Når man føler seg ekkel..

9. juli 2009

Jeg liker ikke den jeg har blitt nå. Føler meg ekkel. Og jeg vet ikke hvorfor. Det har vært sånn lenge. Jeg har mistet noe vekt, og jeg har mørke ringer under øynene. Ser på bilder av meg selv for 1 - 2 år siden. Da så jeg så mye friskere ut!

Jeg kjøper klær, hårprodukter, sminke. Kjøper alt for mye. Men jeg synes jeg ser dårlig ut. Trøtt ut. Jeg vil ha energi!

Jeg sykler en time hver dag, og er veldig fysisk aktiv på arbeide, så jeg burde egentlig få tilstrekkelig med frisk luft og mosjon. Går også turer i naturen en gang imellom.

Det har hjulpet med litt sol. Men jeg kjenner meg fortsatt skitten og stygg. Inni også. Min far syns også jeg er blitt stygg, jeg bærer meg selv annerledes nå. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg trenger en gnist. Jeg trenger en framtid. Et holdepunt, snarere; et sted der framme. Nå er alt fritt.

Jeg er trøtt av at alt er fritt.

Måtte bare skrive det.

10. juli 2009

Grunnen til at du bærer deg annerledes, er hvordan du føler deg inni deg.

En gang jeg var på utested, traff jeg en fyr som tidligere gikk på samme skole som meg. Han sa hva han så. At jeg ikke hadde det bra med meg selv lenger, og han husket at da vi gikk på samme skole sammen så jeg så stolt ut.

Dette ble en vekker for meg, og jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle bli stolt igjen!

Han hadde helt riktig når han sa at jeg ikke hadde det bra, og jeg jobbet hardt med meg selv for å bli stolt igjen.

Dette er mange år siden, og siden dette har det gått opp og ned. Det som er artig er at kollegaene mine som kjenner meg godt, ser med en gang om jeg har det bra eller dårlig. Jeg er tydeligvis lett å lese.

"Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg trenger en gnist. Jeg trenger en framtid. Et holdepunt, snarere; et sted der framme. Nå er alt fritt. Jeg er trøtt av at alt er fritt."

Du sier du ikke vet hvorfor, men svaret sier du rett etterpå.

Tenk gjennom, hvilken fremtid ønsker du? Sett deg et mål, og så tenk gjennom hvordan kan jeg komme dit? Ikke sikkert du finner svaret med en gang, men når du vet hva du vil, er det lettere å gripe mulighetene når de dukker opp.

Lykke til!

10. juli 2009

Takk for svar Tonette:)

Men det er netop det at jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg er 25.

Jeg er to klare sider ved meg selv som er motstridende.

Den ene siden verdsetter frihet høyt, avstand til det gamle og kjente.

Frihet til å bryte ut fra gamle forestillinger om meg, og til å leve et spennende liv.

For jeg elsker egentlig livet også.

Den andre siden vil helst finne seg en mann og få barn. Gjerne snart.

Slå seg ned et sted i Norge, kanskje til og med der jeg er ifra.

Trygghet. Stabilitet, er det. Men det er også noe trangt med det.

Man skal ned på andres premisser, for å passe inn i et sånt lite samfunn der jeg er ifra.

For å bli akseptert, skal man ikke skille seg for mye ut.

Og jeg har fortsatt et behov for å bli akseptert ,og likt- helst av alle.

Men i et slikt samfunn kan man ikke bli likt av alle, jeg vet mange der hjemme som ikke liker meg ennå på grunn av at jeg ikke “var som dem” da vi vokste opp.

Uansett hvor jeg havner i verden, og hva jeg kommer til å gjøre av karriere, så kan jeg ikke forestille meg et liv uten mann og barn. Men jeg finner ingen kjæreste. Har aldri vært enkelt for meg det der.

Sist forhold jeg var i, endte bare dårlig da han var meget psykisk syk. Mye sykere enn jeg trodde først.

Vi ble aldri kjærester, men vi så hverandre i 5 måneder. Det er det lengste forhold jeg har hatt. Det var ganske intents.

Jeg får håpe at det i alle fall ordner seg med utdannelse, så jeg har et fast holdepunkt for et par år.

Så får jeg ta kneika på nytt når jeg er ferdig med det. Jeg prøver å ta ansvar for mitt eget liv. Det er vitkig for meg å leve det best mulig. Dette gjør at jeg kanskje stiller for store krav til livet.

Broren min sier jeg må tenke mer praktisk. Men det strider så imot noe grunnleggende inne i meg, som jeg ikke vet hvor kommer fra. Skiller meg ut fra mine søsken.

Likevel virker altså tanken på etablere seg også fristende. Fordi jeg trenger trygghet.