet ikke hva som er normalt eller ikke.

Men vet av erfaring at sorg kan gå over i noe annet etter at det største savnet er vekk. Pass på deg selv, og tillat deg selv til å motta hjelp visst du trenger det. Sorgen er ikke noen entydig ting, den kan ha mange aspekter, noen ganger så komplisert at man behøver hjelp fra profesjonelle.

Ja mistet min mor. Det er vel bare knapt en måned siden. Men er først nå jeg begynner å virkelig streve. Kanskje fordi det sjokket har lagt seg og det er begynt å gå opp for meg.

[Gjest kahloli]

Ja mistet min mor. Det er vel bare knapt en måned siden. Men er først nå jeg begynner å virkelig streve. Kanskje fordi det sjokket har lagt seg og det er begynt å gå opp for meg.

Uff. Kondolerer.

Skulle ønske jeg hadde noen gode råd.

Tyr alltid til musikken selv jeg da. Spiller den, synger den, eller hører på den. Det gir meg trøst, og litt distanse til det hele.

Håper du finner noe/har noe som fungerer som terapi for deg.

Har du noen å snakke med? Du har lov til å ha det vondt. Ikke tenk på at du er til bry.

[frosken]

Ingenting av det du beskriver virker for meg unormalt. Det betyr ikke at du ikke kan be om hjelp til å komme deg gjennom denne vanskelige perioden. Hvis du allerede har en behandler som kjenner deg, så kan du kanskje be om noen samtaler med vedkommende. Hvis ikke, så er prester ofte gode til å snakke med om sorg - enten man selv er religiøs eller ikke. Fordelen med prestene er at de er tilgjengelige; ikke ventelister og ikke krav om henvisning.

Sorg kan være akkurat så smertefullt som det du beskriver - men det vil gradvis gå over. Merkelig nok :-)

[KaVa]

Det du beskriver er helt normalt. Jeg har også nylig mistet en som sto meg svært nær, og sorgen er ennå intens og overveldende. Innimellom blir jeg kasta inn i dyp sorg av detaljer - å se noe som den jeg mistet var glad i, høre musikken hun like huske den gangen da...

Det verste for meg er alle "første" gangene - alle høytidsdager, alle hverdagslige ting hun pleide å være med på, og akkurat nå: Ferien uten henne. Det så vondt at jeg ikke kan beskrive det.

Nå er det over fire måneder siden hun døde, og jeg ser at de dype sorganfallene ikke kommer fullt så tett. Jeg ser at jeg er i stand til å glede meg over flere ting nå, uten at det automatisk gir utslag i at jeg blir lei meg. Jeg ser at selv om sorgen er dyp og inderlig, så er jeg kommet så langt at jeg faktisk ser at livet er nødt til å gå videre, selv om det ikke har føltes sånn på lenge.

Gi deg tid til å sørge, ha noen å snakke med. Forsøk å fokusere på de positive minnene. Det kan jeg gjøre nå, og jeg klarer å huske fine ting, uten å bhegynne å gråte - i alle fall ikke hver gang.

Jeg vet ikke om sorgen blir borte. Jeg tror ikke det. Jeg tror at sorgen og savnet vil følge meg resten av livet. Men jeg tror i en mildere form. Jeg håper jeg en dag skal komme dit at når jeg tenker på henne tenker jeg på den livsglade, flotte personen hun var med et smil, ikke med tårer. Det er mitt mål.

[Gjest sjøstjerna]

Ja mistet min mor. Det er vel bare knapt en måned siden. Men er først nå jeg begynner å virkelig streve. Kanskje fordi det sjokket har lagt seg og det er begynt å gå opp for meg.

Jeg har også mistet en forelder- som da var ung. Dødsfallet kom plutselig og var "unødvendig".

Sorg- er nok så mangt for så mange. Tror det er vanlig å kjenne på alle mulige følelser.

Enig med KaVa som sa det verste var første gang-ting. Men heldigvis er det førstegang bare en gang og i løpet av en tid så er alle slike milepæler over.

Om min sorg: jeg hadde sjokkfase hvor jeg nektet tro på det som hadde skjedd. Perioder hvor jeg gråt høyt og gikk fortvilt rundt i stua uten ro. Latter i øyeblikk hvor søsken pratet om morsomme opplevelser da avdøde levde. Glødende sinne over hvorfor dette kunne skje. Tristhet fordi forelderen mistet livet som han var glad i. Tristhet fordi jeg mistet min forelder.

Jeg lurte forresten også på hva som var normalt og ikke, og jeg leste masse. Endte med å konkludere med at det meste var normalt. Jeg bearbeidet også med å skrive side opp og side ned over hva jeg følte. Fikk rast ut på papiret, og lettet det innvendige trykket.

Jeg var bevisst på å ta PAUSER fra sorgen i blant og unnet meg hyggelige ting som vennebesøk, turer osv og forsøkte le og hygge meg. Så kunne jeg bli slengt i overhengende sorg igjen.

Kanskje kan man si at jeg hadde dype daler, og noen topper (hvor jeg så glede). Dette gikk i bølge. Over tid så ble dalene mindre dype, og toppene bredere og mer vedvarende.

Sorgen er over for min del. Jeg minnes med savn- men gråter ikke lengre.

Er i grunnen kommet styrket ut av det hele,