Husredd...

[Gjest Anonym bruker]

Som liten var jeg mørkredd, noe som vel ikke er uvanlig for barn. Mine foreldre skilte seg da jeg var 7, og min mor tok meg med seg og flyttet tilbake til sin hjemby på andre siden av landet. Skilsmissen var så "god" som en skilsmisse kan være; det har aldri vært noe krangling eller bitterhet mellom mine foreldre, de er enda på talefot (og prater sammen ofte). Jeg fikk også anledning til å reise til min far ofte, så i det store og det hele så føler jeg at den situasjonen ble ordnet så godt som det var mulig. Imidlertid så må en jo erkjenne at det har påvirket meg negativt allikevel, noe som jo er uunngåelig. Jeg var jo mye plaget med en generell usikkerhet, med de medfølgende konsekvenser: innesluttethet, dårlig selvtillit og andre slike ting. Mørkereddheten vokste jeg da heller aldri av meg. Nå har jeg i voksen alder klart å bygge meg et fundament av trygghet, jeg er ikke lenger så innesluttet, selvtilliten er betraktelig mye bedre og jeg må si jeg har det stort sett greit. Jeg har en fantastisk kone, bra utdannelse og god jobb. Det som imdilertid henger igjen, er denne "mørkredselen". Jeg setter det i anførselstegn, da det ikke egentlig er en mørkredsel, jeg vil mer betrakte det som en slags generell (veldig mild) angst som kommer snikende i det jeg skal legge meg. Om min kone er hjemme er det ikke noe problem, men i de tilfeller hvor hun er bortreist og jeg er alene hjemme blir det et problem. Det som er så rart, er at det føles som om det er en ubevisst reaksjon på et bestemt handlingsmønster (som Pavlovs hund som begynte å sikle når bjellen ringte). I det jeg skrur av TV, går rundt i leiligheten og slukker lys, går på badet og steller meg og går i seng, kjenner jeg den generelle uroen bygge seg opp. Jeg har klart å lære meg en form for avledningsteknikk slik at jeg unngår at uroen tar overhånd, men det hender det glipper. Hvordan skal jeg klare å bryte opp i dette mønsteret? Jeg har en rimelig god selvinnsikt og har prøvd å trekke linjene og tenke gjennom hva som fungerer de gangene det fungerer godt, og hva som forårsaker at det ikke går så bra, men jeg klarer ikke å systematisere det.

[Skyer]

Jeg er også husredd...som hos deg bygger det seg opp når det nærmer seg leggetid, særlig etter at tv,n slås av. Det kan være veldig ubehagelig

Har lært meg et par teknikker og spesielt lært meg hva som ikke er lurt å gjøre før jeg legger meg. Utover sånne ting tror jeg ikke det er stort å gjøre ved det. Man må liksom bare leve med det. Hvis du fokuserer på det, tror jeg kanskje det bare blir værre.

Tror ikke at det skyldes noe spesielt en gang...noen bare er sånn...Sånn som meg og deg...litt engstelige sjeler kanskje...:-)

[Gjest illus]

"I det jeg skrur av TV, går rundt i leiligheten og slukker lys, går på badet og steller meg og går i seng, kjenner jeg den generelle uroen bygge seg opp" Kjenner til noen som har litt av det der, og der var det akkurat som en skulle avslutte livet på en måte.Har litt med angst å gjøre tror jeg. Det var noe ensomt å og trist over det hele.. Kanskje kontrasen blir for stor fra TV og å gå legge seg ?

[27mann]

Jeg er også husredd...som hos deg bygger det seg opp når det nærmer seg leggetid, særlig etter at tv,n slås av. Det kan være veldig ubehagelig

Har lært meg et par teknikker og spesielt lært meg hva som ikke er lurt å gjøre før jeg legger meg. Utover sånne ting tror jeg ikke det er stort å gjøre ved det. Man må liksom bare leve med det. Hvis du fokuserer på det, tror jeg kanskje det bare blir værre.

Tror ikke at det skyldes noe spesielt en gang...noen bare er sånn...Sånn som meg og deg...litt engstelige sjeler kanskje...:-)

Ja, det er en hårfin balanse. Hvis jeg overhodet ikke tenker på det i det hele tatt, så kommer redselen krypende. Jeg må på en måte "fekte" med mitt eget sinn for å holde det i sjakk - men hvis jeg fokuserer for mye på det som du sier, så går det galt da også.

Det som er så rart er at jeg kjenner sinnstilstanden endre seg. Klart og tydelig. Men hvis jeg er syk eller på andre måter redusert, så kommer følelsen ikke. Da er det på en måte som om jeg er for sliten til å orke å være redd. :S

Hjernen er et finurlig organ...

[27mann]

"I det jeg skrur av TV, går rundt i leiligheten og slukker lys, går på badet og steller meg og går i seng, kjenner jeg den generelle uroen bygge seg opp" Kjenner til noen som har litt av det der, og der var det akkurat som en skulle avslutte livet på en måte.Har litt med angst å gjøre tror jeg. Det var noe ensomt å og trist over det hele.. Kanskje kontrasen blir for stor fra TV og å gå legge seg ?

Ja, jeg har tenkt på det også, så jeg har prøvd å skur av TVen tidligere for å kanskje gjøre noe annet. Men det å skru av TVen sånn på kvelden er på en måte som å "skru på plata" - da stiger engstelsen ett hakk. Så kan jeg sitte og lese eller gjøre noe annet, så når jeg tar runden i leiligheten for å skru av lys stiger engstelsen enda et hakk. Osv...

Det virker som om hver av de handlingene det er vanlig å gjøre før man legger seg er en slags "utløser", som utløser denne engstelsen. På samme måte som Pavlovs bjelle fikk hunden til å sikle. :S

[Skyer]

Ja, det er en hårfin balanse. Hvis jeg overhodet ikke tenker på det i det hele tatt, så kommer redselen krypende. Jeg må på en måte "fekte" med mitt eget sinn for å holde det i sjakk - men hvis jeg fokuserer for mye på det som du sier, så går det galt da også.

Det som er så rart er at jeg kjenner sinnstilstanden endre seg. Klart og tydelig. Men hvis jeg er syk eller på andre måter redusert, så kommer følelsen ikke. Da er det på en måte som om jeg er for sliten til å orke å være redd. :S

Hjernen er et finurlig organ...

Ja, man kjenner tydelig at sinnstilstanden endrer seg...redsel er jo en rimelig tydelig følelse. Den kjennes....:-)

For halvannt år siden var jeg syk, fikk kreft. I den perioden var jeg overhodet ikke husredd...jeg kunne til og med gå igjennom mørke rom uten å kjenne noen redsel eller småpanikk (det har jeg aldri kunnet så lenge jeg kan huske). Det var en merkelig følelse...følte en slags frihet i å kunne vandre uredd rundt i mørket..:-)

Nå er jeg husredd igjen da...men jeg lever forsåvidt greit med det syns jeg..:-)

[Gjest illus]

Ja, jeg har tenkt på det også, så jeg har prøvd å skur av TVen tidligere for å kanskje gjøre noe annet. Men det å skru av TVen sånn på kvelden er på en måte som å "skru på plata" - da stiger engstelsen ett hakk. Så kan jeg sitte og lese eller gjøre noe annet, så når jeg tar runden i leiligheten for å skru av lys stiger engstelsen enda et hakk. Osv...

Det virker som om hver av de handlingene det er vanlig å gjøre før man legger seg er en slags "utløser", som utløser denne engstelsen. På samme måte som Pavlovs bjelle fikk hunden til å sikle. :S

Kjenner også til ei som ikke liker å gå å legge seg når resten av familien er bortreist. Men om det er fordi hun er fysisk alene i huset eller ei, er jeg ikke sikker på. Det er også lettere å bli kontfrontert med seg selv og sin ensomhet om natta fordi som lider av angst. Min far var var redd for å være alene i sitt eget hus også om dagen, men han hadde angst, eller dårlige nerver som også kalte den gang.

[mirami]

Jeg er også husredd når jeg er alene hjemme. Det er ikke sånn ekstremt, men jeg må ta meg sammen for å gå den siste slokkerunden, gjerne ha på musikk på iPoden helt til jeg ligger trygt under dyna. Det er vel bare noen som er litt mørkeredde fortsatt, kanskje?

[candyqueen_83]

Jeg er også husredd når jeg er alene hjemme. Det er ikke sånn ekstremt, men jeg må ta meg sammen for å gå den siste slokkerunden, gjerne ha på musikk på iPoden helt til jeg ligger trygt under dyna. Det er vel bare noen som er litt mørkeredde fortsatt, kanskje?

Jeg er også det. Det er vel ganske mange som er det egentlig når de er alene. Jeg hører masse lyder så fort jeg slår av tvn, og må ha et lys på i stua

Har alltid vært sånn. Hehe.