Psykisk eller fysisk, eller begge deler?

[Gjest kvinne på 33]

Hei. Jeg er en kvinne på 33 år, som av og til sliter med symptomer av hemmende art når det står på (fra 1 til flere timer). For om mulig å gjøre det lettere for deg å svare, beskriver jeg kort min sykehistorie. Jeg legger og spm til psykiateren, da det av leger er konkludert med "noe psykisk" uten videre oppfølgning (men jeg visste ikke selv at jeg slet psykisk). Vel. Jeg har tidligere spekulert i om jeg som liten jente/max 7 år ble utsatt for incest. Jeg kan vagt erindre at min far befølte meg, og stimulerte klitoris. At han gjorde så lenge at det svei, at han spurte om det var godt, at jeg sa ja og løy, at dette skjedde flere ganger og at mamma ikke var der. Jeg kan dog ikke si sikkert om dette virkelig har skjedd eller ikke, eller om jeg bare har drømt det. Han har hele tiden vært pervers når det gjelder sex og det har også vært gruppesex. Jeg dveler ellers ikke ved dette, bl.a etter råd fra psykiateren her inne, og jeg har også fått snakket endel ut om dette med min psykiater i RL. Desverre sliter jeg likevel med hemmende symptomer fra underlivet. Feks gruer jeg meg til å reise bort og overnatte hos andre. I andre situasjoner vet jeg ofte ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men piner meg gjennom det. Bare det å bli sett på er da grusomt. Det som skjer, er at jeg kjenner en reell svie fra urinveiene, og ubehag i skjeden. Jeg kjenner trang til å tisse, selv om blæren er tom. Ved å tisse forverres symptomene. Når jeg får disse "anfallene", vil jeg bare være alene, og aller helst ligge i et varmt badekar uten lys hvor jeg ikke engang ser meg selv. Jeg kan ikke huske at jeg hadde det slik før jeg fikk menstruasjon som 11-12 åring. Jeg følte meg også svært skitten under mens, pga dårlig råd måtte jeg ofte bruke papir, jeg hadde sterke smerter, og jeg skammet meg betydelig. Jeg hadde mye fravær fra skolen pga dette. Isolerte meg mye. Heldigvis hadde skolen radioatorer i gangene som det gikk an å sitte på. Det lindret symptomene i friminuttene. Ellers var skoledagen et mareritt å gjennomføre de ganger jeg hadde det slik. Det må vel nevnes at min barndom har vært "helt syk", hvor vi alle måtte gå stille i dørene, ta hensyn til pappa og gikk med konstant angst for at bomben (far) skulle smelle. Den var også preget av mye skittenhet, pappas sexbehov, mamma som brukte barna som psykolog og fortalte oss alt, dårlig råd, av og til manglende strøm og varmtvann, mangel på ordentlige klær, mamma som gjorde alt for han, skittent og rotete hjem, jeg husker jeg frøs mye. Og det jeg legger merke til i dag, er jeg kan få disse symptomene hvis jeg fryser. Vi levde også isolert fra andre midt i en skog uten naboer. Jeg unngikk fritidsaktiviteter som innebærte at vi måtte være to og to og berøring med andre. Også gym gjorde jeg alt for å slippe, manipulerte tilogmed en lege til å tro jeg hadde belastningsskade i et kne og gikk lenge på krykker. Jeg skadet meg ofte selv, rett og slett for å sliippe gym, feks denge hånda i veggen, for på den måten å beskytte meg selv. Som 13 åring slet jeg så mye med selvmordstanker at jeg tilslutt i en desperat situasjon skrev et brev til mamma om symptomene fra underlivet. Trolig var jeg også deprimert. Hun tok meg med til legen, for GU. Jeg opplevde legen som streng da hun spurte meg om jeg hadde vært sammen med en gutt (jeg svarte nei, hadde ikke det). Følte hun ikke trodde meg. Jeg fikk iallefall en reseptbelagt salve mot sopp og ble rådet til å bruke spesilsåpe samt instruert i hvordan vaske meg forfra og bakover. Hun konkluderte med at dette var psykisk. Min klasseforstander på ungdomsskolen fanget meg opp og sa at noe skjulte seg bak mine smilende øyne (hans ord). Jeg fikk når som helst snakke med han. Han samlet også klassen, hvor han ba andre ta seg av meg, være sammen med meg, for jeg isolerte meg og gikkk mye alene. Etterhvert betrodde jeg han også mine plager fra underlivet. Det var i denne tiden da Bjugn-saken herjet. "Desverre" fortalte han dette til en venn av seg som var lege, til helsesøster på skolen og til mamma, uten at noe mer ble gjort. Jeg visste ikke at han hadde fortalt det til mamma, heller ikke til helsesøster - bare til legen. Jeg flyttet hjemmefra som 16åring, maktet ikke bo der mer, og inn til min nåværende eksmann som var 12 år eldre enn meg. Det var egentlig ikke noe bedre, men han var iallefall mer sosial, og hadde normal og god familie som jeg etterhvert ble veldig glad i. Som 18åring kontaktet jeg igjen lege, som henviste meg videre til til en spesialist (urolog?). Jeg fikk bedøvelse, og et rør ble ført inn via urinåpningen og inn til blæren (cystoskopi?). Smertefullt var det! Hun fant heller ikke noen fysisk årsak. Jeg var sjelden tent når det gjelder sex. De få ganger jeg faktisk var det, "sluktnet" denne lysten når han kom inn i meg. Pga ubehag fra underlivet, og fordi han var egoistisk og kun tenkte på sine egne behov. Jeg klarte meg derimot selv. Etterhvert oppdaget jeg, at ved å få orgasme, ble mine symptomer dempet, noenganger forsvant de også. Jeg fant også ut at ved å trykke på et punkt i skjeden (i følge legen g-punktet) ble symptomene også lindret. Også om jeg strammet musklene eller satt i en viss stilling hvor jeg fikk et trykk der nede. Noenganger får jeg disse symptomene uten ytre omstendighete. Andre ganger fordi jeg føler meg utrygg, fordi jeg fryser, føler meg svært uttrygg, når jeg besøker mitt hjemsted, når jeg føler meg "låst" uten mulighet til å rømme feks ved overnatting hos venner, når jeg kommer i en situasjon hvor vi bare er to osv. Men jeg vil understreke at jeg har disse "anfallene" jo eldre jeg har blitt. Derfor sier det vel seg at det (også?) er psykisk. Jeg må vel også nevne at jeg er diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse, og at jeg sikkert opplever endel utrygghet og stress i forbindelse med dette og de symptomer jeg har fra underlivet. Vel. Dette ble langt. Kan du se noen sammenheng her, eller om det "bare" er psykisk, eller om det er fysisk, eller begge deler? Synes du jeg er godt nok utredet? Er det evnt hensiktsmessig å utredes nærmere? Finnes der noe jeg kan gjøre med dette? Hva ville du gjort, dersom jeg satt på spissen kom til deg med disse problemene? Jeg kan forøvrig nevne at jeg burde vært til GU pga andre småplager, men at jeg bare utsetter det. Jeg føler meg ikke trygg nok på legen min. Jeg brukte lang tid på å bli trygg nok på den fastlegen som fikk undersøke meg, desverre er hans liste nå full (jeg flyttet). Kansje du har noen gode råd til også dette? Mvh

[Mette Moen, Gynekolog]

Det var trist å lese din lange historie. Du har opplevd mye vondt. Det som plager deg nå er anfall med svie i skjede og urinveier som varer opp til noen timer, og som kan fremkalles i situasjoner hvor du kjenner deg utrygg. Du spør om det kan være annet enn psykiske forklaringer på det du opplever. Jeg kjenner ingen gynekologisk eller urinveislidelse som gir slike symptomer, og du har dessuten vært grundig utredet. Det er glidende overganger mellom det som er psykisk og det som er fysisk. Ved det siste påvises en sannsynlig årsak som man kan forsøke å behandle, uten at det alltid lykkes. Hvis man ikke har en anatomisk forklaring, vil man oftest betegne det som ’psykisk’, men det pasienten kjenner er det samme, men behandlingstilnærmingen blir annerledes. Hva du skal gjøre? Jeg synes at ditt forhold til ditt underliv er så komplekst at du bør undersøkes (for diverse småplager og for celleprøve) at du kan be din lege om henvisning til en gynekolog. Det er viktig at legen kjenner til din forhistorie. Du beskriver det så godt, at du kan kopiere brevet og sende det til legen på forhånd så det kan bli tatt hensyn. Du får se hva psykiateren svarer deg, men adferdsterapi så du lærer å takle dine ’anfall’, kan være en vei å gå. Jeg vet ikke hva slags hjelp du har fått opp gjennom årene.

Jeg ville ha foretatt en gynekologisk undersøkelse med nødvendige prøver for å utelukke infeksjon og jeg ville ta en celleprøve hvis det ikke er gjort innen for de siste tre årene. Det er fastlegen som skal henvise videre, men jeg ville anbefale en slik henvisning.

Jeg håper at du får hjelp. Vennlig hilsen Mette H Moen

[Gjest kvinne på 33]

Det var trist å lese din lange historie. Du har opplevd mye vondt. Det som plager deg nå er anfall med svie i skjede og urinveier som varer opp til noen timer, og som kan fremkalles i situasjoner hvor du kjenner deg utrygg. Du spør om det kan være annet enn psykiske forklaringer på det du opplever. Jeg kjenner ingen gynekologisk eller urinveislidelse som gir slike symptomer, og du har dessuten vært grundig utredet. Det er glidende overganger mellom det som er psykisk og det som er fysisk. Ved det siste påvises en sannsynlig årsak som man kan forsøke å behandle, uten at det alltid lykkes. Hvis man ikke har en anatomisk forklaring, vil man oftest betegne det som ’psykisk’, men det pasienten kjenner er det samme, men behandlingstilnærmingen blir annerledes. Hva du skal gjøre? Jeg synes at ditt forhold til ditt underliv er så komplekst at du bør undersøkes (for diverse småplager og for celleprøve) at du kan be din lege om henvisning til en gynekolog. Det er viktig at legen kjenner til din forhistorie. Du beskriver det så godt, at du kan kopiere brevet og sende det til legen på forhånd så det kan bli tatt hensyn. Du får se hva psykiateren svarer deg, men adferdsterapi så du lærer å takle dine ’anfall’, kan være en vei å gå. Jeg vet ikke hva slags hjelp du har fått opp gjennom årene.

Jeg ville ha foretatt en gynekologisk undersøkelse med nødvendige prøver for å utelukke infeksjon og jeg ville ta en celleprøve hvis det ikke er gjort innen for de siste tre årene. Det er fastlegen som skal henvise videre, men jeg ville anbefale en slik henvisning.

Jeg håper at du får hjelp. Vennlig hilsen Mette H Moen

Det var veldig trist å lese svaret ditt.. skjønner at det ikke går an å gjøre noe med dette. Jeg takker for din ærlige tilbakemelding og svar. Mvh

[Gjest utheving av forslagene som kom]

Det var veldig trist å lese svaret ditt.. skjønner at det ikke går an å gjøre noe med dette. Jeg takker for din ærlige tilbakemelding og svar. Mvh

Jeg synes at ditt forhold til ditt underliv er så komplekst at du bør undersøkes (for diverse småplager og for celleprøve)

at du kan be din lege om henvisning til en gynekolog. Det er viktig at legen kjenner til din forhistorie.

Du beskriver det så godt, at du kan kopiere brevet og sende det til legen på forhånd så det kan bli tatt hensyn.

adferdsterapi så du lærer å takle dine ’anfall’, kan være en vei å gå.

Jeg ville ha foretatt en gynekologisk undersøkelse med nødvendige prøver for å utelukke infeksjon

og jeg ville ta en celleprøve hvis det ikke er gjort innen for de siste tre årene.

Det er fastlegen som skal henvise videre, men jeg ville anbefale en slik henvisning.

Jeg vet ikke helt hva du forventet over nett, i og med at gynekologen ikke kan gjøre en fysisk utredelse, men jeg ville fulgt rådene du får.

[Gjest kvinne på 33]

Jeg synes at ditt forhold til ditt underliv er så komplekst at du bør undersøkes (for diverse småplager og for celleprøve)

at du kan be din lege om henvisning til en gynekolog. Det er viktig at legen kjenner til din forhistorie.

Du beskriver det så godt, at du kan kopiere brevet og sende det til legen på forhånd så det kan bli tatt hensyn.

adferdsterapi så du lærer å takle dine ’anfall’, kan være en vei å gå.

Jeg ville ha foretatt en gynekologisk undersøkelse med nødvendige prøver for å utelukke infeksjon

og jeg ville ta en celleprøve hvis det ikke er gjort innen for de siste tre årene.

Det er fastlegen som skal henvise videre, men jeg ville anbefale en slik henvisning.

Jeg vet ikke helt hva du forventet over nett, i og med at gynekologen ikke kan gjøre en fysisk utredelse, men jeg ville fulgt rådene du får.

Jeg var/er kjempefonøyd med svaret, jeg ble bare veldig lei meg over at det ikke er mulig å gjøre noe med hovedproblemet.

[Gjest aircrusher]

Kjære deg, dette var en vond historie. Jeg vil bare anbefale deg å lese boken "hvordan krenkede barn blir syke voksne" av Anna Luise Kirkengen. Den tror jeg kan være til hjelp for deg. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1038624

Jeg håper du kan få det bedre i fremtiden.

[sheba]

Jeg har ikke noe råd til deg, men ville bare si at historien din gjorde vondt langt inni hjerterota :/

Håper virkelig noen kan gjøre noe for deg så du får det bedre, ta for all del imot den hjelpen du kan få.

Denne synes jeg er så fin:

Ser du lyset langt der borte,

du som strever?

Kan du føle hvordan håpet i deg lever?

Kan du kjempe mot det vonde

i ditt hjerte?

Tør du satse på et liv,

tross livets smerte?

Ser du vennen i din neste,

du som gråter?

Kan du leve i en verden

full av gåter?

Som et barn av moder jord

skal du få prøve.

Du vil feile, du skal styrkes,

du må øve.

Reis deg opp og hev ditt hode

når du faller.

Det er livets harde bud som

til deg kaller.

Du vil alltid finne glede

om du leter.

Verden din er full

av nye muligheter.