Angstanfall - NHD

[Gjest dropper nicket denne gangen]

Har aldri vært plaget av slikt før, men for en stund siden fikk jeg hva jeg regner med var et angstanfall i forbindelse med bilkjøring. Følte meg lett i hodet, prikket i fingre og ben, høy puls - kort sagt følte meg som jeg skulle besvime. Måtte bare stoppe etterhvert og prøve å roe meg ned igjen. (Det skjedde på en vei med to kjørebaner, idet jeg var i ferd med å kjøre forbi noen biler som kjørte litt langsomt). Jeg kom da fram til slutt, og senere, på hjemveien følte jeg at alt var greit, inntil jeg skulle kjøre forbi igjen (ikke noe hasardiøst, vanlig forbikjøring på 4-felts vei, med midtdeler osv.). Da skjedde det samme igjen. Og resten av reisen ble nesten sammenhengende angstfølelese, men dog ikke så ille at jeg følte at det var farlig.

Det som er pussig, er at jeg kan kjøre på svingete landevei uten problemer, fort også. Det er flerefelts vei, tuneller og broer jeg reagerer på.

Dette er vel angst, kanskje en slags klaustrofobi? I tillegg til de "ekte" anfallene, kan jeg også bli engstelig for å få anfall, slik at jeg nesten føler meg slik ved tanke på at det kanskje skjer.

Er det sannsynlig at det vil gå over av seg selv? Bør jeg foreta meg noe i denne forbindelse? Må jo si at jeg føler meg veldig begrenset hvis jeg må sørge for ikke å kjøre på sånne veier...

[Onsdag1365380628]

''Må jo si at jeg føler meg veldig begrenset hvis jeg må sørge for ikke å kjøre på sånne veier...''

Når det gjelder angst og behandling av dette vil man aldri anbefale noen å holde seg unna det man får angst av. Tvert imot, man skal oppsøke hva man er redd for, gang på gang, til man erfarer at dette slettes ikke er noe man skal gå rundt og være redd for. Å vike unna og unngå er den letteste metoden der og da, men på sikt skaper det større og større problemer.

[Gjest dropper nicket denne gangen]

''Må jo si at jeg føler meg veldig begrenset hvis jeg må sørge for ikke å kjøre på sånne veier...''

Når det gjelder angst og behandling av dette vil man aldri anbefale noen å holde seg unna det man får angst av. Tvert imot, man skal oppsøke hva man er redd for, gang på gang, til man erfarer at dette slettes ikke er noe man skal gå rundt og være redd for. Å vike unna og unngå er den letteste metoden der og da, men på sikt skaper det større og større problemer.

Jo, jeg vet jo at man skal "opp på hesten igjen" - men det er jo litt forskjell på f.eks. å være redd for å kjøre heis og å kjøre bil.

Om du besvimer av angst i heisen har det jo ingenting å si. Om man føler seg uvel og ukonsentrert i 100 km/t på motorveien setter man seg selv og andre i fare.

[Gjest mannen min]

Mannen min har det på samme måten, og ekstra ille er det for han pga han er avhengig av å kjøre bil på jobben da han er yrkessjåfør...

Det begynte egentlig for en god del år siden, etter en periode med mye stress og mas på jobben, plutselig fikk han angst midt på veien, han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, for han kunne ikke bare stoppe, det føltes som han ville dø....

Og etter dette ble han redd for å få slike anfall igjen, han merket at det var spesielle steder han fikk disse anfallene, og han prøvde derfor å unngå dem.... men han fant ut at dette ikke var rette måten å takle det på, han måtte møte angsten sin og kjøre der han var redd..... og han ble bedre en del år, så etter en ny periode med stress og mas, fikk han det igjen, denne gangen verre enn sist, så han måtte til slutt oppsøke psykolog. det gjorde han sist og, da ble han sykmeldt et halvt år...

men denne gangen har han holdt seg på jobb, får medisiner, men sliter fortsatt. Han takler ikke å kjøre alene. Nå har han en med seg på jobb - en lærling, og det hjelper bra. Han får dette når han kjører alene og føler han takler det bedre når han har noe med seg, men det er jo ille om han er avhengig av å ha noen med seg hele tida, det er jo ikke alltid det er mulig på jobb. Det har vært et par tilfeller hvor jeg har måttet bli med han på jobb - skofte min egen jobb, rett og slett pga han var så redd.... han kunneblitt hjemme, men pga vanskelig å skaffe vikar måtte han bare på jobb. Jeg ble jo sint da, ille at d skulle gå utover min jobb og og følte meg nokså maktesløs...

[Gjest dropper nicket denne gangen]

Mannen min har det på samme måten, og ekstra ille er det for han pga han er avhengig av å kjøre bil på jobben da han er yrkessjåfør...

Det begynte egentlig for en god del år siden, etter en periode med mye stress og mas på jobben, plutselig fikk han angst midt på veien, han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, for han kunne ikke bare stoppe, det føltes som han ville dø....

Og etter dette ble han redd for å få slike anfall igjen, han merket at det var spesielle steder han fikk disse anfallene, og han prøvde derfor å unngå dem.... men han fant ut at dette ikke var rette måten å takle det på, han måtte møte angsten sin og kjøre der han var redd..... og han ble bedre en del år, så etter en ny periode med stress og mas, fikk han det igjen, denne gangen verre enn sist, så han måtte til slutt oppsøke psykolog. det gjorde han sist og, da ble han sykmeldt et halvt år...

men denne gangen har han holdt seg på jobb, får medisiner, men sliter fortsatt. Han takler ikke å kjøre alene. Nå har han en med seg på jobb - en lærling, og det hjelper bra. Han får dette når han kjører alene og føler han takler det bedre når han har noe med seg, men det er jo ille om han er avhengig av å ha noen med seg hele tida, det er jo ikke alltid det er mulig på jobb. Det har vært et par tilfeller hvor jeg har måttet bli med han på jobb - skofte min egen jobb, rett og slett pga han var så redd.... han kunneblitt hjemme, men pga vanskelig å skaffe vikar måtte han bare på jobb. Jeg ble jo sint da, ille at d skulle gå utover min jobb og og følte meg nokså maktesløs...

Oj,- ja det er jo klart mye, mye verre hvis man er yrkessjåfør, huff

For meg er det jo stort sett mulig å unngå de spesielle situasjonene, - selv om jeg kan få en snev av det i enhver kjøre-situasjon hvis jeg begynner å tenke på det.

[Gjest mannen min]

Oj,- ja det er jo klart mye, mye verre hvis man er yrkessjåfør, huff

For meg er det jo stort sett mulig å unngå de spesielle situasjonene, - selv om jeg kan få en snev av det i enhver kjøre-situasjon hvis jeg begynner å tenke på det.

Men jeg har selv angst for å kjøre, jeg tok lappen for bare et par år siden, men unngår helst å kjøre bil... tror d er litt det at det er så sjeldent som gjør at jeg blir redd. når jeg først kjører så er jeg ikke redd, men er redd for å havne borti situasjoner hvor jeg mister kontrollen.... så er mest det jeg er redd for.

Mange er redd for å kjøre i tunneller og unngår helst det.... jeg føler litt angsten der jeg og, føler tunnellen aldri tar slutt og tenker på hva som skjer om jeg mister kontrollen og havner i fjellveggen

Det er tankene som ødelegger, en må bare slutte å tenke. Nyt kjøreturen, tenk på alle de andre som kjører, hvorfor skal det skje noe i dag liksom. Det viktigste er å holde hodet kaldt, konsentrere seg og holde avstand til foranliggende bil, så går det så bra så Kjenner du at du holder på å få anfall, prøv å få kontroll på pusten, pust rolig inn med nesen, så rolig ut med munnen (trutmunn).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er nok panikkanfall som har utviklet seg til agorafobi. Jeg synes du godt kan søke hjelp hos en psykolog som driver kognitiv terapi.

[Gjest dropper nicket denne gangen]

Dette er nok panikkanfall som har utviklet seg til agorafobi. Jeg synes du godt kan søke hjelp hos en psykolog som driver kognitiv terapi.

Agorafobi? Det forbinder jeg med frykt for åpne plasser.. Hmm.

Men uansett er det kanskje noe jeg burde prøve å få noe hjelp til, da.

De eneste tilfellene ellers utenom de episodene i bilen, er når angsten for at noe skal skje med ungene slår til (når de er på fest og ikke svarer på mobilen, f.eks. - jeg har hatt noen ekle opplevelser de siste årene med sånne ting - selv om det har endt rimelig bra til slutt...) - men det er jo mer forståelige grunner.

Trenger man henvisning fra fastlege for sånt,- eller kan man bare ta kontakt med psykolog?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Agorafobi? Det forbinder jeg med frykt for åpne plasser.. Hmm.

Men uansett er det kanskje noe jeg burde prøve å få noe hjelp til, da.

De eneste tilfellene ellers utenom de episodene i bilen, er når angsten for at noe skal skje med ungene slår til (når de er på fest og ikke svarer på mobilen, f.eks. - jeg har hatt noen ekle opplevelser de siste årene med sånne ting - selv om det har endt rimelig bra til slutt...) - men det er jo mer forståelige grunner.

Trenger man henvisning fra fastlege for sånt,- eller kan man bare ta kontakt med psykolog?

Det er best å få henvisning fra fastlege.

[Gjest prust]

Mannen min fikk omtrent det samme i august i fjor - det begynte helt plutselig mens han kjørte bil - med prikking og nummenhet og hyperventilering, og han holdt på å besvime. Etter grundig undersøkelse på sykehus fant de ut at det var panikkangst han hadde fått.

Anfallene var sterke og langvarige de føste ukene - og han var helt sykemeldt en stund. Fikk god hjelp både fra fastlege og psykiater. Etter noen måneder var han i full jobb igjen, men han går fremdeles på Cipralex. Nå er det veldig sjelden han kjenner noe til anfallene, og når de kommer er de svake og han takler dem greit.

Jeg synes du skal kontakte fastlege, slik at du kan få løst opp i dette før det evt blir kraftigere.

[Gjest dropper nicket denne gangen]

Mannen min fikk omtrent det samme i august i fjor - det begynte helt plutselig mens han kjørte bil - med prikking og nummenhet og hyperventilering, og han holdt på å besvime. Etter grundig undersøkelse på sykehus fant de ut at det var panikkangst han hadde fått.

Anfallene var sterke og langvarige de føste ukene - og han var helt sykemeldt en stund. Fikk god hjelp både fra fastlege og psykiater. Etter noen måneder var han i full jobb igjen, men han går fremdeles på Cipralex. Nå er det veldig sjelden han kjenner noe til anfallene, og når de kommer er de svake og han takler dem greit.

Jeg synes du skal kontakte fastlege, slik at du kan få løst opp i dette før det evt blir kraftigere.

Tusen takk for svar - jeg blir jo mer og mer sikker på at jeg bør gjøre noe med dette - selv om jeg bare har hatt 3 ekle kjøreturer på denne måten. På landevei kan jeg hygge meg med å kjøre fort og svingete - og sikkert være i større fare enn på disse fine motorveiene,- så det er ingen fornuft i dette...

Kjempefint å få svar her :-)

[Gjest prust]

Tusen takk for svar - jeg blir jo mer og mer sikker på at jeg bør gjøre noe med dette - selv om jeg bare har hatt 3 ekle kjøreturer på denne måten. På landevei kan jeg hygge meg med å kjøre fort og svingete - og sikkert være i større fare enn på disse fine motorveiene,- så det er ingen fornuft i dette...

Kjempefint å få svar her :-)

Mannen min droppet helt bilkjøring en tid (2-3 uker kanskje?) - men tvang seg selv til å ta småturer, først sammen med meg, så alene, og så etterhvert lengre turer. Nå går det helt fint å kjøre.

Lykke til!