ekstrem sjalusi

[Gjest avalance]

Hei. Hei. Jeg er en 16 år gammel jente som sliter med en sjalu kjæreste som bare blir værre. Vi har vært vært sammen i 7 mnd nå, og har det kjempefint sett bort ifra sjalusien hans. I tilleg til den ekstreme sjalusien har han også begynt å bli sint for forskjellige lyder. Feks kan jeg ikke spise div. ting i nærheten av han lenger. Potetgull som knaser, svelgelyder, snorking, han får ikke sove hvis det er noen som helst lyder rundt han, han liker heller ikke se filmer med meg i tilfelle det skal være sex-scener. De første mnd gikk alt supert, men etter 3-4 mdn begynte han smått å bli småsjalu for alt. Over tiden ble alt bare langsomt verre. han blir kjempelei seg viss jeg ser på andre gutter (osv) , og han får `anfall` (stressa,redd, deprimert, sint) viss vi krangler, eller jeg gjør noen ^feil^ bevegelser. han analyserer meg, og ser etter vært minste lile punkt på att jeg vil gå fra han, eller være utro. Jeg tror han har blitt sånn pga ett forhold som endte for 3 år siden, der dama var utro mot han. Jeg har ingen planer om å værken gå fra han eller være utro mot han, så han har ingen grunn til å være det. Og det vet han, sånn egentlig. Jeg vet han er syk, og jeg vet han prøver så godt han kan å gjøre alt "riktig". Men er ikke altltid jeg klarer å støtte han, og få han til å føle seg bedre. Som oftest gjør jeg det bare værre. Han analyserer meg konstant, men tror ofte feil om hva jeg tenker og mener. Han sier jeg er alfahunnen i forholdet, og liker å ta kontrollen. Han sliter litt med å føle seg som mannen i forholdet, han liker de mer "tradisjonelle" rollene. Jenter vasker, og gutter er ute og mekker bil. Men jeg føler meg ikke særlig alfahunn.. Jeg får ikke "lov" til å snakke med andre gutter, da blir han veldig lei seg. Selv om jeg bare sier vi er venner. Kjæresten skriver: medisin - quetiapin orifarm (for kaos i hodet) har vært hos veldig mange folk og snakket om tingene jeg sliter med, men det virker ikke som om noen klarer å hjelpe meg med de vanskelige følelsene og tankene jeg har. (BUP, leger, psykiater, terapi ) for 4 år siden møtte jeg my first love, og vi hadde det kjempefint til 3 mnd. da viste hun seg på cam til en kompis av meg. jeg ble lamslått, og sjokkert over att hun kunne finne på noe sånt og jeg ble kronisk depresiv i over langre tid. flere uker stengte jeg meg inne og bare gråt under dyna. men jeg fant ut att jeg var så glad i hun, att jeg ikke ville gå ifra jenta. jeg fikk konstante flashbacks av hvordan hun gjorde det, når, hvor lenge, etc, og ble nesten gal. en mnd etter hendelsen begynte jeg å bli kjempe sjalu på alle mulige småting, og jeg ble super trist bare jeg fikk antydning til att hun likte noen andre. (exempel - viss hun så andre gutter på tvn, viss hun gikk på int sider der det var gutter, pratet med venniner om gutter, snakket med dem på skolen osv. ) det fortsatte til forholdet hadde vart ett år, så fant vi ut att vi ikke orket mer. da var jeg totalt nedbrutt, og hadde i lang tid hatt selvmords-tanker. hadde mareritt vær natt om att dama er utro. etter noen mnd begynte jeg å komme meg opp av senga, og ut igjen til det sosiale. har hatt flere kjærester i ettertid og samme problemet dukker opp hele tiden etter en stund. jeg og kjæresten har vært sammen 7 mnd nå, og vi elsker værandre veldig høyt, men sjalusien min dreper oss sakte men sikkert.. det føles som en EXTREM smerte i hjertet og psyken når vi krangler, og jeg blir så inderlig redd.. er ubeskrivelig hvor vondt det gjør innvendig. jeg er så redd for å miste henne, og så redd for att hun skal være utro mot meg. vet ikke hvorfor jeg blir sint og sånne ting på småting hele tiden når vi er sammen.. jeg blir kjempesint og mister nesten kontrollen. må gå ut av rommet for å ikke sprenge. selvmords-tankene sniker seg innpå meg hele tiden, og jeg prøver kjempehardt for å ikke la dem ta overhånd. jeg vil egentlig ikke dø, men jeg har det så vondt og jeg ser ingen utvei.. har prøvd så lenge men alt blir bare galt hele tiden.. hvordan blir jeg frisk? jeg vet att jeg må ta kontroll over meg selv, mer selvtillit og alt det der men det fungerer ikke så bra for meg.. jeg ønsker ett så indelrig å føle meg frisk og normal.. jeg vil ikke ha det sånn.. vær så snill og hjelp meg :`(

[FGT]

Må bare si først, at jeg ikke har lest igjennom dette grunndig nok, men sånn generelt vil jeg si du har påtatt deg svært mange bekymringer i en ung alder. Bor du hjemme, så prøv å legg dette frem for dine foreldre. Det å rådføre seg med jevnaldere, eller andre, kan nok gi velmente råd, men det ingen som normelt bryr seg så mye om deg som dine egne foreldre gjør, og som vil ditt beste. Og jeg tror de ville sette pris på om du fortalte dem hvordan du har det akkurat nå.