Viktig forskning på sosial angst

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.6689032

[Gjest god sommer:-)]

Hadde dette kommet for 20 år siden hadde kanskje jeg fått hjelp med én gang (barneskole/førskole), og min uheldige utvikling vært unngått.

Du er desverre ikke alene om det.. men det er godt det er mulig å gjøre noe med det også i voksen alder.:-)

[Gjest ikke så sjenert lenger]

Ja, jeg mener skolene og helsetjenesten bør følge bedre opp sjenerte elever. Jeg var selv en av de stille... holdt meg mest for meg selv, turte knapt åpne munnen min... og verre ble det når de "modige" i klassen mobbet meg pga de "ikke hørte hva jeg sa", jeg snakket lavt pga jeg var redd, men klarte ikke snakke høyere, og pga angst for å snakke for lavt endte det med at jeg helst ikke snakket i det hele tatt. Spurte noen meg om noe svarte jeg bare kort med nei, vet ikke eller ja...

Sjenanse er et handikapp og kan hindre en i å nå sine mål. Jeg tok meg f.eks. aldri høyere utdannelse pga frykt for at sjenansen skulle hindre meg i enkelte yrker. Læreren min hadde f.eks. rådet meg til å ikke jobbe i butikk eller andre jobber der jeg måtte ha med folk å gjøre pga sjenansen min. Hallo hva for et råd var det...

Eneste måten å forebygge sjenanse på er jo å møte slike situasjoner, der man MÅ prate med folk!

Det var først i 16-17 års alderen jeg selv begynte å jobbe med meg selv, det hjalp litt å skifte skole (pga videregående), jeg ble litt modigere pga de i klassen ikke visste så mye om meg. Jeg følte på ungdomsskolen at jeg hadde en rolle jeg måtte følge, det var forventet at jeg var den sjenerte jenta. Hvis jeg plutselig begynte snakke høyt i klassen så hadde de blitt veldig overraska.. og jeg hatet oppmerksomhet, at folk skulle kommenter. F.eks. Snakka DU høyt nå liksom..... rødme rødme...

Men jeg hadde fortsatt vansker med å bli kjent med folk, trivdes best i små grupper...

Det store gjennombruddet kom da jeg fikk meg jobb, i starten mistrivdes jeg, nettopp pga jeg var sjenert og ikke turte si fra, i kantina satt den faste gjengen og bablet, de var ikke så flinke til å inkludere nye.... så jeg følte meg veldig utenfor...

men så etter et par år ble jeg tryggere på de andre og pratet mer selv,

nå har jeg jobbet der i 8 år ,og de andre sier at de merker stor forskjell på meg nå og da, før turte jeg knapt åpne munnen, i motsetning til nå.

Nå jobber jeg et sted der jeg må prate med folk, både en gjeng kolleger og masse fremmede på telefon og i skranke hver dag, og dette har vært rene terapien for meg.

Jeg føler meg og mer godtatt av kantinegjengen, nå prater de liksom med meg.... men merker de fortsatt ikke inkluderer nye, så der har jeg lært da jeg husker hvordan det var å være ny, så jeg prater med de nye - så får de "gamle" bare prate om sitt.

Syns de som er over 40 burde hatt vett til å skjønne at det ikke er så lett for en ny å bryte inn i en samtale til de som har jobbet der i 20-år

Søsteren min slet også med sjenanse, men hun fikk hjelp, tror det var noe nytt som kom, de som var stille fikk tett oppfølging, de hadde grupper hvor de trente på å snakke i forsamlinger, å bli kjent med folk osv... Skulle ønske noe sånt fantes da jeg gikk på skolen.

[Gjest kahloli]

Du er desverre ikke alene om det.. men det er godt det er mulig å gjøre noe med det også i voksen alder.:-)

har alltid også vært veldig sjenert. Særlig for å si noe høyt i klassen, eller i store grupper.

Jeg hadde en rektor på videregående som i "hadetbra" samtalen sa til meg at jeg måtte forandre meg litt. Ellers var det fare for at jeg kom til å bli en grå mus. Jeg ble utrolig såret, og provosert. For inne i meg er jeg ikke en grå mus i det hele tatt.

Det verste var at han sa det også til mine foreldre, som jo (dumme som de er) begynte å klage over meg til meg, og var tydelig missfornøyde, jeg ble så såret!

Siden har jeg gjort alt for å motbevise dette, for meg selv. Gått på folkehøyskole, lager musikk, står på scenen, har flytta til utlandet. Tvunget meg selv til å gjøre ting som egentlig strider litt imot min person- men samtidig ikke.

Dette har hjulpet meg enormt. Selv om det har vært noen tøffe tak innimellom. Mye dveling og angst.

Så på en måte er jeg glad for at han sa dette. Selv om jeg synes egentlig det var en merkelig ting å si til en sårbar sjel...

[Gjest ikkesjenert]

Jeg er ikke sjenert, aldri vært det, men sliter likevel med sterk sosialangst i voksen alder. Fikk det så smått i da jeg var i slutten av 30 årene, og så har det bare økt. Nå er jeg i slutten av førtiårene, og spykiateren jeg går til kan ikke skjønne at jeg har det, på måten jeg prater på, kropps-språket etc, men hodet mitt "snører" seg sammen, øynene flimrer når jeg må prate med kjente og ukjente? værst er halvkjente. Må bruke beroligende i sosialt samvær.

[Gjest kahloli]

har alltid også vært veldig sjenert. Særlig for å si noe høyt i klassen, eller i store grupper.

Jeg hadde en rektor på videregående som i "hadetbra" samtalen sa til meg at jeg måtte forandre meg litt. Ellers var det fare for at jeg kom til å bli en grå mus. Jeg ble utrolig såret, og provosert. For inne i meg er jeg ikke en grå mus i det hele tatt.

Det verste var at han sa det også til mine foreldre, som jo (dumme som de er) begynte å klage over meg til meg, og var tydelig missfornøyde, jeg ble så såret!

Siden har jeg gjort alt for å motbevise dette, for meg selv. Gått på folkehøyskole, lager musikk, står på scenen, har flytta til utlandet. Tvunget meg selv til å gjøre ting som egentlig strider litt imot min person- men samtidig ikke.

Dette har hjulpet meg enormt. Selv om det har vært noen tøffe tak innimellom. Mye dveling og angst.

Så på en måte er jeg glad for at han sa dette. Selv om jeg synes egentlig det var en merkelig ting å si til en sårbar sjel...

Smir: til meg?

Kanskje ikke......er kanskje blitt flinkere til gi faen. Bare ikke i dårligere perioder. Da kan jeg fort bli litt paranoid og mistenksom. Går litt opp og ned her.

Jeg tenker at det er forskjellige måter å være sjenert på, og forskjellige måter å være sårbar på.

Er ikke sårbar på alle punkter. Noe gir jeg faen i.

Hva med deg?

[hattifnatt1]

Ja, jeg mener skolene og helsetjenesten bør følge bedre opp sjenerte elever. Jeg var selv en av de stille... holdt meg mest for meg selv, turte knapt åpne munnen min... og verre ble det når de "modige" i klassen mobbet meg pga de "ikke hørte hva jeg sa", jeg snakket lavt pga jeg var redd, men klarte ikke snakke høyere, og pga angst for å snakke for lavt endte det med at jeg helst ikke snakket i det hele tatt. Spurte noen meg om noe svarte jeg bare kort med nei, vet ikke eller ja...

Sjenanse er et handikapp og kan hindre en i å nå sine mål. Jeg tok meg f.eks. aldri høyere utdannelse pga frykt for at sjenansen skulle hindre meg i enkelte yrker. Læreren min hadde f.eks. rådet meg til å ikke jobbe i butikk eller andre jobber der jeg måtte ha med folk å gjøre pga sjenansen min. Hallo hva for et råd var det...

Eneste måten å forebygge sjenanse på er jo å møte slike situasjoner, der man MÅ prate med folk!

Det var først i 16-17 års alderen jeg selv begynte å jobbe med meg selv, det hjalp litt å skifte skole (pga videregående), jeg ble litt modigere pga de i klassen ikke visste så mye om meg. Jeg følte på ungdomsskolen at jeg hadde en rolle jeg måtte følge, det var forventet at jeg var den sjenerte jenta. Hvis jeg plutselig begynte snakke høyt i klassen så hadde de blitt veldig overraska.. og jeg hatet oppmerksomhet, at folk skulle kommenter. F.eks. Snakka DU høyt nå liksom..... rødme rødme...

Men jeg hadde fortsatt vansker med å bli kjent med folk, trivdes best i små grupper...

Det store gjennombruddet kom da jeg fikk meg jobb, i starten mistrivdes jeg, nettopp pga jeg var sjenert og ikke turte si fra, i kantina satt den faste gjengen og bablet, de var ikke så flinke til å inkludere nye.... så jeg følte meg veldig utenfor...

men så etter et par år ble jeg tryggere på de andre og pratet mer selv,

nå har jeg jobbet der i 8 år ,og de andre sier at de merker stor forskjell på meg nå og da, før turte jeg knapt åpne munnen, i motsetning til nå.

Nå jobber jeg et sted der jeg må prate med folk, både en gjeng kolleger og masse fremmede på telefon og i skranke hver dag, og dette har vært rene terapien for meg.

Jeg føler meg og mer godtatt av kantinegjengen, nå prater de liksom med meg.... men merker de fortsatt ikke inkluderer nye, så der har jeg lært da jeg husker hvordan det var å være ny, så jeg prater med de nye - så får de "gamle" bare prate om sitt.

Syns de som er over 40 burde hatt vett til å skjønne at det ikke er så lett for en ny å bryte inn i en samtale til de som har jobbet der i 20-år

Søsteren min slet også med sjenanse, men hun fikk hjelp, tror det var noe nytt som kom, de som var stille fikk tett oppfølging, de hadde grupper hvor de trente på å snakke i forsamlinger, å bli kjent med folk osv... Skulle ønske noe sånt fantes da jeg gikk på skolen.

Jeg og kjenner meg igjen. Har diagnosen sosialangst i dag. Men så lenge jeg kan huske har jeg vært sjenert og stille. De siste årene har det blitt bedre. jeg tror nok ofte det er en sammenheng der ja.

Det er utrolig bra det gjøres noe forebyggende. Min sjenerthet og angst gikk bare over til en evigvarende depresjon, helt til jeg fikk hjelp og en diagnose.