Hvordan holde kjæresten i live?

[Gjest friendly]

Etter en oppslitelig skilsmisse, og med stort behov for trygghet og kjærlighet, møtte jeg min nåværende kjæreste. Han brøt med sin samboer, og opplevde et ekstremt destruktivt brudd hvor hans samboer ble innlagt på psykiatrisk sykehus og hun gjorde det meste som kunne gjøres for å slå bena vekk under ham, deriblandt å nekte ham kontakt med barn og barnebarn. Hun lovte å sørge for at han også mistet jobben, hvilket han gjorde. Han ble ensom i ordets mest grusomme betydning, og fikk etterhvert også problemer med alkohol. Jeg har vært så heldig å bevart vennskapet til min eksmann, jeg bor fortsatt i huset vårt som vanskelig lar seg selge, og vi har felles firma som vi begge jobber for å holde gående, inntil vi får større økonomisk handlefrihet. Jeg har full jobb ved siden av og har to barn å skjerme og ta vare på, også i forhold til pappa. Jeg føler sterkt for å være i denne prosessen til dørene er lukket og vi får anledning til å flytte. Jeg har altså ikke overskudd eller kapasitet til å gå inn i et samboerforhold samtidig som jeg er på veg ut av noe og kjenner et stort behov for å reise meg på egen hånd først. Jeg sa tidlig i fra om dette til kjæresten min. Han har imidlertid et tilsvarende intenst behov for å erstatte de tomme rommene i livet sitt og for å være en større del av mitt liv. Han har store psykiske problemer pga dette, ikke minst fordi jeg daglig omgås min eksmann, og vi har etterhvert så tunge nedturer at det kjennes håpløst. Han nekter å søke hjelp og anklager meg for å ikke ønske han inn i dagene mine. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe ham, og jeg har fått flere råd om å bryte, men hvordan skal jeg kunne ta på meg det ansvaret når jeg vet at da tar jeg vekk den siste rest av overlevelsesårsak, bokstavelig talt, det vet jeg. Fornuftsmessig sett er dette lesbart, men å utføre det i virkeligheten og påføre ham det endelige tapet, det har jeg store problemer med å kunne klare. Finnes det i det hele tatt en gangbar veg for å fortsette? Hva kan jeg forvente og eller kreve av et menneske som er i oppløsning? Som er så ensom, som gråter, som ikke spiser eller sover? Som jeg ikke kan love en framtid til knyttet til tidspunkt, fordi jeg ikke engang kjenner min egen veg? Og det hjelper ikke å si at sånn og sånn vil jeg ha det, han forsøker å leve med det, men klarer det ikke følelsesmessig, derav nedturene. Og det enkle svaret er brudd, men dette er noe av det mest kompliserte jeg har opplevd, vi er konstant slitne og om vi setter av tid til felles opplevelser er det så smertefullt for han når vi reiser hvert til vårt igjen, at jeg nærmest opplever han som døende. Dette er tøft!

[pusi]

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg.

Dette er ikke en mann som gjør noe godt for deg, men det virker som om dere klarer å prate sammen, selv om det ikke når inn til ham.

Han burde forstå at han ikke bør gå inn i et nytt samboerskap nå. Han bør være sikker på at han er ferdig med det forrige, også med sinne og fortvilelse over denne dama. Han bør rett og slett ha det godt med seg selv før han raser videre i noe.

Han kan ikke bo med deg, bare for å ha noen rundt seg. Han skal være sikker på at det ikke er ensomhet og depresjon som gjør at han er sammen med deg, men det faktum at han elsker deg.

Likeså kan ikke du bo sammen med ham bare for at han skal bli sikrere på hvor han har deg. Du har en eksmann som du jobber med og som du har felles barn med. Du kommer ikke unna dette, uansett hvor sjalu din nye kjæreste er.

Jeg ville nok ikke turt å gjøre det slutt med ham nå, men du må ikke flytte sammen med en mann som er så nedfor. Da blir du låst inn i hans problemer og det blir vanskelig å finne tid til seg selv.

Jeg tror at vi alle trenger tid til oss selv, og for å være lykkelige i et forhold må vi trives med oss selv. Vi kan ikke tro at bare det og det skjer blir alt bra. Vi må lage vår egen lykke før vi kan lykkes med andre.

Jobber denne mannen eller sitter han bare hjemme og synes synd på seg selv? Det er viktig at han har noe å gjøre som ikke nødvendigvis inkluderer deg. Et kurs? Trening?

Lykke til )

[Gjest A_81]

Hmm...vanskelig situasjon dette her. syns veldig synd på han, og tror ikke løsningen er at du skal gå fra han, i første omgang hvertfall. Han har vært skikkelig uheldig, og trenger nok mye støtte og omsorg slik du følte det rundt din skilsmisse (samtidig har han mistet alt). Han har det tydeligvis ikke bra, og slik jeg forstår har du heller ikke mulighet til å gi han den tryggeheten pga dine forhold rundt din livssituasjon. Elsker du han? Og han deg? Kanskje det vil hjelpe å gå til en terapeut som kan hjelpe dere med å finne en løsning som tilfredstiller dere begge?

Lykke til!

[marlenexxx27]

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg.

Dette er ikke en mann som gjør noe godt for deg, men det virker som om dere klarer å prate sammen, selv om det ikke når inn til ham.

Han burde forstå at han ikke bør gå inn i et nytt samboerskap nå. Han bør være sikker på at han er ferdig med det forrige, også med sinne og fortvilelse over denne dama. Han bør rett og slett ha det godt med seg selv før han raser videre i noe.

Han kan ikke bo med deg, bare for å ha noen rundt seg. Han skal være sikker på at det ikke er ensomhet og depresjon som gjør at han er sammen med deg, men det faktum at han elsker deg.

Likeså kan ikke du bo sammen med ham bare for at han skal bli sikrere på hvor han har deg. Du har en eksmann som du jobber med og som du har felles barn med. Du kommer ikke unna dette, uansett hvor sjalu din nye kjæreste er.

Jeg ville nok ikke turt å gjøre det slutt med ham nå, men du må ikke flytte sammen med en mann som er så nedfor. Da blir du låst inn i hans problemer og det blir vanskelig å finne tid til seg selv.

Jeg tror at vi alle trenger tid til oss selv, og for å være lykkelige i et forhold må vi trives med oss selv. Vi kan ikke tro at bare det og det skjer blir alt bra. Vi må lage vår egen lykke før vi kan lykkes med andre.

Jobber denne mannen eller sitter han bare hjemme og synes synd på seg selv? Det er viktig at han har noe å gjøre som ikke nødvendigvis inkluderer deg. Et kurs? Trening?

Lykke til )

Hvorfor nekter han å ta imot hjelp fra helsevesnet? Det er trist at han har det fælt, men da må han jo gjøre noe med det da. Hvorfor skal du drive og ta deg av han når han selv ikke gjør noe? Hans liv er hans eget ansvar, ikke ditt. Første bud må være at han gjør noe aktivt selv. Hvis han ikke gjør det, synes jeg ikke du trenger bli værende med han hvis du ikke selv vil. Selv om han da tar livet av seg, eller blir enda mer miserabel, eller hva det nå enn måtte være.

[Lillemus]

Sitter han hjemme 24//7? Har han ingenting å gjøre om dagene? Ingen venner? Hobbyer?

Jeg hadde i det minste forlangt at han skulle finne seg noe å holde på med og også søke hjelp for sine psykiske problemer. Hans liv er faktisk ikke ditt ansvar! Jeg skjønner godt at du synes synd på ham og vil hjelpe ham, men mener også at du gjør rett i ikke å flytte sammen med ham ennå.

At man savner hverandre når man ikke er sammen og at det er trist å skilles etter en koselig helg er helt normalt, men at en voksen mann skal gå totalt i oppløsning er ikke normalt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre tror jeg dette er dødfødt.

Du er energisk, selvstendig og rasjonell.

Han er avhengig, passiv og tar på seg offerrollen.

Min beste venn sier mye fornuftig. Her er en av hans utsagn: "Du er ikke voksen og moden før du selv er i stand til å ta ansvar for å skaffe deg de gleder du trenger".

[Gjest ikke en enkel situasjon]

Aller først - det er en lei situasjon du er i. Jeg håper at din kjæreste selv ser at han trenger hjelp, og får dette etterhvert.

Dernest: Du spør i overskriften "Hvordan holde kjæresten i livet". Det kan du ikke. Det kan bare kjæresten din gjøre. Du kan støtte og hjelpe han, men livet hans er hans ansvar. Uansett hva du gjør for å hjelpe han, er det HAN som må ta tak i livet sitt, og ta de grepene som er nødvendig. Han har det tøfft for tida, men du har også mye annet å ta hensyn til. Ikke slit deg ut!

[Gjest]

Sitter han hjemme 24//7? Har han ingenting å gjøre om dagene? Ingen venner? Hobbyer?

Jeg hadde i det minste forlangt at han skulle finne seg noe å holde på med og også søke hjelp for sine psykiske problemer. Hans liv er faktisk ikke ditt ansvar! Jeg skjønner godt at du synes synd på ham og vil hjelpe ham, men mener også at du gjør rett i ikke å flytte sammen med ham ennå.

At man savner hverandre når man ikke er sammen og at det er trist å skilles etter en koselig helg er helt normalt, men at en voksen mann skal gå totalt i oppløsning er ikke normalt.

Hei, takk for svar. Han har faktisk et kort arbeidsengesjement akkurat nå, og det hjelper noe. Han er i de gode stundene klar over at han må ta ansvaret for sitt eget liv, men det er som om han har tapt all kraft og det ender med at livet føles uhåndterlig, ikke fordi han ikke har hobby eller nettverk, men fordi jeg ikke kan inkludere ham i hverdagen min. Jeg tror han sørger dypt over tapet av familien, og at tomrommet er overveldende. Han har mistet sin verdi, og jeg er altså ikke i stand til å gi ham noe tilsvarende det han tapte. Jeg skulle jo ønske han fant noen små knagger i livet, i sitt eget. Det er gått to år siden bruddet, men han virker helt ute av stand til å gripe tak, den eneste løsningen er altså større plass i livet mitt. Og normalt så skulle det være greit å være kjærester og møtes i helgene, men jeg vet ikke om dette er normalt, jeg skulle ihvertfall ønske det var det!

[Lillemus]

Hei, takk for svar. Han har faktisk et kort arbeidsengesjement akkurat nå, og det hjelper noe. Han er i de gode stundene klar over at han må ta ansvaret for sitt eget liv, men det er som om han har tapt all kraft og det ender med at livet føles uhåndterlig, ikke fordi han ikke har hobby eller nettverk, men fordi jeg ikke kan inkludere ham i hverdagen min. Jeg tror han sørger dypt over tapet av familien, og at tomrommet er overveldende. Han har mistet sin verdi, og jeg er altså ikke i stand til å gi ham noe tilsvarende det han tapte. Jeg skulle jo ønske han fant noen små knagger i livet, i sitt eget. Det er gått to år siden bruddet, men han virker helt ute av stand til å gripe tak, den eneste løsningen er altså større plass i livet mitt. Og normalt så skulle det være greit å være kjærester og møtes i helgene, men jeg vet ikke om dette er normalt, jeg skulle ihvertfall ønske det var det!

Kunne han kanskje hatt godt av å ha en liten hund? Så han har noen å pusle med, snakke med, gå tur med og ikke blir helt alene i leiligheten sin?

[Gjest]

Aller først - det er en lei situasjon du er i. Jeg håper at din kjæreste selv ser at han trenger hjelp, og får dette etterhvert.

Dernest: Du spør i overskriften "Hvordan holde kjæresten i livet". Det kan du ikke. Det kan bare kjæresten din gjøre. Du kan støtte og hjelpe han, men livet hans er hans ansvar. Uansett hva du gjør for å hjelpe han, er det HAN som må ta tak i livet sitt, og ta de grepene som er nødvendig. Han har det tøfft for tida, men du har også mye annet å ta hensyn til. Ikke slit deg ut!

Takk for svar, han vet også fornuftsmessig at han selv må ta grep, og gjør noen forsøk, men han "holder" bare i noen få dager. Og jeg forstår hvordan ensomhet kan frata energi, det må kjennes håpløst. Alikevel tenker jeg at om livet kjennes meningsløst har vi da ikke noe annet valg enn å ta den kampen? Selv om jeg forstår at når vi mister så mye kan det oppleves veldig dramatisk og vanskelig. Han stiller seg helt på bakbena når jeg har foreslår å ta kontakt med lege, han vil ikke utlevere seg som han sier.

[Gjest]

Dessverre tror jeg dette er dødfødt.

Du er energisk, selvstendig og rasjonell.

Han er avhengig, passiv og tar på seg offerrollen.

Min beste venn sier mye fornuftig. Her er en av hans utsagn: "Du er ikke voksen og moden før du selv er i stand til å ta ansvar for å skaffe deg de gleder du trenger".

Takk for kort og greit svar! De gledene han trenger er meg! Hele tiden, hver dag.. Og dette blir et veldig ubalansert forhold, hvor jeg forsøker å bære oss begge fordi jeg er mye heldigere stilt enn han. Som han også sier veldig ofte, "jeg er helt alene, du har jo barna dine". Og jeg har så inderlig vondt av ham (det virker). Han bryter med meg med jevne mellomrom, fordi han ikke holder ut, gjerne via sms, men et par dager etterpå ber han meg om ikke å forlate ham. Da har vi snakket sammen og jeg har konkludert med at det ikke går, at han ikke kan gå mer på akkord med seg selv, at jeg heller ikke kan det og at jeg etter uttalige slike nedturer ikke kan se at noe endres. Han klandrer meg i første omgang, for deretter å klandre seg selv. Det blir tårer og stor dramatikk, hvor han ikke klarer mer som han selv sier. Han klarer ikke å leve med det livet jeg lever, men i allefall ikke med et brudd. Jeg tenker at det skal stort mot til for å ta på seg ansvaret og sende han inn i total håpløshet. Hva vil skje med ham? Han har tidligere vært på grensen til å ta sitt eget liv, hvordan skal jeg klare den belastningen hvis det skjer? Han har lovet å ikke gjenta slike "virkemidler", alikevel ser jeg et menneske som ligger helt på bunnen i livet sitt. Hvordan skal jeg kunne ansvarliggjøre det mennesket? Eller er det kanskje nettopp det som er det beste for han (og meg)? Alt er fornuftsmessig opplagt, men virkeligheten er påtrengende vanskelig!

[Gjest]

Kunne han kanskje hatt godt av å ha en liten hund? Så han har noen å pusle med, snakke med, gå tur med og ikke blir helt alene i leiligheten sin?

Hei, så gøy at du tenker på det, det har jeg foreslått også! Han er veldig glad i dyr, og jeg tror det hadde vært fint for han. Foreløbig synes han det ikke passer inn i livssituasjonen, men jeg skal forslå det igjen etter litt tid!

[hidi, the scorpion]

Takk for kort og greit svar! De gledene han trenger er meg! Hele tiden, hver dag.. Og dette blir et veldig ubalansert forhold, hvor jeg forsøker å bære oss begge fordi jeg er mye heldigere stilt enn han. Som han også sier veldig ofte, "jeg er helt alene, du har jo barna dine". Og jeg har så inderlig vondt av ham (det virker). Han bryter med meg med jevne mellomrom, fordi han ikke holder ut, gjerne via sms, men et par dager etterpå ber han meg om ikke å forlate ham. Da har vi snakket sammen og jeg har konkludert med at det ikke går, at han ikke kan gå mer på akkord med seg selv, at jeg heller ikke kan det og at jeg etter uttalige slike nedturer ikke kan se at noe endres. Han klandrer meg i første omgang, for deretter å klandre seg selv. Det blir tårer og stor dramatikk, hvor han ikke klarer mer som han selv sier. Han klarer ikke å leve med det livet jeg lever, men i allefall ikke med et brudd. Jeg tenker at det skal stort mot til for å ta på seg ansvaret og sende han inn i total håpløshet. Hva vil skje med ham? Han har tidligere vært på grensen til å ta sitt eget liv, hvordan skal jeg klare den belastningen hvis det skjer? Han har lovet å ikke gjenta slike "virkemidler", alikevel ser jeg et menneske som ligger helt på bunnen i livet sitt. Hvordan skal jeg kunne ansvarliggjøre det mennesket? Eller er det kanskje nettopp det som er det beste for han (og meg)? Alt er fornuftsmessig opplagt, men virkeligheten er påtrengende vanskelig!

''alikevel ser jeg et menneske som ligger helt på bunnen i livet sitt. Hvordan skal jeg kunne ansvarliggjøre det mennesket? Eller er det kanskje nettopp det som er det beste for han (og meg)? Alt er fornuftsmessig opplagt, men virkeligheten er påtrengende vanskelig!''

Uff for trasig situasjon...Du kan ikke være hans psykolog, det er helt sikkert, og før hans situasjon er under kontroll, kan du heller ikke være kjæreste med han.

Han trenger faglig hjelp! Er det mulig at du klarer å lede han dit?

[Gjest]

Hmm...vanskelig situasjon dette her. syns veldig synd på han, og tror ikke løsningen er at du skal gå fra han, i første omgang hvertfall. Han har vært skikkelig uheldig, og trenger nok mye støtte og omsorg slik du følte det rundt din skilsmisse (samtidig har han mistet alt). Han har det tydeligvis ikke bra, og slik jeg forstår har du heller ikke mulighet til å gi han den tryggeheten pga dine forhold rundt din livssituasjon. Elsker du han? Og han deg? Kanskje det vil hjelpe å gå til en terapeut som kan hjelpe dere med å finne en løsning som tilfredstiller dere begge?

Lykke til!

Takk for svar! Det er nettopp det som gir denne voldsomme ubalansen, han har mistet hele familien og med den mesteparten av verdigrunnlaget. Alikevel pusler jeg med tanken om at dette også kanskje sier noe om personligheten hans, fordi det er to år siden og det kanskje skulle kunne la seg gjøre å leve med, om ikke på en god måte hele tiden, så med noen få skritt oppover i riktig retning. På eget initiativ, for sin egen del, i sitt eget liv. Men å leve sammen med meg i hverdagen er svaret på alt, jeg blir den eneste grunnen til at han lever, og det er tungt! Uff!

[candyqueen_83]

Kunne han kanskje hatt godt av å ha en liten hund? Så han har noen å pusle med, snakke med, gå tur med og ikke blir helt alene i leiligheten sin?

Høres ikke ut som hund er det helt riktige i denne situasjonen egentlig. En hund MÅ ut, MÅ ha stimuli. Den takler ikke en uke uten mosjon og stimuli om eieren plutselig skulle få en nedtur igjen.

[Gjest vanskelig det der]

Takk for svar, han vet også fornuftsmessig at han selv må ta grep, og gjør noen forsøk, men han "holder" bare i noen få dager. Og jeg forstår hvordan ensomhet kan frata energi, det må kjennes håpløst. Alikevel tenker jeg at om livet kjennes meningsløst har vi da ikke noe annet valg enn å ta den kampen? Selv om jeg forstår at når vi mister så mye kan det oppleves veldig dramatisk og vanskelig. Han stiller seg helt på bakbena når jeg har foreslår å ta kontakt med lege, han vil ikke utlevere seg som han sier.

Etter å ha lest flere av svarene dine, er jeg fristet til å be deg om å gi han et ultimatum: Han MÅ gå til legen og begynne å ta tak i livet sitt, dersom han ikke gjør det, kan dessverre ikke du hjelpe han lenger. Du er glad i han og vil han vel, men ikke på bekostning av egen helse!

[Intuition]

Takk for svar! Det er nettopp det som gir denne voldsomme ubalansen, han har mistet hele familien og med den mesteparten av verdigrunnlaget. Alikevel pusler jeg med tanken om at dette også kanskje sier noe om personligheten hans, fordi det er to år siden og det kanskje skulle kunne la seg gjøre å leve med, om ikke på en god måte hele tiden, så med noen få skritt oppover i riktig retning. På eget initiativ, for sin egen del, i sitt eget liv. Men å leve sammen med meg i hverdagen er svaret på alt, jeg blir den eneste grunnen til at han lever, og det er tungt! Uff!

du bør anbefale han å begynne hos en terapeut, kanskje du også kan inkluderes i den behandlingen, og sammen finne en løsning og en stigning i riktig retning i livene deres!

[Gjest]

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg.

Dette er ikke en mann som gjør noe godt for deg, men det virker som om dere klarer å prate sammen, selv om det ikke når inn til ham.

Han burde forstå at han ikke bør gå inn i et nytt samboerskap nå. Han bør være sikker på at han er ferdig med det forrige, også med sinne og fortvilelse over denne dama. Han bør rett og slett ha det godt med seg selv før han raser videre i noe.

Han kan ikke bo med deg, bare for å ha noen rundt seg. Han skal være sikker på at det ikke er ensomhet og depresjon som gjør at han er sammen med deg, men det faktum at han elsker deg.

Likeså kan ikke du bo sammen med ham bare for at han skal bli sikrere på hvor han har deg. Du har en eksmann som du jobber med og som du har felles barn med. Du kommer ikke unna dette, uansett hvor sjalu din nye kjæreste er.

Jeg ville nok ikke turt å gjøre det slutt med ham nå, men du må ikke flytte sammen med en mann som er så nedfor. Da blir du låst inn i hans problemer og det blir vanskelig å finne tid til seg selv.

Jeg tror at vi alle trenger tid til oss selv, og for å være lykkelige i et forhold må vi trives med oss selv. Vi kan ikke tro at bare det og det skjer blir alt bra. Vi må lage vår egen lykke før vi kan lykkes med andre.

Jobber denne mannen eller sitter han bare hjemme og synes synd på seg selv? Det er viktig at han har noe å gjøre som ikke nødvendigvis inkluderer deg. Et kurs? Trening?

Lykke til )

Hei, takk for svar til deg også! Dette er kinkig, jeg tror han føler så sterkt på tomrommet etter alle de vedifulle oppgavene han hadde at den eneste løsningen han ser er å fylle de på nytt med noe tilsvarende, dvs hos meg. Derfor tror jeg det må være en kombinasjon av følelser for meg og å få komme unna depresjonen. Han virker veldig oppegående når han er hos meg, men vel "hjemme" igjen går det greit i et par dager før håpløsheten tar overhånd. Jeg blir altså halmstrået i livet hans, den eneste grunnen til at han lever, det er tungt! Jeg er helt enig i at vi må, om det kjennes aldrig så tungt, finne ut av hvem vi selv er og forsøke å bli ferdige med noe før vi går inn i noe annet. Sånn sett møtte vi hverandre alt for tidlig, vi hadde forsåvidt behov for det samme, men mens jeg fortsatt har mange oppgaver som jeg er glad for, har han ingen. Jeg forstår behovene hans, men jeg kan bare ikke oppfylle dem, og det klarer han ikke å leve med. Jeg har foreslått så mye, uten å kreve eller prakke det på ham, fordi jeg ønsker at han skal finne noe å glede seg over i sitt eget liv, men om han selv også forstår det, og noen ganger er motivert for å sette igang noe, skjer det svært sjelden. Det er sant det du sier, han kan ikke bo hos meg for å ha oversikten, og jeg tror det er riktig at han er sjalu. Jeg har tenkt det samme, at jeg ikke tør å bryte foreløbig, at belastningen for om det skulle skje noe vil være større enn å gå på akkord med meg selv. Samtidig får jeg et dilemma, hvor jeg må være klar over hvorfor jeg fortsetter, det kan fort bli et feil grunnlag og egentlig være dårlig gjort ovenfor ham, i det minste blir det en miks av ikke helt gode ingredienser. Noen ganger skulle jeg ønske fornuften helt på egen hånd kunne ta regien!

[Lillemus]

Høres ikke ut som hund er det helt riktige i denne situasjonen egentlig. En hund MÅ ut, MÅ ha stimuli. Den takler ikke en uke uten mosjon og stimuli om eieren plutselig skulle få en nedtur igjen.

Jeg tenkte at han kanskje ble nødt til å komme seg ut og bry seg om hunden om han fikk den, selv om han hadde sine nedturer. Og det kan jo være at hunden gjør ham godt så han ikke havner så langt ned?

[Gjest]

Hvorfor nekter han å ta imot hjelp fra helsevesnet? Det er trist at han har det fælt, men da må han jo gjøre noe med det da. Hvorfor skal du drive og ta deg av han når han selv ikke gjør noe? Hans liv er hans eget ansvar, ikke ditt. Første bud må være at han gjør noe aktivt selv. Hvis han ikke gjør det, synes jeg ikke du trenger bli værende med han hvis du ikke selv vil. Selv om han da tar livet av seg, eller blir enda mer miserabel, eller hva det nå enn måtte være.

Hei, takk for svar, og du har jo rett, jeg skulle ønske han klarte å komme et lite steg videre. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ikke vil oppsøke helsevesenet, han har store aversjoner mot det og vil ikke utlevere seg som han sier. Dermed blir jeg den eneste krykken han bruker, og det kjennes utrolig tungt. Jeg er mest redd for at dette ikke skyldes bruddet og tapet alene, men også hans personlighet. Da er det småskummelt. Jeg forstår at det må være beinhardt og voldsomt, og mange ryker vel under lignende opplevelser. Men noen små steg i riktig retning?