Når alle svikter i hjelpeapparatet

[rose23]

Jeg er i elendig form. Sterk uro hele døgnet. Ikke sovd på tre netter. Får enorm angst bare jeg ser en brødsmule. Alle som lovde å være der for meg så lenge jeg trengte det er borte. Virker som alle har gitt meg opp eller blitt lei. Siste halvåreet har det skjedd med jevne mellomrom at folk sier de skal ringe, og jeg sitter dag etter dag å knuger rundt telefonen og venter til dagen de skulle ringe, så skjer det ikke. Vips, så var det en måned sommerferie og legen, psykologen er utilgjengelig. Når noen sier de skal ringe er det 50 prosent sjanse for at de gjør det har jeg erfart.

Siste tre årene har jeg mistet mine to nærmeste venner og støtte. Trodde menneskene jeg ble kjent i hjelpeapparatet var til å stole på. Men de knuser meg gang på gang. Jeg prøver virkelig å holde motet og humøret oppe selv, men jeg er faktisk i ferd med å dø en lansom sultedød som ingen tar tak i. Er det noe mer jeg kan gjøre nå?

[Gjest profile]

Min erfaring er at det ofte ikke nytter å vente på at andre skal ta kontakt, selv om de sier det. En må nok gjøre det selv.

[frosken]

''men jeg er faktisk i ferd med å dø en lansom sultedød som ingen tar tak i. Er det noe mer jeg kan gjøre nå?

''

Kanskje er det slik at hjelpeapparatet har reddet deg så mange ganger fra din egen destruktivitet, at de vurderer det slik at du nå selv må ta ansvar. Synes imidlertid at det hadde vært en fordel om de hadde sagt det tydelig til deg, og ikke love oppfølgning uten å gjennomføre det.

[FGT]

Det svært skjelden at noen ringer deg fra hjelpeapperatet og spør hvordan du har det. Kjenner ingen som har opplevd det. Men jeg vet såpass, at når du er under behandling, særlig hvis du er innlagt, da står de til disposisjon døgnet rundtfor deg,så det er viktig å utnytte tiden godt når du har de rundt deg. Men de følger ikke med deg senere for å finne ut hvordan du klarer deg, slik en nær venn ville ha gjort det. De har en jobb å gjøre som de har klare retningslinjer for. Det kunne kanskje være lurt etter hvert å bygge opp nye vennskap, for det å miste nære venner på så kort tid som du har, kan også være med på at du har svært vanskelig for tiden..

[marlenexxx27]

Folk som ikke holder det de lover (ikke ringer hvis de har sagt de skulle det) har ikke folkeskikk. Hvis de skal gjøre det som en del av jobben sin, så er de uproffesjonelle i tillegg.

Men av og til er det sånn at den behandlinga som helsevesnet tilbyr, ikke har noen effekt, det demper ikke symptomene man har. Likevel insisterer mange på at de skal få et tilbud likevel. (Jeg vet ikke om det er tilfellet for deg, selvsagt). En del folk går runde på runde med innleggelser og polikliniske samtaler, men ingenting endrer seg. Den lange køa av rusmisbrukere som venter på behandling, f.eks., vil jeg tippe i en viss grad handler om samme personene som får behandling, men begynner å ruse seg igjen, og så havner "i køa" igjen.

Men noen sier at slike behandlinger forhindrer at ting blir verre, og da er det verdt det. Vel, det kan man jo diskutere, både når det gjelder nytteverdi av skattepengene og etiske problemstillinger. Og jeg vet ikke om man kan kalle det for behandling, det fremstår mer som omsorg. Det er ikke noe galt i at folk gir omsorg til hverandre, men jeg synes det er interessant at det er en OFFENTLIG oppgave. Dette er selvsagt et politisk spørsmål, og Norges befolkning har valgt at det skal være det.