Hvordan holde kjæresten i live?

[Lillemus]

Hei, takk for svar, og du har jo rett, jeg skulle ønske han klarte å komme et lite steg videre. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ikke vil oppsøke helsevesenet, han har store aversjoner mot det og vil ikke utlevere seg som han sier. Dermed blir jeg den eneste krykken han bruker, og det kjennes utrolig tungt. Jeg er mest redd for at dette ikke skyldes bruddet og tapet alene, men også hans personlighet. Da er det småskummelt. Jeg forstår at det må være beinhardt og voldsomt, og mange ryker vel under lignende opplevelser. Men noen små steg i riktig retning?

Jeg synes du skal gi ham klar beskjed om at han ikke kan bruke deg som krykke. Du skal være hans kjæreste og støtte ham selvfølgelig, men ikke så mye at han nekter å bruke det profesjonelle helsevesenet som faktisk er der for å hjelpe.

[Gjest]

Etter å ha lest flere av svarene dine, er jeg fristet til å be deg om å gi han et ultimatum: Han MÅ gå til legen og begynne å ta tak i livet sitt, dersom han ikke gjør det, kan dessverre ikke du hjelpe han lenger. Du er glad i han og vil han vel, men ikke på bekostning av egen helse!

Ikke sant. Jeg tror jeg er litt styrt av skyldfølelse og kanskje ikke minst medfølelse, det er veldig vondt å se noen som er så nedbrutt og hjelpesløs. Skyldfølelse også fordi jeg kjenner at jeg ikke orker, enda jeg har det så mye bedre. Han sier veldig ofte at han har ingenting, i motsetning til meg. Ja, jeg må passe meg, det er fort gjort å strekke seg for langt tror jeg.

[Gjest]

''alikevel ser jeg et menneske som ligger helt på bunnen i livet sitt. Hvordan skal jeg kunne ansvarliggjøre det mennesket? Eller er det kanskje nettopp det som er det beste for han (og meg)? Alt er fornuftsmessig opplagt, men virkeligheten er påtrengende vanskelig!''

Uff for trasig situasjon...Du kan ikke være hans psykolog, det er helt sikkert, og før hans situasjon er under kontroll, kan du heller ikke være kjæreste med han.

Han trenger faglig hjelp! Er det mulig at du klarer å lede han dit?

Nei, desverre, han setter seg helt på bakbena. Jeg synes jeg har forsøkt det meste, og jeg er helt sikker på at han trenger hjelp av fagpersoner. Han bruker mye av sin ensomme tid på å gruble, og selv om han tidvis klarer å ta seg ut, faller han alltid tilbake i tomheten sin.

[Gjest]

Jeg tenkte at han kanskje ble nødt til å komme seg ut og bry seg om hunden om han fikk den, selv om han hadde sine nedturer. Og det kan jo være at hunden gjør ham godt så han ikke havner så langt ned?

Litt vanskelig setting, jeg tenker det samme som begge dere to, at en hund kan bety et ansvar han ikke kan gå fra, for slik jeg kjenner ham løper han aldrig fra avtaler og eller arbeidsoppdrag, der har han sterk æreskodeks. Det er godt å se. På en annen side er det en viss fare for at depresjonen kan ta overhånd, så jeg er usikker på hvor mye det ansvaret vil veie i alle sammenhenger. Den usikkerheten har jeg latt en evt hund komme til gode, og så føler jeg at jeg ikke kan innvadere ham, men at han evt må synes det passer selv.

[Gjest]

du bør anbefale han å begynne hos en terapeut, kanskje du også kan inkluderes i den behandlingen, og sammen finne en løsning og en stigning i riktig retning i livene deres!

Hei, jeg er helt enig, det ville jeg gjerne ha gjort, og jeg har også foreslått det, at vi kan gå til en terapeut sammen. Han blånekter, så vi er like langt der også..

[Lillemus]

Hei, jeg er helt enig, det ville jeg gjerne ha gjort, og jeg har også foreslått det, at vi kan gå til en terapeut sammen. Han blånekter, så vi er like langt der også..

Etter å ha lest denne tråden må jeg si at jeg er meget imponert over at du i det hele tatt gidder å være sammen med ham.

Jeg hadde bakket ut forlengst tror jeg. Selvfølgelig skal man både gi og motta i et forhold og jeg føler at jeg gir masse til min kjære, men hadde han vært som din så hadde jeg ikke hatt krefter til det.

[Gjest]

Jeg synes du skal gi ham klar beskjed om at han ikke kan bruke deg som krykke. Du skal være hans kjæreste og støtte ham selvfølgelig, men ikke så mye at han nekter å bruke det profesjonelle helsevesenet som faktisk er der for å hjelpe.

Jeg er enig, jeg har selv hatt god nytte av å gå til samtaler når livet har røynet på. Motstanden hans kan kanskje bero på et innbitt forsøk på selv å oppnå kontroll. Det er så opplagt at han trenger hjelp og det hadde avlastet meg, men han ser det jo ikke, og da er vi like langt med akkurat det. Jeg husker jeg foreslo det samme for min mor en gang i tiden, fordi hun brukte meg som søppelkasse, men det var det siste hun kunne tenke seg, og utlevere seg til et fremmed menneske! Men meg kunne hun altså bruke. Dette er rart, jeg har tenkt på om dette tilhører en mystisk mentalitet i forrige generasjon (kjæresten min er noe eldre enn meg), men om jeg grubler på det, finner jeg ikke noe logisk svar, og ikke kan han svare meg heller. Så det blir en litt innbitt kamp for å skjerme meg selv, fordi jeg neppe er evigvarende. Jeg sier også i fra, og egentlig burde vi se at dette er nyttesløst, ta konsekvensen av det og bryte. Og så leter vi fortsatt etter en veg som mest sannsynlig ikke finnes, og sliter oss ut undervegs. Snakk om selvtekt.

[candyqueen_83]

Jeg tenkte at han kanskje ble nødt til å komme seg ut og bry seg om hunden om han fikk den, selv om han hadde sine nedturer. Og det kan jo være at hunden gjør ham godt så han ikke havner så langt ned?

Ja, det kan jo skje. Men utrolig synd for hunden om det ikke går så bra.

[Colette]

Ja, det kan jo skje. Men utrolig synd for hunden om det ikke går så bra.

Enig med deg. Anskaffelse av hund skal ikke være risikoprosjekter av denne typen her.